– Da Anderson ble udødelig

Andy Mitten med en herlig historie om Andersons fotball-bakgrunn, og en vurdering av hva som skjer videre med Uniteds brasse.

Mitten’s column in English is at the end of this page.

Om Anderson

Av: Andy Mitten

De fleste av de 22.000 United-supporterne i Moskva var for opptatt av å juble til at de la merke til sangen som gikk over høytaleranlegget på arenaen. Anderson Luis la imidlertid merke til det. Da han hørte Gal Costas nydelige versjon av «Aquarela do Brasil» så startet han sin egen gledesdans. Det er en av Brasils mest berømte sanger, og handler om kjærlighet og landet hans.

Den gangen hadde Anderson akkurat passert 20. Han hadde vært i United i mindre enn ett år, og var allerede en Champions League-vinner. I den ganske så bra førstesesongen i England debuterte han også for Brasil. Han fikk åtte landskamper for selecao det året. Livet var altså like nydelig som sangen han danset til den tidlige morgenen i et kjølig Moskva. Anderson hadde også lyktes med det John Terry ikke klarte. Han holdt nervene under kontroll, og scoret fra straffemerket.

Nerver var nemlig ikke noe stort problem for gutten som kom fra en av de fattigste områdene i Porto Alegre, Brasils fjerde største by med 2,5 million innbyggere.

Han holdt hodet kalt da han debuterte i derbyet mellom Gremio og Internacionale, én av fotballens største derbyer, bare 16 år gammel. Ikke bare debuterte han, heller, han scoret, selv om det ikke var nok til å redde Gremio fra et sjeldent nedrykk.

Nedrykket hjalp imidlertid Anderson. Mangelen på penger tvang Gremio til å selge unna sine beste spillere. I stedet slapp de til unge talenter, som gutten fra Parthenon, en tøff forstad til Porto Alegre, hvor barneprostituerte tusler rundt i gatene og apekatter brukes som kjæledyr. Brasils økonomi går kanskje så det griner, men utviklingen har fortsatt ikke nådd Parthenon, hvor gjennomsnittslønna ligger på 200 pund i måneden.

Anderson ble imidlertid en helt der i løpet av ett år.

Vil du lese flere av Andy Mittens spalter? I så fall finner du dem her…

Gremio kjempet om opprykk, og spilte en avgjørende play off-kamp i Nautico nord i Brasil. Vinneren rykket opp.

Kampen var tett og jevn, og de 35.000 hjemmesupporterne gjorde det vanskelig for Andersons lag. De jublet også vilt da hjemmelaget fikk en kontroversiell straffe et kvarter før slutt. Gremio-spillerne klikket imidlertid fullstendig, og fire av dem ble vist av banen. Det ville altså bli 11 mot sju de siste 15 minuttene, og det hele startet med et straffespark til laget med 11 mann.

Straffen ble imidlertid reddet, og keeperen sparket ballen rett i angrep hvor Anderson øynet en mulighet. Han dempet ballen, løp forbi flere motspillere og scoret.

Gremios nummer 17 var fortsatt bare 16 og jubelscenene liknet på dem vi så etter Solskjærs vinnermål på Camp Nou. Gremio holdt også unna de siste 15 minuttene, og rykket opp. En film ble laget om kampen, som senere ble omtalt som «Battle of the Aflitos». En bok ble også skrevet.

Gremio-fansen festet i mange dager, og Anderson – mannen treneren assosierte med det å ha tre mobiltelefoner – ble udødeliggjort.

Han forlot Gremio til fordel for Porto i en avtale verdt sju millioner euro i 2006, men fortsatte fremgangen der. United begynte da også å kikke på ham, men fikk ikke sett ham så ofte som de håpet i starten. Et beinbrudd satte nemlig Anderson utenfor i fem måneder.

Martin Ferguson, speideren, var der da han gjorde comeback som innbytter, og det han så fikk ham til å ringe broren sin med en gang.

– Jeg har noe jeg må fortelle deg, begynte han.

– Denne gutten kan bli like god som Rooney.

– Har du blitt gal, svarte bror Alex.

Men Martin Ferguson var ikke blitt det.

Martin Ferguson liker raske, aggressive spillere som er sterke nok til å kunne lykkes i Premier League. Spillere som er sterke mentalt, og som han tror kan prestere også borte mot Liverpool. De tekniske ferdighetene er et must for alle United-kjøp, og Anderson passet perfekt. På alt.

– Jeg likte det jeg så veldig godt, sier Martin nå.

– Han kom innpå og endret kampen fullstendig. Det er ikke ofte man ser sånt fra en spiller, og det er noen ganger man bare må følge instinktene sine, i stedet for å se en spiller om og om igjen over en lengre periode.

