Hat trick-helten

Denne saken stod på trykk i medlemsmagasinet United-Supporteren høsten 2015.

Torsdag 24. mars 2016 er det 37 år siden Andy  Ritchie scoret hat trick for United. Her er vårt intervju med ham.

Hat trick-helten

Han scoret mål som på bestilling og var på alles lepper. Manchester-gutt Andy Ritchie var datidens Martial mot slutten av 1970-tallet. Før han fylte 20 år var imidlertid United-karrieren over.

I Manchester: Lars Morten Olsen

Det er ikke mange spillere i United-historien som scoret hat trick som 18-åring? Trolig enda færre som har notert tre mål i to kamper før de fylte 20 år.

– Det sies at kun Wayne Rooney siden 2. verdenskrig var yngre da han gjorde hat trick enn det jeg var, opplyser Andy Ritchie til United-Supporteren.

Han klarer ikke å skjule stoltheten, og hvorfor skulle han ikke være litt kry. Vi treffer 54-åringen over en kopp kaffe på Hotel Football. Et langskudd fra Old Trafford der han noterte to hat trick på tolv måneder. Han var «talk of the town». Den store snakkisen. Dessverre i så altfor kort periode.

– Hvis det er én ting i karrieren jeg er lei for, så er det at jeg ikke fikk ut hele mitt potensial  i United. Og at jeg heller ikke fikk sjansen til det.

En mulighet som garantert Anthony Martial vil få. Bortsett fra det – og at 19-åringen kom med en svær prislapp rundt halsen – er det paralleller mellom Martial og Ritchie. Akkurat som Martial var Ritchie ung, giftig og veldig populær blant supporterne. Nå følger han spent med på utviklingen til den tidligere Monaco-spilleren.

– Først og fremst må vi beskytte gutten litt. Ikke utrope ham til den nye fotballguden her. Misforstå meg rett; han har hatt en fantastisk start på karrieren. Han er et enormt potensial, og ser ut til å være fullvoksen som 19-åring. Folk sier at der han virkelig kan bli bedre er foran mål, men for oss har han virkelig fått uttelling så langt! Han er sterk, han er god på å holde ballen, han har fart og evnen til å løpe forbi forsvarerne. Martial er en spissen vi har manglet i lang, lang tid. Jeg håper virkelig han blir her i minst ti år til. Han minner meg om Ruud van Nistelrooy, og litt om Andy Cole. Martial vil bli bedre i United nå som han har bedre spillere og trenere rundt seg. Vi har mye å glede oss til.

ENGLANDS STØRSTE SPISSTALENT

– Det stemmer. Og jeg var veldig ydmyk overfor det, skynder han seg å legge til.

Fundamentet for talentet han hadde utviklet, var lagt i høyst uorganisert fotball i utkanten av Manchester.

– Jeg spilte fotball overalt det var mulig. I gatene eller på løkkene. I Wythenshaw var det store, fine løkker. Ofte var vi 30 gutter som spilte samtidig. Vi la våre gensere som målstolper, og i ettertid ser jeg at jeg lærte enormt mye på den tiden. De fleste som spilte der var fire, fem år eldre enn meg, og de var ikke snillere mot meg selv om jeg var yngst. Snarere tvert imot! Den læringen gjorde meg tøffere fysisk.

Da talentspeiderne for Englands aldersbestemte landslag oppdaget Ritchie fra Manchester, så de en gutt som scoret mål på mål. Målskrekk var et fremmedord og han tok alt tilsynelatende lett. Men Ritchie nekter bestemt for at det var noen enkel reise mot toppen.

– På ingen måte. Jeg måtte trene mye og jobbe hardt for å få ting til å stemme på banen, og måtte gjennom tre prøvespill for å komme med på skolelandslaget.

Andrew Timothy Ritchie
FØDT: 28. november 1960, Manchester
POSISJON. Spiss
UNITED-KAMPER: 32+10, 13 mål
ANDRE KLUBBER: Brighton, Leeds, Oldham, Scarborough, Oldham
LANDSLAG: Flere aldersbestemte inkl 1 U21 for England
ANNET 1: Spilte i øverste divisjon for United, Brighton og Oldham
ANNET 2: Var manager i perioden 1998-2008 for Oldham, Barnsley og Huddersfield

NÆR CITY-KONTRAKT

Laget som Ritchie spilte på var Whitehill FC. Klubben hadde en samarbeidsavtale med Manchester City. Citys guttelag trente på banen til Whitehill, mens Whitehill-talenter som var gode nok fikk komme på prøvespill hos City. En av de som definitivt var god nok var den unge rødhårede spissen.

