Mannen med luen som kjøpte t-skjorten så kjent ut for butikkmedarbeideren i Sportspages; den nå dessverre nedlagte bokhandleren i Manchester, som solgte hundrevis av fanzines og fotballbøker. De stengte i 2005, og til tross for at de skylder meg 3000 pund, skal jeg overse dét og fortelle dere en historie om stedet.
Da Ole Gunnar Solskjærs utstrakte stortå sikret den spektakulære 1999-trippelen i Barcelona, vi i United We Stand bestemte oss for å lage noen t-skjorter for å feire begivenheten. Vi trykket en enkel beskjed i svarte bokstaver på en grå t-skjorte hvor det stod:
‘This Is The One’ (en tittel fra en Stone Roses-sang)
‘Solskjaer and Sheringham’
Annonse
‘Camp Nou 26/5/99’
Vi solgte 1000 stykker på to år. Ingen t-skjorte vi har laget senere har vært i nærheten av selge så mange. Vi solgte til og med en til en mann som ikke ville lage noe oppstyr rundt seg selv, og kom inn i butikken med sin kone. Mannen var Ole Gunnar Solskjær.
De fleste fotballspillere forstår ikke supporterkultur. De bruker klisjeer når de snakker om at supporterne er fantastiske og hvor mye de setter pris på støtten fra dem. I virkeligheten har de betenkeligheter, for kontakten de har med supportere er begrenset til vedvarende forespørsler om autografer. Og den type mennesker som står en time og venter for å få en autograf er ikke den type mennesker som en ung, rik fotballspiller nødvendigvis ønsker å identifisere seg med. Så de tror at mange supportere er raringer.
Solskjær, i likhet med Roy Keane, forstod forskjellen. Han visste hva en fanzine var, hva MUST gjorde og forble nær sine supportere i MUSCSB. Hans omdømme i Manchester har alltid vært godt, og han er sett på som en fornuftig familiemann.
Som spiller vil hans enorme bidrag for de røde gjøre at han vil være et idol for evigheten. Og han gjorde et godt intrykk som trener også. Ikke alle trenere er populære på Old Trafford. Carlos Queiroz var elsket av Ferguson og avskydd av de andre trenerne, for eksempel. Solskjær var respektert av alle – til tross for at han ofte var mannen som måtte gi de dårlige nyhetene til spillere som alltid mente de burde bli tatt ut på laget.
Et år etter Barcelona ble jeg spurt om å skrive Solskjærs nettside sammen med han. Så jeg tilbrakte en dag på Carrington hvor vi gikk gjennom hans karriere, og jeg ertet han med forskjellen mellom Kristiansand og Kristiansund. Jeg har glemt hvilken av de to han sa han aldri ville spille for.
De som sier at man aldri bør møte sine helter, har rett. Men Ole var et unntak. Han var en tvers igjennom fin fyr, noe som er en overraskelse siden han tidligere var Liverpoolsupporter.
John Taylor er en av de ledende London-fødte United-suppporterne. Han er på hver eneste United-kamp, hjemme og borte, inkludert treningskamper – til tross for at han nå bor i Portugal. Han er ikke typen som bryr seg mye om dakter og autografer, men da han fant ut at jeg skulle tilbringe en dag med Soæskjær spurte han meg om jeg kunne ordne et bilde med målet i Barcelona signert med beskjeden ‘Who put the ball in the Germans’ net?’.
Annonse
Ole Gunnar smilte da han hørte om forespørselen, men sa at det var respektløst å skrive det. Istedenfor skrev han ‘Til John, jeg håper du nøt dette øyeblikket like mye som meg’.
Der gjorde han. Det gjorde vi alle. Og hvorfor skulle vi ikke det? Han gjorde oss tross alt ‘happy when the skies were grey’.
Andy Mitten er en velkjent og respektert journalist fra Manchester. Han er blant annet redaktør for fanzinet United We Stand. Mitten vil skrive en fast spalte for united.no annenhver uke.
