Mittens column in english is at the end of this page.
Om Ferguson
Av: Andy Mitten
Etter fire dager med unormalt mye sol i Manchester, så samlet mørke skyer seg på himmelen onsdag formiddag. På utsiden av Old Trafford kikket statuen av Sir Alex Ferguson utover Salford. Det var ingen andre å se der da, men 8. mai 2013 ble en historisk dag for United. Det ble dagen Sir Alex Ferguson, den største manageren i britisk fotball, offentliggjorde at han trekker seg som manager, etter 26 og et halvt år som sjef i United.
Nyheten var gigantisk, men ikke helt overraskende.
Folk som kjenner ham visste det for noen uker siden.
Få mennesker får en statue av seg selv reist i løpet av sin egen levetid, men Ferguson var i godt humør sammen med kona Catherina da han avduket den i november.
– Noen må kontrollere meg, og hun er den eneste som klarer det, sa han smilende da.
– Hun har lovet at hun hver eneste lørdag morgen skal tusle ned og bøye seg for statuen, la han spøkefullt til.
Ferguson var meget fornøyd med hyllesten.
– Det er fantastisk. Et virkelig stolt øyeblikk, sa han.
– Nå kan mine tre sønner, svigerdøtre og barnebarn alle ta bussen ned hit for å kikke på meg hver lørdag.
Nå kan han selv bli med kona eller familien ned til statuen om han vil. Han vil ikke lenger måtte bekymre seg for 60 kamper i løpet av sesongen, men endelig kan han bruke tiden på familien han setter så stor pris på, og alle barnebarna som kommer til å ikle seg spesielle t-skjorter for ham før søndagens hjemmekamp mot Swansea.
Denne dagen var nødt til å komme, og i og med at Ferguson har passert 70 så var det stadig mer sannsynlig at det ville komme om ikke så veldig lenge. United-fans har fryktet det uungåelige lenge, men samtidig visst at dagen måtte komme.
Ferguson har vært på Old Trafford siden november 1986, og mye takket være ham er United nå en helt annen klubb enn den han overtok. Den gangen kom det 38.000 på hver kamp, og United havnet bak Liverpool i sesong etter sesong.
Han har vunnet 38 trofeer med United, og det siste trofeet var seriegull nummer 20.
Før Ferguson kom i 1986 hadde ikke United vunnet ligaen siden 1967.
Ikke bare fikk han seriegullet til Old Trafford i 1993, etter å ha bygget en fantastisk lag. Men han fortsatte i fotsporene til Sir Matt Busby ved å bygge nye fantastiske lag. Vi har double-vinnerne fra 1994 med Kanchelskis, Sharpe og Giggs. Vi har double-vinnerne fra 1996 med egenproduserte Beckham, Neville-brødrene, Scholes og Butt som alle ble ledet av Eric Cantona. Vi har treble-vinnerne fra 1999, Champions League-vinnerne fra 2008 og laget som nådde ytterligere to Champions League-finaler i 2009 og 2011. Vi har spillere som Robson, Schmeichel, Keane, Tevez, Veron, Cole, Yorke, Van der Sar, Solskjaer, Sheringham, Rooney….
Listen over stjernespillere han har ledet er vanvittig, talentene han har utviklet, som Cristiano Ronaldo, er også mange, men Ferguson handlet ikke om enkeltspillere. Han var en lagbygger. Han svarte på enhver utfordring, og han ledet United til noen av klubbens største øyeblikk, Torino og Camp Nou i 1999, Barcelona og Moskva i 08 og Wembley i 1996. Og mange, mange andre.
Ferguson var mannen. Han bestemte alt. Fra mediehåndteringen til midtbanen. Han jaget nådeløst etter nytt sølvtøy, og da han ble spurt om å pensjonere seg svarte han alltid a) at han ville slutte da han var på topp og b) at han ville fortsette så lenge helsa var bra.
Han er på topp nå. Han har ingenting å bevise overfor noen. Han kan heller ikke bli bedre, selv om han hadde fortsatt å vinne trofeer. Derfor var ikke offentliggjøringen helt uventet.