– Jeg var på prøvespill for Arsenal, Leeds, Burnley, pluss City. De andre klubbene ga meg også tilbud, men jeg ønsket å bli boende i Manchester. Faren min hadde støttet meg hele veien og ikke gått glipp av en kamp på fire, fem år. Derfor var jeg klar for å skrive under for City.

Før Ritchie kom så langt, skulle han imidlertid spille cupfinale for Stockport Boys mot Manchester Boys. Ritchie bodde da i Cheadle, og det soknet til Stockport. Stockport boys vant 1-0 og Ritchie scoret. Blant de som sto og så på var Johnny Carey, Manchester United-legende og tidligere lagkaptein. Nå jobbet han som speider for United.

– Etter kampen introduserte han seg for faren min og meg. Han ville jeg skulle komme på tre ukers prøvespill, noe vi takket ja til. Jeg merket med en gang at nivået på trening og trenerne var mye bedre enn i City, og juniortrener Frank Bluntstone lærte meg masse. Etter prøvespillet var over fikk jeg tilbud om to års kontrakt som lærling samt en slags pre-kontrakt som garanterte to års proffkontrakt fra min 17-årsdag. Det var en no-brainer. Jeg var United-fan, fikk bedre trenere og fikk garanti om to år som proff.

DEBUT 2. JULEDAG -77

Det drøyde ikke lenge før Ritchie begynte å markere seg på Uniteds junior og reservelag. For reservenet noterte han 15 mål på 20 kamper i en sesong. Det var et tidsspørsmål før han skulle få sjansen på førstelaget, og 2. juledag 1977 var dagen kommet. Ritchie er med sine 17 år og 28 dager en av klubbens yngste debutanter. Han scoret riktignok ikke, men imponerte da United for første gang siden april 1970 (7-0 mot WBA) klarte å score seks mål i en kamp.

– Debuten var massiv! Vi slo Everton 6-2 på Goodison Park med nesten 50.000 og enormt trykk på tribunen. For meg var det en stor ære å få spille på førstelaget til klubben jeg holdt med og fra byen der jeg hadde vokst opp.

Manager Dave Sexton lot Ritchie få spille også de neste tre kampene, men så måtte han smøre seg med tålmodighet inntil neste sesong igjen. Det var imidlertid i 1978/79 som unggutten virkelig ble en snakkis blant United-fans. Han gjorde 10 mål på 16+1 ligakamper og kun Jimmy Greenhoff og Steve Coppell med sine 11 hver scoret flere.

Ritchies mest berømte scoringer var hans hat trick i 4-1-seieren mot Leeds, kun 18 år og 116 dager gammel.

Én uke senere skulle United spille sesongens viktigste kamp, semifinale i FA-cupen mot erkerival Liverpool. Kunne Sexton vrake en spiller som nettopp hadde gjort hat trick? Selvsagt kunne han det.

– Assistentmanager Tommy Cavanagh skal ha sagt at hvis jeg hadde gjort seks mål, hadde jeg kanskje beholdt plassen, sier Ritchie hoderystende, og fortsetter:

– Derfor hadde jeg nok ingen realistisk sjanse til å få starte i semifinalen. Det var jo litt brutalt, men jeg var fortsatt ung og hadde ikke så altfor store forhåpninger om å få spille, må jeg innrømme.

Semifinalen endte 2-2 etter en Liverpool-utligning helt på tampen. Scouserne, som skulle vinne ligaen med United som nummer ni, var storfavoritt til omkampen på Goodison Park i Liverpool. En stupheading av Jimmy Greenhoff fikset imidlertid United-seier, og ekstatiske scener utspilte seg blant United-fansen.

– Jeg var reserve i begge kamper, og i omkampen da Jimmy scoret seiersmålet spilte jeg de siste 15 minuttene. Det var stort å få spille være involvert fordi seieren var massiv mot vår argeste rival i en tid da FA-cupen betydde mye mer enn i dag.

