220.000 på konsert i Manchester

Andy Mitten skriver om Manchesters rike musikkliv i sin nyeste spalte. Les den her.

Andy Mittens column in english is at the end of this page.

“If the Kids are United (they will never be divided).”Sunget av punkbandet Sham 69 (1978)

Over 220.000 fans vil samle seg i Heaton Park nord i Manchester i løpet av tre kvelder kommende helg. De er der for å se comebacket til Manchester-legendene the Stone Roses. De ga seg egentlig i 1996, men fant sammen igjen for å holde en sommer-turné som begynte i Barcelona for et par uker siden.

Forventningene var så høye at billettene til de to konsertene ble solgt ut på bare 14 minutter. Da de så satte opp en tredje konsert ble også den solgt ut med en gang.

Fotballen står bak de fleste overskriftene i Manchester, men musikken får også jevnlig omtale i Englands nest største by. Da jeg forteller folk hvor jeg kommer fra sier de vanligvis: «Ah, Manchester United». De siste årene har spørsmålet som regel vært: «United eller City?», men det er ikke alltid spørsmålene handler om fotball, heller. Musikken fra Manchester har også en global tilhengerskare, noe som ble åpenbart da en jente i en bar i Bogota (Colombia) sa følgende da jeg sa jeg var fra Manchester: «The Hacienda, Tony Wilson». Det var like åpenbart da en DJ i en bar i Tel Aviv sa: «Ah, Manchester, hjemstedet til Inspiral Carpets».

Den siste hadde jeg ikke hørt før.

Jeg forklarer gjerne at Manchester er kjent av tre grunner: Fotball, musikk og regn. Byen er riktignok kjent for mer enn det, men vil man virkelig kjede noen man akkurat har møtt med en utbrodering om den industrielle revolusjon?

Vi kjenner alle til fotballen i byen, og alle som har vært i Manchester kjenne regnet selv om de som er ansvarlig for turismen forsøker å fortelle deg at det hele er en myte og at byen egentlig er tørrere enn Gobi-ørkenen. Etter å ha solgt «United We Stand» utenfor Old Trafford i 20 år kan jeg imidlertid forsikre dere om at de tar feil.

Hva så med musikken?

Én teori er at Manchester produserer så mange band nettopp fordi været er dårlig. Se for deg bildet av en ensom tenåring som klimprer på gitaren sin på rommet sitt mens regnet hamrer utenfor. Stone Roses-vokalist Ian Brown uttalte en gang at Manchester har alt annet enn en strand, og kanskje er det like greit. Da brukes den kreative energien i byen på musikk i stedet for på andre ting.

En annen teori er at det er Manchesters store studentsamfunn som er årsaken – siden mange søker til byen på grunn av musikken og så selv blir involvert. Grupper som Chemical Brothers, Future Sound of London og Everything Everything startet opp i Manchester, men er ikke sammensatt av folk som er født i byen.

Hvordan skal man ellers forklare at Manchesters rike musikkliv? Liverpool har riktignok The Beatles, dem største av dem alle, men Manchester har produsert atskillig flere band og med mye større dybde og variasjon enn Liverpool siden 70-tallet.

Grupper som Joy Division og deretter New Order, Take That, Puressence, The Smiths, Simply Red, Oasis, the Bee Gees, Northside, The Charlatans, Elbow, Badly Drawn Boy, M People, David Gray, The Verve, James, Stone Roses, Inspiral Carpets, Puressence, Happy Mondays, Doves, The Courteeners, Morrissey og mange flere kommer fra byen eller fra et sted nært ved. Noen var en del av den legendariske Madchester-æraen på slutten av 80- og starten av 90-tallet, mens andre igjen siktet seg inn mot popmusikken.

Noen av artistene er United-fans, andre er City-fans og noen liker ikke fotball i det hele tatt. Selv om Morrisey vokste opp i nærheten av Old Trafford og har skrevet sanger som «Roy’s Keen» og «Munich Air Disaster 1958», er han kjent for sine motstridende følelser.

Samtidig er det andre United-fans som ikke kommer fra Manchester – blant annet Terry Hall fra the Specials. Likevel, de fleste artistene som er United-fans kommer opprinnelig fra Manchester, og det er tydelig bånd mellom fotballen og musikken. Mange av musikerne er opptatt av fotball, og mange av fotballspillerne er opptatt av musikken disse artistene lager. Rio Ferdinand ble blant annet rådet av Gary Neville til å høre på Stone Roses.

Det har han aldri angret på.

