Helvete i Istanbul

For 19 år siden opplevde United helvete i Istanbul. Her er en dramatisk øyevitne-skildring.

Et tøft møte med tyrkisk politi

Av: Andy Mitten

(Denne stod på trykk i medlemsbladet United-Supporteren tidligere i høst. Publiseres her nå, før tirsdagens bortekamp i Istanbul)

Blir du medlem av Supporterklubben får du et fullspekket medlemsblad hjem til deg åtte ganger i sesongen. Meld deg inn for en billig penge her.

Politimannen kom til jerndøra i fengselscella. På den andre siden av gitteret satt rundt 35 Manchester United-supportere sammenkrøpet på gulvet under stinkende og mørke omgivelser.

Supporterne hadde vært innesperret i 20 timer, uten tilgang til mat eller vann. Den samme historien gjenspant seg hos ni andre politistasjoner rundt om i Istanbul, med totalt 164 røde supportere innesperret. Jeg var en av dem. Jeg er ikke en hooligan, og har aldri vært en. Men jeg var skyldig i å være en engelsk fotballsupporter kvelden før United skulle møte Galatasaray i 1993.

En skremmende opplevelse

Vi hadde kommet i politiets søkelys etter at en bar vi satt og drakk i, ble omringet av Galatasaray-hooligans som ønsket å bråke. Noen United-supportere var glade for å bli geleidet bort av politiet, men de fleste var stive av redsel. Vi ble eskortert tilbake til hotellet vårt gjennom mørke gater, hvor innbyggerne skrek ut Galatasaray-ropet “Cim Bom Bom” i høyblokkene som så ned på oss. De kastet også det de kunne finne av gjenstander på “de skitne engelskmennene”. Jeg trodde et øyeblikk jeg var truffet av en murstein, men det var faktisk en vannmelon.

Vi gikk ut fra at vi var trygge på hotellet, men forstod snart at det lå i et av de voldsomste strøkene av Tyrkias største by. Noen av United-supporterne holdt igjen dørene for å forhindre at lobbyen ble stormet av Galatasaray-supportere. Slåssingen fortsatte i evigheter. Jeg gikk opp på rommet mitt i femte etasje, hvor en murstein kom flyvende inn gjennom vinduet og dekket sengen med glasskår. Det var veldig skremmende, for å si det mildt.

Passene ble konfiskert

Klokken var to om natten da politiet sparket inn døren og vekket oss. De sto ved sengen vår med batongene sine, og sa vi ville bli flyttet til et tryggere hotell. Det ga mening, ettersom vårt var under beleiring. Mobben utenfor flyttet først på seg i det politiet avfyrte varselskudd over hodene deres. Isteden ble vi tatt med til ulike politistasjoner, hvor vi ble tvunget til å undertegne erklæringer skrevet på tyrkisk som vi ikke forstod.

Vi ble stadig vekk fortalt at vi ville bli løslatt slik at vi fikk sett kampen. Men to timer ble til fire, og fire til åtte. Da vi hadde sittet innelåst i 16 timer, var det få av oss som hadde noen tro på at vi kom til å få sett kampen. Til tross for hva vi hadde blitt fortalt av fengselsvaktene. Vi satt sammenkrøpet i cellen vår, mens vaktene gikk utenfor og løy om resultatet i kampen. “Galatasaray 2, Manchester 0”, løy en på engelsk, etterfulgt av latter. Dette var før både SMS og internett, og vi hadde ingen mulighet til å vite annet. Vi ble også mer og mer bekymret over når vi kom til å bli sluppet fri, og hvor passene våre som var blitt konfiskert befant seg.

Deportert fra Tyrkia

Til slutt, i det kampen nærmet seg slutten, ble vi kjørt til flyplassen. Politiet stilte oss opp på en rekke for å herse med oss idet vi gikk ombord i flyet, før den britiske konsulen kom ombord med en stor, svart søppelsekk. Han åpnet den, og ut på gulvet av flyet ramlet 158 pass. Alle stemplet med “DEPORTERT”. Seks United-supportere måtte tilbringe seks uker i et tyrkisk fengsel. Resten av oss fikk utstedt nye pass vederlagsfritt av den britiske staten.