United betalte derfor 30 millioner euro for Anderson i 2007, og brassen fant seg raskt til rette sammen med Cristiano Ronaldo og Nani, som begge også snakket portugisisk. Prestasjonene i starten av United-karrieren var også oppløftende. Det virket som om Anderson var litt Roy Keane og en liten dæsj Paul Scholes – en boks-til-boks midtbanespiller som United trengte og fortsatt trenger.

Med tanke på at han fortsatt var ung så var det heller ikke urealistisk å tro at han også ville bli enda bedre, og han ble også det. I starten. Han fikk tillit i store kamper også. Han startet både hjemme og borte mot Roma i Champions League-kvartfinalene, og spilte 88 minutter (du trodde vel ikke at han spilte 90 min, vel?) av finalen i klubb-VM som United vant. Han startet også i begge de to Champions League-semifinalene mot Arsenal i 2009. Ferguson stolte på at Anderson ville gjøre jobben i de største kampene.

– Han gir oss noe annet enn det vi får fra de andre midtbanespillerne våre, sa Ferguson.

– Han har stort fart, kan passere motspillere og kan sende avgjørende pasninger.

Så hva har egentlig gått galt? Hvorfor har ikke Anderson blitt den verdensstjernen han hadde potensial til å bli? Hvorfor er han såpass mye av og på at de aller fleste United-fans ikke ville brydd seg nevneverdig om han forsvant?

Ferguson ser fortsatt noe i Anderson. Han ville ikke overlevd seks år på Old Trafford hvis han ikke gjorde det. Det har også vært mange fantastiske individuelle prestasjoner i United, og den skrudde avslutningen mot Blackpool er den beste. Det har imidlertid ikke vært nok.

Skader har stoppet utviklingen, og det har vært ganger hvor det har blitt stilt spørsmålstegn ved holdningene hans. Han har blitt bøtelagt for å returnere til Brasil uten tillatelse. Han ble dratt bevisstløs ut av bilen sin i Portugal i 2010 etter å ha dratt fra en nattklubb klokka seks om morgenen, men sånne feil, selv om de er alvorlige, har vært sjeldne. Han leverer godt på treningene, og er populær blant de andre spillerne.

Likevel har han ikke startet mer enn 17 kamper i en sesong siden han kom hit, og han er ikke lenger inne i varmen på det brasilianske landslaget.

Han har kun startet ti kamper denne sesongen, selv om han har startet 122 kamper totalt, og kommet innpå som innbytter ytterligere 45 ganger. Han burde imidlertid spilt 45 kamper per sesong, og scoret mer enn ett mål per sesong nå. Det diskuteres også om han er overvektig, selv om akkurat det ikke nødvendigvis er rett. Fettnivået hans er helt normalt sammenliknet med andre i klubben, men jo, det er ganger han ser litt større ut.

I august 2009 så jeg ham på restauranten Bem Brazil, en brasiliansk restaurant i Manchester. Kona mi er brasiliansk, fra samme by som Anderson og liker å gå dit – akkurat som Uniteds brasilianske spillere. De går dit for å få litt grillet kjøtt og feijao – en blanding av svarte bønner og ris. Jeg nevnte så at jeg så ham der i «United we Stand. Folk begynte å dra ting ut av sammenhengen, og fordi han så litt tung ut ble det plutselig påstått at han spilte en hel ku på Bem Brazil etter treningsøktene hver dag. (og ja, kanskje var det andre som så ham der, kanskje spiste han en hel ku hver dag…)

Flere ganger etterpå har det sett ut som om han var i nærheten av å bli den spilleren vi alle visste og håpet at han kunne bli.

På starten av 2011/12-sesongen vart han banens beste da United slo Tottenham 3-0 på Old Trafford, men han gjorde ikke så mye annet den sesongen. Vi har også hatt liknende eksempler denne sesongen. Han var jo banens beste i 4-5-tapet borte mot Chelsea i ligacupen, og et ungt United-lag var atskillig svakere etter at han ble byttet ut etter 81 minutter. Noen uker senere og etter noen gode kamper så scoret han i den ville 1. omgangen mot Reading, men ble skadet i samme omgang.

Det oppsummerer på mange måter United-karrieren hans.

Etter seks år på Old Trafford spiller Anderson nemlig bare en birolle på Old Trafford. Han fylte 25 lørdag, og selv om han har en masse fotball i seg så virker det lite trolig at fremtiden hans ligger i United. Kontrakten hans går ut i juni 2015, og United er villig til å gi slipp på ham i sommer.

Ideelt sett ender det hele med en avtale hvor United gir bort Anderson og penger for å få noe tilbake, siden de vet at de ikke får tilbake sine 30 millioner euro for ham. Pundet har også tapt seg med 20 prosent mot euroen siden han skrev under.