City- og United-fans liker også å formidle hvem av musikerne som holder med hvem, og liker respektive grupper av den grunn. Gallagher-brødrene er mislikt av noen United-fans fordi de er City-fans (som fikk oppfylt en drøm da de holdt konsert på Maine Road på 90-tallet), mens Mani og Ian Brown fra Stone Roses får mer respekt siden de er United-fans – og også går på kamper. Det er nemlig en forskjell.

Mange artister er opptatt av musikk og kun av fotball. Fotball er bare en ekstra-greie, og derfor finnes det også en del som kaller seg City- eller United-fans, men som egentlig kun gjør det av bekvemlighetsgrunner. De er kun på kamper for å omgås fotballspillerne. Jeg har selv en kompis som hater Mick Hucknall. Han hater ham fordi han mener at Hucknall ødela den siste treningsøkten før United røk 0-4 for Barcelona på Camp Nou i 1994 – dette fordi Hucknall hadde blitt invitert med dit av Sir Alex Ferguson.

Peter Hook, fra Joy Division og New Order, er en United-supporter fra Salford. Han ble spurt hvordan han og vokalist Bernard Summer fikk med seg United-kampene da de var på turné. Svaret var klart nok: «Bernard og fotball? Han er mer opptatt av luksusbåter enn United».

En annen som også har sin historie med båter, er Mani fra Stone Roses. Han var selv med på en ferge som måtte snu da det brøt ut slåsskamper mellom United- og West Ham-fans på vei til en sommer-turné i Nederland i 1986. Ian Brown (fra samme band) har hatt sesongbilletter på East Lower-tribunen på Old Trafford det siste tiåret, og går på kampene med sønnene sine. Han er imøtekommende, vennlig og kjøper også United-fanzines på kampene.

Som mange andre av musikerne er han imidlertid ikke like glad i fotball-koblingen på egne konserter. For gruppene fremstår disse tilropene mest om noe som virker lite samlende – det minner om noe som tilhører en stammekultur. De vil i stedet at de som er til stede skal høre på musikken og se på konserten. De ønsker ikke fotballsanger som potensielt kan skape problemer siden alle selvsagt ikke holder med samme lag. Likevel, under comeback-konserten i Barcelona hadde Mani et United-klistremerke på gitaren sin, og mot slutten av konserten ropte de fremmøtte «United».

Stone Roses-musikken er imidlertid legendarisk blant fotballfansen. Konsertene var stappfulle av United- og City-fans før de ga seg i 1996. Det var fotballmusikk for fotballfans, og Manchester-bandene har også stått bak noen av de beste United-øyeblikkene i nyere tid. 25.000 sang «Sit Down» av James da regnet høljet ned under cupvinnercupfinalen mot Barcelona i 1991. Selv tenker jeg på Ole Gunnar Solskjær og Camp Nou da jeg hører «This is the One», og jeg husker fortsatt hvordan Electronics «Getting Away With It» ble spilt på repeat da vi kjørte fra Stavanger til Molde under Uniteds kamper der i 1991.

I 2006 skulle jeg så ta buss fra Glasgow til Old Trafford. Jeg kjente ingen, men den første sangen som ble spilt var Northsides «Moody Places». Da skjønte jeg at United-fansen fra Glasgow også var ok.

Kanskje er det for mye nostalgi rundt Madchester-æraen på 80- og 90-tallet, kanskje er det for mye oppmerksomhet rundt fortiden. Spesielt for yngre fans. Musikken har jo utviklet seg. Samtidig viser den enorme etterspørselen etter billetter til Stone Roses-konsertene neste helg, blant folk i alle aldre, at arven lever videre.

Andy Mittens column in english:

“If the Kids are United (they will never be divided).”

Song by punk band Sham 69 (1978).

Over 220,000 fans will descend on Heaton Park in north Manchester over three nights next weekend to see the reformed Mancunian legends, the Stones Roses. They split in 1996, before reforming for a summer tour which began in Barcelona a few weeks ago.

Such was the anticipation about the concerts, the initial two nights sold out in just 14 minutes and a third was put on – and immediately sold out.

Football may make headlines more readily in Manchester, but music is a mainstay of England’s second city. When I tell people where I’m from, they usually say: ‘Ah, Manchester United.’ In the last few years more have said ‘United or City?’ but it’s not always football. Manchester music culture has a global following, evident when a girl in a Bogotá bar exclaimed: ‘The Hacienda, Tony Wilson,’ or a DJ in a Tel Aviv bar: ‘Ah, Manchester, the home of the Inspiral Carpets!’ That was a first.

I explain that Manchester is famous for three reasons: football, music and rain. Manchester is famous for more than that, but do you really want to bore someone you’ve just met about the industrial revolution?