VRAKET TIL FINALEN

United var klar for sin tredje FA-cupfinale på fire år. I 1976 og 77 hadde Ritchie vært for ung, men nå steg forhåpningene til en plass i troppen. Den gangen var det kun én mann på benken, men Ritchie hadde sendt inn en god søknad med et flott mål i 3-2-seieren over Wolverhampton kun fem dager før den store finalen mot Arsenal, som United tapte på dramatisk vis 2-3.

– Jeg ble vraket og det er en av mine største skuffelser i karrieren. Spesielt siden jeg spilte eller satt på benken i hver eneste runde bortsett fra finalen. Brian Greenhoff var ubenyttet reserve, og han var ikke en gang helt «fit». Jeg fikk heller ingen medalje, og ville verdsatt den selv om det ble en tapermedalje.

Den neste sesongen, 1979/80, startet mye på samme måte for Ritchie. På de syv første kampene fikk han kun to innhopp fra benken.  For unggutten ble det mer og mer tydelig at til tross for kruttet i støvlene sto han ikke særlig høyt i kurs hos manageren.  I oktober 1980 takket United ja til et bud på 500.000 pund fra Brighton, men før han flyttet til badebyen rakk han å si takk for seg med nok et hat trick. Igjen en 4-1-seier på Old Trafford, nå med Tottenham på motsatt side. Det var i april 1980, som skulle vise seg å bli hans siste mål for United.

– Det nådde kanskje ikke sportspressen, men allerede før Brighton hadde jeg snakket med flere klubber. Dave Sexton kalte meg inn på kontoret og sa United hadde fått et bud fra Aston Villa, og mente jeg burde snakke med dem. Jeg tok med meg faren min, fikk en dårlig følelse umiddelbart og likte ikke manageren Ron Saunders.  Jeg hadde også samtaler med Chelsea og Newcastle. Da Brighton som fjerde klubb la inn bud og Sexton oppfordret meg til å prate med dem, tok jeg hintet.

Ritchie var bare 19 år da han ble solgt til Brighton.

Salget opprørte mange United-supportere, og i boken «The Insider’s guide to Manchester United», står det blant annet at salget av Ritchie er en av de største tabbene klubben hadde gjort etter 2. verdenskrig. Kanskje forfatteren har et poeng, for Ritchie gjorde det bra i alle sine neste klubber. I Brighton ble han klubbens toppscorer i sin første hele sesong, 1981/82. I Leeds hyllet fansen ham med sangen «Andy Ritchie is magic», mens han i Oldham ble en legende. I en kåring på klubbens offisielle hjemmeside i 2013 ble Ritchie, med hele 49 prosent av stemmene, utropt til Oldhams beste spiller gjennom alle tider.

– Det var hjerteskjærende å forlate United, men jeg visste at jeg måtte dra for å få spilletid. Husk at Brighton var i øverste divisjon da. Manageren Alan Mullery lærte meg masse. Gamle Goldstone ground var liten og intim, og jeg kan love at den rocket de gangene vi hadde fullt hus.

Våren 1983, etter at Ritchie blant annet hadde hjulpet Brighton til 4-0-seier over Manchester City i FA-cupen, ble han solgt videre til Leeds. Han gjorde 23 mål på 82+7 ligakamper i Brighton. I Leeds ble Ritchie igjen publikumshelt, United-fortiden til tross. I 1984/85 scoret han hat trick to ganger.

– Jeg hadde noen fine år også der, og ble tatt godt imot av fansen. Min mening er at rivaliseringen mellom United og Leeds ikke var så sterk den gangen. Det har alltid vært rivalisering, men den skjøt fart igjen da Leeds rykket opp. Også i dag får jeg fin velkomst når jeg gjester Elland Road.

Etter 40 mål på 127+9 ligakamper for Leeds ble Ritchie i august 1987 solgt til Oldham for 50.000. Dette skulle vise seg å bli et røverkjøp. Med Ritchie som en av nøkkelspillerne rykket Oldham for første gang siden 1923 opp i øverste divisjon, og spilte der i tre sesonger fra 1991/92. Han noterte 216+34 kamper og 104 mål i liga og cup i løpet av sine åtte sesonger før han gikk gratis til Scarborough på nivå fire. Også der gjorde han jobben med 17 mål på 59+9 ligakamper. I februar 1997 gjorde han comeback i Oldham som spillende trener, og siden som manager. I januar 2001, i en alder av 40 år, spilte Ritchie sin siste kamp for Oldham.