De som er tettest på ham har visst om dette i 1-2 uker, og Fergusons humør har ikke vært helt det samme etter hjemmetapet for Real Madrid i mars.
At han tok det kontroversielle tapet så hardt var for de som kjenner ham en klar indikator på at det var fordi han selv visste at det var hans siste sjanse til å vinne Champions League.
Nå venter en større endring på Old Trafford. Ed Woodward vil erstatte David Gill som administrerende direktør. Gill og Ferguson hadde et glimrende forhold. Gill snakket nylig til noen ex-spillere og Ferguson på Old Trafford. Da takket han manageren for støtten han hadde fått, spesielt da han først kom til klubben. Han la til at det hadde tatt et par år for ham å bli vant til hvordan fotballen som business er sammenliknet med andre forretninger.
Ferguson stolte på Gill, og var trist over at han sluttet.
Selv vil 71-åringen gjennomgå en hofteoperasjon i sommer, noe som igjen ville føre til at han ville gått glipp av neste sesongstart. Det påvirket nok også beslutningen. Andre vil nok også nå forlate United – folk som har vært i United i mange år. Ferguson selv vil gå inn i en direktør-rolle, og han sa følgende i avskjedshilsenen på nettsiden like etter klokka 10 onsdag morgen.
– Avgjørelsen om å pensjonere meg er noe jeg tenkt mye på, og som har vært vanskelig å ta. Tiden er imidlertid rett.
– Det var viktig for meg at Uniteds organisasjon er best mulig, og jeg tror den er det nå. Kvaliteten på gullvinnerne og alderssammensettingen på spillerne betyr at det meste ligger til rette for mer suksess, og strukturen i ungdomdavdelingen betyr at klubbens fremtidsutsikter er lyse.
– Treningsanlegget vårt er blant det beste som finnes innen idretten og hjemmet vårt, Old Trafford, regnes som en av de beste arenaene verden rundt.
– Når det gjelder fremtiden er jeg overlykkelig over å gå inn i en direktør- og ambassadør-rolle. Med så mange ting å gjøre videre så gleder jeg meg til fremtiden.
– Jeg må få rose familien min, for støtten derfra har vært helt avgjørende. Kona mi, Cathy, har vært avgjørende for karrieren min.
Dermed kan hårføneren pakkes bort, og Sir Alex selv kan begynne å benytte seg av gratisbillettene han fikk da han var 65. De gjelder nemlig på bussen. Han kan også kose seg med hesteløpene sine og vinsamlingen sin.
United-fansen er fortsatt i sjokk, og sliter med å se for seg hva slags fremtid som nå venter.
Men tusen takk, Sir Alex. Takk for å ha beriket livene våre, og alle de beste ønskener for det nye kapittelet som venter i ditt utrolige liv.
On Ferguson
By: Andy Mitten
After four days of uncharacteristic sunshine in Manchester, heavy clouds enveloped the city as dawn broke this morning. Outside Old Trafford, the statue of Sir Alex Ferguson looked over towards Salford, master of all he surveyed.
There wasn’t a soul about, but this was going to be a momentous day for United, the 8th May 2013, the day Sir Alex Ferguson, the greatest ever manager in British football, announced that he was stepping down after 26 and a half years in charge of Manchester United. The news is momentous, but not unexpected. People close to him knew weeks ago.
Few get a life-size statue of themselves unveiled during their lifetime, but Ferguson was in good spirits when his wife Catherine, making a rare public appearance, pulled the cord to reveal it last November.
“Somebody has to control me and she’s the only one who can,” smiled her husband. “She has promised that every Saturday morning she’s going to come down and bow to the statue.”
Ferguson was delighted with this tribute.
“It’s fantastic, a really proud moment,” he beamed. “Now my three sons, daughters-in-law and all my grandchildren can all come down here on the bus on a Saturday.”