We know all about the football and anyone who has been to Manchester will know about the rain – though tourist chiefs will tell you it’s actually an urban myth and that the city is drier than the Gobi desert. After 20 years of standing outside Old Trafford selling United We Stand, I can assure you otherwise.

But what about the music? One theory why Manchester produces so many bands is because of the inclement weather, creating an image of a lone teen in his bedroom practising on his guitar because it’s wet outside. The Stone Roses singer Ian Brown famously said that Manchester has everything except a beach. Maybe that’s a blessing, with creative energies channelled into music because of a lack of other pursuits.

Another theory is because of Manchester’s huge student population – many of those students drawn to the city because of the music culture and then becoming involved in that scene. Groups like the Chemical Brothers, Future Sound of London, and Everything Everything. Not so much made in Manchester, but met in Manchester.

How else do explain how a regional city punches well above it’s demographic musically? Liverpool had the Beatles, the biggest of all, but Manchester has produced far more bands, more depth and variety since the 70s.

Bands like Joy Division and then New Order, Take That, Puressence, The Smiths, Simply Red, Oasis, the Bee Gees, Northside, The Charlatans, Elbow, Badly Drawn Boy, M People, David Gray, The Verve, James, Stone Roses, Inspiral Carpets, Puressence, Happy Mondays, Doves, The Courteeners, Morrissey and many more hail from or close to the city. Some were part of the legendary Madchester era from the late 80s and early 90s, others were more geared to the pop market.

Some musicians are Red, some are Blue, some don’t like football. Despite growing up one mile from Old Trafford in Stretford, Morrissey is famously ambivalent, though he’s written songs called ‘Roy’s Keen’ (an obvious pun, yet seemingly about a window cleaner) and ‘Munich Air Disaster 1958’.

There are other big United fans who don’t hail from Manchester like Terry Hall of the Specials, yet most of the musical Reds are Mancunian and there’s significant crossover between the music and the football in the city. Many of the musicians are into football and many of the footballers into their music. Rio Ferdinand was encouraged by Gary Neville to get into the Roses and never regretted it.

City and United fans like to claim the musicians as their own and form opinions accordingly. The Gallagher brothers are derided by some Reds because they’re Blue (they realised an ambition by playing a live concert at Maine Road in the 90s), while Mani and Ian Brown from the Stone Roses get more respect from Reds because they’re Red – and match-going reds. There’s a difference. Many of the musicians were into music and little else. Football was an afterthought, so you’d get some musicians calling themselves United or City, fans of convenience who were never seen at matches or if they were it was hob-nobbing with players. One mate still hates Mick Hucknall, accusing him of ‘disrupting training’ the night before Barcelona 4 United 0 in 1994. Sir Alex Ferguson had invited Hucknall along.

Peter Hook, formerly of Joy Division and New Order, is a Salford Red. Asked how he and his former band mate and lead singer Bernard Summer would watch games while they were touring, Hook replied: “Bernard and football? He’s more into his yachts than United.”

Another caught up on boats was Mani of the Roses, who was on a North Sea ferry which had to be turned back after fighting erupted between United and West Ham fans in 1986 en-route to a pre-season in Holland. Ian Brown has held season tickets in the East Lower at Old Trafford for the last decade. He goes with his sons and he’s approachable, friendly and buys the fanzines too, but, like some of the other musicians, he’s not always into encouraging football chants at his gigs. Musicians can find them tribal and divisive. They want people to watch listen to their music, not sing about football and cause problems because invariably not everyone supports the same team. And yet in the very same band, Mani had a ‘Man Utd’ sticker on his guitar at a recent comeback gig in Barcelona and got the crowd chanting ‘United!’ at the end of the show.

The music the Roses produce is legendary among football fans. Gigs were full of Reds (and Blues) before they split in 1996, football music for football lads.

Manchester music has provided the soundtrack to some of the greatest United moments too, like ‘Sit Down’ by James being sung by 25,000 Reds in the Rotterdam rain in 1991.

Personally, when I hear ‘This is the One’, it reminds me of Ole Gunnar Solskjaer and Camp Nou. There are lesser memories too. A trip across Norway in ’91 when ‘Getting Away With It’ by Electronic was played on a loop as we drove from Stavanger to Molde, or boarding a coach in Glasgow to Old Trafford in 2006. I didn’t know anyone on board but the first song they put on was ‘Moody Places’ by Northside and my opinion was set – the Glasgow Reds are alright.

Maybe there’s too much nostalgia for the Madchester era of the late 80s and earlier 90s, too much harking back to a bygone era, especially for younger fans. Music has evolved, but the huge demand for Roses tickets among all ages shows that the legacy endures.