– Min lykkeligste tid var i Oldham. Vi var alle en fin sammensveiset gjeng som jobbet for hverandre. Joe Royle var den beste manageren jeg noen gang spilte under.  Vi hadde en fantastisk sesong 1989/90 da vi kom til finalen i Ligacupen og tapte knepent 0-1 for Nottingham Forest. Vi nådde også semifinalen i FA-cupen, der Oldham så vidt tapte for United etter omkamp. Sesongen etter rykket vi opp.

– Hvordan var det å spille mot United, Manchester-gutt og United-fan som du var?

– Det var spesielt, jeg innrømmer det. Da jeg var i Brighton gjorde jeg mål mot United, både i Brighton og på Old Trafford. Det var før tullet med å ikke juble mot ex-klubben. Jeg jublet som en gal! Men det var ikke for å vise fingeren til United-fansen. Det var for å vise fingeren til Dave Sexton, selv om han selvsagt hadde gått. «Stuff you!» Jeg følte at jeg fortsatt burde vært i United, og United-fansen var bare fantastiske.

Andy Ritchie stopper opp litt og tenker.

Han minnes en United-karriere som egentlig sluttet før den hadde begynt. Han var 19 år og skulle spille ligafotball i over to tiår til, men drømmen om Drømmenes Teater var over.

– Hvis det er én ting jeg er lei for, så er det at jeg ikke fikk ut hele mitt potensial i United. Og at jeg heller ikke fikk sjansen til det. Det var åpenbart at Sexton ville ha meg bort. Ironisk nok fikk Sexton sparken ved slutten av samme sesong som jeg forlot United. Hver gang jeg støter på Ron Atkinson sier han at han ikke hadde solgt meg, men sånt er lett å si. Jeg er realist og spør meg selv om jeg HADDE fått spille så mye om jeg hadde blitt værende? Norman Whiteside og Mark Hughes brøt gjennom på førstelaget like etter. Jeg vet ærlig talt ikke, men hva jeg vet er at jeg hadde blitt værende om manageren hadde oppmuntret til meg til det.

Han er litt redd for å høres negativ ut, så han avslutter med å understreke hvor heldig han føler seg for at han fikk spille fotball på liganivå i hele 24 sesonger.

– Jeg ser på meg selv som privilegert som fikk den karrieren jeg fikk. Det er mange spillere der ute som ikke får sjansen de fortjener, men det gjorde jeg.

Sju notiser

2.200 pund som topplønn

Andy Ritchie sin lønn var milevis unna de 250.000 pund som Wayne Rooney angivelig håver inn hver uke i United.

– Jeg ville løyet hvis jeg sa at jeg ikke er litt misunnelig. Men lønn er relativt til hvilken æra man har spilt i. Jeg tjente gode penger sammenlignet med mannen i gata. På det meste, i Premier League, tjente jeg 2.200 pund i ukelønn. Det var virkelig bra betalt den gangen, så jeg klager ikke. Men nå har det gått for langt. Jeg forstår at det er en underholdningsbransje, men fotballspillere redder ingen liv, gjør de vel? Etter min mening må det snart være stopp. Vi må ha nådd en grense der man innser at nok er nok.

Hooligans på sitt verste

Andy Ritchie sin æra som fotballspiller var også tiden med mye tribunebråk. Han opplevde selv en av åttitallets verste hooligans-episoder, men den druknet i omtalen om Bradford-tragedien som skjedde på samme dag.

– Leeds møtte Birmingham borte i siste ligarunde 1985. Det var helt sprøtt. Anarki. Tragisk nok døde en ung gutt. Fansen stormen banen flere ganger. Ridende politi måtte inn å skille fansen. Pausen varte i nesten 40 minutter på grunn av bråket. Jeg satt på benken og håpet jeg ikke måtte inn. Alt mulig ble kastet, både ut på gresset og på tribunen. Mot slutten ble en av Leeds-spillerne skadet i en duell. Jeg ba en stille bønn om at han skulle reise seg, noe han ikke gjorde. Manager Eddie Gray ba meg varme opp. «Varme opp? Piss off! Aldri i verden om jeg løpet langs sidelinjen nå,» svarte jeg. Dermed måtte jeg skifte og løpe rett ut på banen uten noen oppvarming.  Det var mye bråk på tribunen de årene, men jeg har aldri opplevd verre enn den dagen i Birmingham. Det var virkelig stygge scener.

