Sir Alex fikk stående applaus, bukket ydmykt og leverte på sedvanligvis varene gjennom halvannen time søndag kveld.
Den offisielle lanseringen av den oppdaterte Sir Alex Ferguson-biografien bød ikke på noen overraskelser. Dessverre.
For det manglet én vesentlig ting.
En innrømmelse som aldri kom.
– Den utrolige arven
Gaten Drury Lane i London er mest kjent fra barnesangen om bakeren som lager muffins i hopetall, og for “Theatre Royal” som ligger her.
Søndag kveld var det verken bakere eller kongelige å se i Drury Lane, skjønt de mange United-supporterne som satt i salen vil nok alltid se på Sir Alex Ferguson som den ubestridte kongen av det suksessrike Manchester United-imperiet.
Og Sir Alex fortjener hvert eneste rosenrøde ord hans ettermæle vil bli farget av. Han var ikke bare grunnleggeren av det moderne Manchester United. Han var Manchester United. For mange, meg selv inkludert, er han det fremdeles.
Halvannet år etter at han takket for seg synes jeg fremdeles det er rart å se en United-benk uten skotten med de karakteristiske brillene, den sorte frakken med glidelåsen trukket godt opp i halsen og kjevene som jobber ustanselig med å skvise ut de siste smaksmolekylene fra enda en tyggegummi.
Ferguson var ikke bare sjefen for de 11 på banen. Han visste hva som måtte til å for å holde reservene på tå hev, unggutta sultne og trenerstaben lærevillig. Han brydde seg om vaskedamen, om gartneren og alle de andre menneskene som var små, men ikke ubetydelige biter i det store United-maskineriet.
Så når etterfølgeren skulle utpekes var avgjørelsen i trygge hender. Hvem skulle være bedre rustet til å peke ut arvtakeren til det mektige imperiet enn den abdiserende sjefen sjøl?
– Telefonen ringte en kveld og det var David Gill. “Jeg må komme over og snakke med deg”, sa han. “Du vet hva det betyr”, sa Cathy. “Enten skal han gi deg sparken, eller så skal han slutte i jobben. Jeg tviler på at han vil sparke deg», fortalte Ferguson i samtalen med skuespiller James Nesbitt søndag kveld.
– Ignorerte rådene mine
Sir Alex sin trofaste kone som har stått last og brast med sin fotballelskende ektemann siden 1966, var, og er, ingen stor fotballfan. Men hun er åpenbart flink til å lese andre mennesker.
Hennes antakelser var “spot on”.
– Christ, skal du slutte? Det skal jeg også, var Fergusons umiddelbare kommentar da han hørte om Gills planer. Sammen dro de to for å møte Joel Glazer i New York. Et forsøk fra sistnevnte på å få Ferguson til å ombestemme seg var fånyttes.
Diskusjonen gikk i stedet over til hvem som ville være den ideelle erstatteren til Ferguson.
– Det var ikke noe sololøp. Vi var alle enige om at David (Moyes red anm.) var den rette, sa Ferguson søndag kveld. Og gjentok det som står i den oppdaterte biografien.
Søndag ville vært en fin anledning for Ferguson til å innrømme at han rett og slett tok feil da han anbefalte ledelsen i United å gå for Moyes.
Mourinho ventet i kulissene, og på styrerommet i United var det stor begeistring for Jürgen Klopp. De valgte i stedet å lytte til Ferguson.
Det burde han forklart søndag kveld med egne ord.
I stedet distanserte han seg fra sin egen svært betydningsfulle rolle i saken, ved å si at det var en enstemmig avgjørelse.
Under arbeidet med “Dokument Moyes” i vår fikk undertegnede bekreftet fra svært troverdige og nære kilder at det var Ferguson som var pådriveren for å hente Moyes og gi ham en seksårskontrakt. David Gill bekreftet også i et intervju med US-redaktør Lars Morten Olsen at ledelsen i United lyttet nøye til Ferguson da de valgte å gå for Moyes.
Han kunne trolig like gjerne ha sagt “Vi gikk for Moyes etter ønske fra Ferguson”. Det ville sannsynligvis lagt nærmere sannheten.
Det var naturligvis ikke Ferguson som ansatte Moyes, men uten Sir Alex sin soleklare anbefaling hadde den tidligere Everton-sjefen aldri endt opp i managerstolen på Old Trafford.
– Jeg ga de beste rådene jeg kunne, råd jeg ville gitt meg selv. Men David lyttet ikke da jeg ba han ta med Mike Phelan…og å si at jeg etterlot et svakt lag, et aldrende lag, er en fornærmelse. Det var de regjerende mesterne, sa Ferguson videre.
David Moyes har gitt et par intervjuer etter at han fikk sparken i United. Han var kritisk til måten det skjedde på, men han har til dags dato aldri kritisert Ferguson, til tross for at skottens uforbeholdne støtte i starten gradvis bleknet i tråd med de svake resultatene.
– Kanskje jobben var for stor for David, at han rett og slett ikke skjønte hvor stor Manchester United som klubb er, forklarte Ferguson.
De to oppdaterte kapitlene i boken hans, bidrar til lite annet enn å svekke David Moyes sin posisjon, og i motsetning til Ferguson bør Moyes fremdeles ha mange år i manageryrket foran seg.
Skotten har den siste uken forsøkt å tone ned sin egen rolle i ansettelsen for alt det er verdt. Jeg skulle heller ønske at han fortalte det slik det var, at det var hans ønske at United skulle gå for Moyes og at den siste store avgjørelsen Ferguson tok på vegne av United også, dessverre også ble hans største bommert.
Tilhørerne i salen, undertegnede inkludert, fikk servert mange betraktninger fra Ferguson. Få av dem var nye. Det stolteste han etterlater seg var treningsfeltet på Carrington som han med rette beskrev som verdensklasse. Den dummeste julepresangen han kjøpte til kona var “snowjogs”, og den eneste gangen han nevnte navnet til Roy Keane var da han beskrev hvordan United måtte klare seg uten de to beste midtbanespillerne i Europa (Keane og Scholes) til Champions League-finalen i 1999.
Jeg tror Sir Alex var redd for å miste noe av respekten dersom han hadde innrømmet at David Moyes var hans valg. Selv tror jeg han ville fått økt respekt om han faktisk hadde vedgått det.
Selv de beste kan ta feil, selv Sir Alex.
Jeg skulle bare ønske at han hadde innrømmet det.