He can now accompany his wife if he chooses, and his family too. He’ll have no more 60 game football seasons to worry about, but much more time to spend with the family he adores, all those grandchildren who will wear special t-shirts for him before Sunday’s final home league game of the season against Swansea City.
This day would always come and as Ferguson entered his eighth decade it became increasingly likely. United fans have long dreaded the inevitable, but knew it was inescapable.
Ferguson has been at Old Trafford since November 1986. Largely thanks to his mercurial efforts, the club is unrecognisable from the one he inherited, with its relatively paltry 38,000 average crowds, the one which finished second best to Liverpool season after season.
He’s won 38 trophies with the United, the most recent one being the club’s 20th league title. Before Ferguson arrived in 1986, United hadn’t won the league since 1967. Not only did he bring the title to Old Trafford in 1993 after building a great side, he followed the example set by Sir Matt Busby by continuing to build other great sides: the 1994 double winners with flying wingers Kanchelskis, Sharpe and Giggs; the 1996 double winners with home-grown youngsters Beckham, the Nevilles, Scholes and Butt, imperiously marshalled by Eric Cantona; the 1999 treble winners; the 2008 Champions League winners and the side which reached two further European Cup finals in 2009 and 2011. Robson, Schmeichel, Keane, Tevez, Veron, Cole, Yorke, Van der Sar, Solskjaer, Sheringham, Rooney…
The who’s who of world class players he’s managed is staggering, the talents he’s helped develop like Cristiano Ronaldo, but, crucially, Ferguson wasn’t about individuals, he was about making great football teams. He saw off every challenge, he led United to some of the greatest moments in the club’s history. Turin and Camp Nou in ’99, Barcelona and Moscow ’08, Wembley ’96. There are many, many more.
Ferguson was the man. He set the tone at the club, from the media to the midfield. He was utterly, ruthlessly driven in his pursuit of silverware and he brushed away suggestions of his retirement, saying a) that he would leave when he was at the top and b) he would continue for as long as his health allowed.
He’s at the top now. He has nothing to prove to anyone. He can’t get any better, even if he keeps winning trophies.
The announcement was not entirely unexpected. Those close to him have known for a week or two. Ferguson’s mood has been flat since the Real Madrid home defeat at the start of March.
That he was floored by that controversial defeat was an indication to those who know him that he took it so badly because he knew it would be his last shot at a third Champions League.
Change is afoot at Old Trafford. A new chief executive, Ed Woodward, will take over from David Gill, with whom Fergie had an excellent relationship. Gill recently spoke to former players and Ferguson at Old Trafford, thanking the manager for the support that he has given him, especially when he first came to the club, saying it had taken him a few years to get used to the way football operates in comparison with other businesses.
Ferguson trusted Gill implicitly and was sad to see him go.
The 71 year old will undergo a hip operation, which would have caused him to miss the start of the season which probably also influenced his decision. But there will be other departures among Ferguson’s staff, people who’ve been at United for years.
Ferguson will become a United director. In his parting message, delivered on the club website shortly after 9am he said:
“The decision to retire is one that I have thought a great deal about and one that I have not taken lightly. It is the right time.
“It was important to me to leave an organisation in the strongest possible shape and I believe I have done so. The quality of this league winning squad, and the balance of ages within it, bodes well for continued success at the highest level whilst the structure of the youth set-up will ensure that the long-term future of the club remains a bright one.
“Our training facilities are amongst the finest in global sport and our home Old Trafford is rightfully regarded as one of the leading venues in the world.
“Going forward, I am delighted to take on the roles of both director and ambassador for the club. With these activities, along with my many other interests, I am looking forward to the future.
“I must pay tribute to my family, their love and support has been essential. My wife Cathy has been the key figure throughout my career.”
The hairdryer can be packed away and Fergie can use the free bus pass he was sent when turned 65, enjoy his racehorses and his vintage wine collection. United fans are stunned, still coming to terms with what the future without the commanding, acerbic leader who they adored will bring.
Thank you, Sir Alex. Thank you for enriching our lives and the very best wishes for the new chapter of your incredible life.