Ble tatt for å være blå

– Nei, nei, nei, det er en myte, sier Andy Ritchie lett frenetisk da vi spør om det er sant at han vokste opp som City-fan.

Han ble født i Velle Vue, Gorton. Bodde deretter noen år i Wythenshaw før familien flyttet til Cheadle, syd i byen. Det var et typisk blått område.

– Min mor sa nei til at jeg gikk på fotballkamp alene. Alle mine kompiser holdt med City og da jeg måtte velge mellom å bli hjemme eller dra med vennene på City valgte jeg det siste. Jeg ønsket å lære så mye som mulig ved å se kamper, og måtte bite tennene sammen og dra med dem. Det hendte det oppstod vanskelige situasjoner da City møtte United, og jeg, midt blant City-fansen, måtte skjule min entusiasme, humrer han.

Tror Rooney gjør 30 mål til

Selv om Wayne Rooney gikk elleve strake ligakamper uten mål, er Andy Ritchie sikker på at Rooney kommer til å knuse Bobby Charltons scoringsrekord på 249 United-mål.

– Mitt tips er at Rooney overhodet ikke er ferdig, og vil score minst 30 mål til før han legger opp eller forlater United. Jeg tror ikke vi har sett det siste av Rooney som spydspiss, men med Martial vil Rooney i stadig større grad spille hengende spiss. Jeg vil hate å tenke på han som midtbanespiller. Selv om han spiller litt dypt bør han gå for skudd eller prøve å komme seg i og rundt straffeområdet.

Savner ikke manager-yrket

Andy Ritchie var trener eller manager fra 1998 til 2008, men søker ikke lenger på jobber i det yrket.

– Ikke for øyeblikket, nei. Nå er ansatt som vert på Old Trafford på hjemmekampene. Jeg jobber mye for MUTV, en god del for Radio Manchester, og litt annet frilans-oppdrag for TV eller radio. Jeg trives godt med hva jeg gjør. Det er definitivt mindre stress enn å være trener eller manager. Jeg må innrømme det er en stund siden jeg søkte på en trener eller manager-stilling, rett og slett fordi jeg trives godt med den yrkesveien jeg har tatt. Det er ingen tvil om at jeg kunne tjent mer som trener eller manager, men jeg synes ikke det er verd det.

Bunn beste spisspartner

Han spilte med blant andre Stuart Pearson, Joe Jordan og Jimmy Greenhoff, men det er for oss United-fans et mye mindre kjent navn han utroper til beste spisspartner.

– Jimmy Greenhoff var en veldig smart spiller, men min beste spisspartner er uten tvil Frank Bunn i Oldham. En stor og sterk spiss, ikke så ulik Martial og Rooney, uten at jeg antyder at Bunn var i nærheten av samme talent som de to. Men han var en spiss som skyflet unna de store spillerne for meg, han fikk mye juling og ga meg rom og tid. Vi var også gode venner utenfor banen, noe som ikke var noen ulempe.

Bra tid som manager

Andy Ritchie kan se tilbake på en bra periode som manager for flere klubber. Den foreløpige siste jobben var i Huddersfield fra april 2007 til april 2008. Den første managerjobben var i  Oldham, som han overtok sommeren 1998. Til tross for et meget lavt budsjett klarte han å holde klubben i nest nederste divisjon før klubbens nye eier ga ham sparken november 2001. Ritchie ble så sjef for Leeds-akademiet før han ble assistentmanager og så manager for Barnsley, som han i mai 2006 førte til opprykk til Championship.

– Faktisk ga det meg enda mer glede enn da jeg rykket opp som spiller med Oldham. Fordi det fortalte at spillerne virkelig hadde skjønt min filosofi og hva jeg ønsket av dem på trening og hva dette betydde for fotballklubben.