Et år senere trakk United Galatasaray på nytt. Antall bortesupportere var denne gangen redusert fra 1500 til 150, og jeg reiste nok en gang. Atmosfæren var av de beste jeg har opplevd på et fotballstadion. Og jeg kommer til å være i Istanbul i november, selv om Tyrkias største klubb i 2011 forlot den gamle Ali Sami Yen med dets “velkommen til helvete”-bannere, til fordel for et nytt stadion.

De reisende ønsker seg sol og varme

Jeg spurte United-supportere på Twitter om hvem de kunne tenke seg å trekke i Champions League. Det er en stor forskjell på de som reiser på bortekamper i Europa, og de som ikke gjør det. De som reiser, ønsket seg til et nytt sted. Et solfylt sted, som gjerne også er billig. De ønsket seg ikke turer til Russland eller Ukraina, som er dyrt og vanskelig å organisere. Det vil si, en eller to ønsket det. De er av typen som foretrekker å tilbringe natten sovende på en togstasjon. Det pleide å være meg.

De som ikke reiser, så trekningen mer i et rent sportslig perspektiv. Som er naturlig. De bryr seg lite om det er sol og sjø i Malaga, om det ikke finnes noe lavprisselskap som flyr til Braga, eller om atmosfæren er på kokepunktet i Tyrkia. Og hvorfor skulle de? For de som reiser fast på bortekamper i Europa, kan detaljer som dette likevel avgjøre om en tar turen eller ikke.

Vidic sitt skrik hørtes på tribunen

Foruten Galatasaray, havnet United i gruppe med Braga og Cluj. Jeg synes det er en fantastisk trekning. Viktigst av alt er det at United ikke har noen unnskyldning for ikke å gå videre fra denne gruppen. Vi kunne ha sagt det samme i fjor, da United også trakk et rumensk og portugisisk lag i en gruppe som inneholdt Benfica, Basel og Galati. Det ble eliminering i Basel. Smertene ble godt oppsummert av det godt hørbare skriket fra United-kapteinen da han røk korsbåndet.

Tre nye stadioner

United kommer til å spille på tre nye stadioner, to av dem spektakulære. I Braga på et stadion som ble bygget til EM 2004, og som er hogget ut av åsen Monte Cristo, med utsikt over Portugals tredje største by. Begge kortsidene av stadionet består av fjell. I Galatasaray har det nye stadionet plass til mer enn 50.000 tilskuere, som garantert støyer mer enn et bombenedslag. Jeg bare håper at de røde supporterne denne gangen slipper de problemene vi hadde i 1993. Cluj er annerledes, fordi det er utenfor allfarvei i Romania. Dette gjør det bare mer interessant. Byer utenfor turistløypa er som regel det.

Jeg intervjuet Brian McClair hjemme hos ham for 20 år siden. Han spurte meg om supporterhistorier, og påstod det var langt mer interessant å reise som supporter enn som spiller. Han la også til at han håpet å kunne besøke alle de stedene han hadde vært som spiller, som turist når han hadde lagt opp. Poenget hans var at spillerne ikke ser den virkelige verden, fordi de reiser, trener, sover, spiser og spiller. Det var riktignok noe annerledes i Istanbul, der spillerne fikk en tøff omgang de og. Blant annet sloss Eric Cantona med politiet i spillertunnelen. Supporterne hadde det uansett mye verre. La oss håpe vi får hele atmosfæren, men slipper volden og politiets aggresjon når United returnerer til Galatasaray i november.

Oversatt av Alexander Westheim Jensen – alexander@united.no

Blir du medlem av Supporterklubben får du et fullspekket medlemsblad hjem til deg åtte ganger i sesongen. Meld deg inn for en billig penge her.