Andy Mitten-spalten

Den respekterte journalisten skriver om Manchester Uniteds transferpolitikk.

Manchester Uniteds transferpolitikk er merkelige greier, eller hva? Selvutnevnt er klubben den største i verden, men likevel kjemper de sjelden om underskriften til de store, etablerte spillerne på overgangsmarkedet. United har nemlig som mål å skape og utvikle legender selv – ikke kjøpe dem. Noen synes kanskje det høres korttenkt ut, men det har vært en beundringsverdig og billig politikk. Det var langt billigere å kjøpe Cristiano Ronaldo som 18-åring, da han viste enormt potensial, enn det hadde vært å hente ham som 24-åring – som planetens beste spiller. Samtidig er det langt mer tilfredsstillende for alle de involverte partene.

Trolig var det få som hadde hørt om Nemanja Vidic eller Patrice Evra før de ble signert til klubben, men toppklubber visste om duoen, og Liverpool fulgte Vidic med argusøyne. Det visste United, og det var derfor de handlet.

Klubben kan til enhver tid speide på 20 spillere samtidig med planer om å kjøpe dem. Jeg pendler mellom Manchester og Barcelona, og observerer Sir Alex’ bror, Martin Ferguson på Camp Nou. Også har du sjefsspeider Jim Lawlor. Begge prøver å holde en så lav profil som overhodet mulig, de ønsker ikke å bli gjenkjent. For hvis en representant fra United blir oppdaget på Getafe eller Guadalajara, blir klubbene grådigere. I tillegg ønsker de å informere andre klubber og agenter i håp om å skape budkrig. En klubb som Real Madrid driver transferpolitikk gjennom media. De lekker historier for å se folks reaksjoner før de betaler i dyre dommer for en ny signering. Slik holder ikke United på, men det er potensielle lekkasjer overalt.

Dersom David Gill blir observert på et fly til Lisboa, kan jeg love at en som jobber på flyplassen informerer kompisene sine med eksempelvis en SMS. Og vips – så er det overalt på internett innen en time.

United opptrer derfor med varsomhet. De sender ut trenere for å speide på spillere hver eneste uke. Javier Hernandez ble fulgt nøye med over tid. Det ble også Fernando Torres i Atletico, men United var ikke av den oppfattelsen at spilleren var verdt summen klubben krevde. Det er en av de få feilvurderingene klubben har gjort, men samtidig er det umulig å vite om spillerne vil slå gjennom.

United er som USA når det kommer til utlendingspolitikk – de liker å handle med folk de stoler på uten å si noe – selv om United ikke alltid kan kontrollere hvem som representerer en spiller. Det er mange agenter Ferguson ikke liker, blant dem er Wayne Rooneys agent Paul Stretford, så han forhandler ikke med han. Allikevel, noen i United er nødt til det siden han representerer Wayne Rooney, så David Gill er den som forhandler med han.

Ingen hadde noen anelse da Nani- og Anderson-overgangene ble diskutert i 2007. Gill så på det som en seier over pressen, som liker å snoke i alt, men det hjalp også United i forhold til hvor mye de måtte betale for spillerne. En budkrig med Real Madrid eller Barca ville betydd at en av de spanske klubbene punget ut, akkurat som Real Madrid gjorde da de signerte Karim Benzema i 2009. United hadde ham som et hovedmål og tilbød han en avtale som var mye bedre enn den han hadde i Lyon. Men Real Madrid blåste United av banen med en lønnsavtale bedre enn samtlige spillere på Old Trafford. Det er derfor Ferguson sier det ikke er ‘noen verdi’ i markedet.

Hernandez var den perfekte signeringen, men United ville ha sett han enda mer om det ikke hadde vært for at han ble kjent så tidlig ved å spille for det mexicanske landslaget. United var også så imponert over hvordan Hernandez – for den lille erten løy til og med til bestefaren sin og sa de skulle på shopping i USA, og ikke til Old Trafford for å signere kontrakt – og Guadalajara i forhandlingene at det ble enige om å spille en treningskamp for å åpne den nye stadion i fjor sommer.

Så det er bare til å forvente mye spekulasjoner i sommer, men ikke tro at alt faktisk har rot i virkeligheten – før United signerer tre spillere de aller færreste har hørt om.

Andy Mitten er en velkjent og respektert journalist fra Manchester. Han er blant annet redaktør for fanzinet United We Stand. Mitten vil skrive en fast spalte for united.no annenhver uke.

Andy Mitten column in English

Weird isn’t it, United’s transfer policy? The self-styled greatest club in the world seldom compete for the greatest established players in the transfer market. United like to create and develop legends, not buy them off the shelf.

It may seem short sighted, but it’s been an admirable policy and far cheaper to buy Cristiano Ronaldo at 18 when he’s showing immense potential than at 24 when he’s the best player on the planet. Far more satisfying too for everyone concerned.Few had heard of Nemanja Vidic or Patrice Evra before they signed, but in the murky world of football recruitment top clubs knew all about the pair and Liverpool were watching Vidic closely. United knew that and that’s why they acted.

At any one time the club can be watching 20 different players with a view to signing them. I divide my time between Manchester and Barcelona and see the manager’s brother Martin Ferguson at Camp Nou. Then there’s the chief scout Jim Lawlor. Both keep the lowest profile possible because they want to go about their business unhindered and don’t want to be recognised. If a senior United representative from the playing side was spotted at Getafe or Guadalajara, clubs get wind of interest in their player. The greedier ones would then alert other clubs or agents in an attempt to create an auction.

A club like Real Madrid will run their transfer policy through the media. They will leak stories to test the water and fan reaction before making a big splash of a signing. United are the opposite, but there are potential leaks everywhere.

If David Gill is spotted at the airport boarding a flight to Lisbon by an airport worker then you can bet that he texts his mate and it’s all over the internet within an hour.

So United act by stealth. They send coaches to scout players every week. Javier Hernandez was watched consistently – as was Fernando Torres at Atletico before United decided he was not what was required at the anticipated price. That was one of the few which the club got wrong, but knowing how players will turn out is not an exact science.

When United make a move, the club are like the US government when it comes to foreign policy – they like to deal with people they trust and keep their mouths shut – though United can’t always control who represents a player. Ferguson does not like several agents, among them Wayne Rooney’s agent Paul Stretford so he doesn’t deal with him. However, someone at United has to because he represents Wayne Rooney, so David Gill handles negotiations.

Nobody had a clue that the Nani or Anderson transfers were being discussed in 2007. Gill saw that as a victory over the press who like to be ahead of the game, but it also kept a lid on what United had to pay for the players. An auction with Madrid or Barca would have invariably meant one of the Spanish clubs breaking the bank, just as Madrid did when they signed Karim Benzema in 2009. United had identified him as a prime target and offered him a good deal which was far better than he was on at Lyon, but Madrid blew United out of the water with a pay deal better than any player at Old Trafford. Hence Ferguson saying there was “no value” in the market.

Hernandez was the perfect transfer, but United would have watched him even more had he not come to prominence sooner when playing for the Mexican national side. United were so impressed by Hernandez and Guadalajara in negotiations – the Little Pea even lied to his own grandfather and said they were going shopping in the US and not to Old Trafford to sign a contract – that they agreed to a friendly to open their new stadium last summer.

So expect lots of speculation but less in the way of fact this summer, before United sign three players most have never heard of.