Andersons verdi er nok størst i Portugal og Brasil, et marked som har endret seg mye siden han dro. Det finnes jo nå klubber i de landene som både har råd til å kjøpe og lønne ham. Det ville også være forståelig om Anderson ønsket å dra et sted hvor han fikk spille mer regelmessig. Samtidig, selv om Anderson har fått nok av sjanser i United, så vil det være frustrerende å se ham få ut hele potensialet sitt et annet sted enn på Old Trafford.

mittena_artikkel_stor

Andy Mitten’s column in English

On Anderson

By: Andy Mitten

Most of the 22,000 Manchester United fans in Moscow were too engrossed in celebration to pay attention to the song on the Luzniki’s public address system.

Anderson Luis de knew the significance. Hearing Gal Costa’s beautiful version of ‘Aquarela do Brasil’, he started dancing his own jig of joy. It’s one of the Brazil’s most famous songs, a song about love and his country.

Anderson was a month out of his teens. He’d been at Manchester United less than a year and he was already a Champions League winner. In that decent first season in England, Anderson made his full Brazil debut and played eight times for the seleçao. Life was as beautiful as the song he was dancing to in the early hours of the cool Moscow morning, having done what John Terry had failed to do and held his nerve in the penalty shoot-out.

Nerves were no issue for the lad from one of the poorest parts of Porto Alegre, Brazil’s fourth biggest city of 2.5 million. He was unfazed when he made his debut in a Gremio-Internacionale game, one of football’s biggest cross-city rivals aged just 16. Not only that, he scored, though it wasn’t enough to stop Gremio suffering a rare relegation.

The demotion helped Anderson. Short of cash, Gremio needed to sell their best players and try unproven talents like the kid from Parthenon, a rough suburb of Porto Alegre when underage crack-addled prostitutes work the streets and donkeys are kept by the side of the street. Brazil’s economy is booming, but change has been slow to arrive in the Parthenon, where average wages are £200 a month.

Anderson would be a hero in half of Porto Alegre within a year. Gremio were on their way back up with a final play off game at Nautico in the north of Brazil. The winners would go up.

The match was exceedingly tense, the 35,000 home fans making life difficult for Anderson’s side. They celebrated as the home side were awarded a controversial penalty in the 75th minute, a decision which caused the Gremio players to go so crazy that four of them were sent off. It would be 11 v 7 for the last 15 minutes, starting with a penalty for the team with 11.

The penalty was saved. The goalkeeper kicked the ball straight up field, where Anderson had spotted an opportunity. He controlled the ball, ran past several defenders and scored. Gremio’s number 17 was still 16 and the celebrations rivalled Solskjaer’s winner in Camp Nou. Gremio held onto their lead for the final 15 minutes and were promoted. A film was made about the game, which became known as the ‘Battle of the Aflitos’, a book was written about it too. Gremistas partied for days, with Anderson – the man the coach associated with having three mobile phones – immortalised.

Want to read more columns of Andy Mitten? Well, you can find it here in our archive.

He left for Porto in a €7 million deal in 2006, where he continued to excel. United started watching Anderson when he arrived at Porto, but were unable to scout him as regularly as they hoped as he was out for five months with a broken leg. Martin Ferguson, the scout, was there to watch him return and come on as a sub. What he saw amazed him and he rang his brother.

“I’ll tell you,” he said. “He could be as good as Rooney.”

“Are you off your effing head?” replied brother Alex. He wasn’t.

Martin Ferguson likes fast, aggressive players who are strong enough to play in the Premier League and who don’t do nerves, players who he thinks will be able to perform at Liverpool away. Technical excellence is taken as a given for any United signing. Anderson was perfect.

“He really excited me,” said Martin. “He came on and changed the entire pace of the game. You don’t often get that from one player and there are times when you should go with your instincts, rather than waiting and making absolutely sure by watching him over a long period.”

United paid a huge €30 million fee in 2007 and he was quick to settle with fellow Portuguese speakers, Cristiano Ronaldo and Nani.

Anderson’s early form was encouraging. He looked like he had a bit of Roy Keane, a touch of Paul Scholes, a box-to-box midfielder whom the team needed and still need. Given his youth, it was not unrealistic to expect him to get even better and he did improve. He was trusted in big games too, starting home and away against Roma in the last eight, playing 88 minutes (you didn’t expect him to play 90 did you?) in the triumphant World Club Championship final. He also started in both 2009 Champions League semi-finals against Arsenal. Anderson was a player trusted by Ferguson to excel in the biggest matches.

“He offers something different from the other midfield players we have got,” said Ferguson. “He has tremendous pace, can beat a man and is always decisive in his passing.”

So what has gone wrong, why has he not developed into the top class star he had the potential to be? Why is he so hit and miss that most United fans wouldn’t be overly concerned if he left?

Ferguson still sees something in Anderson, he wouldn’t have lasted six years at Old Trafford if he didn’t. There have been plenty of great individual moments in his time at United – his curled finish against Blackpool being the best – just not enough.

Injuries have stymied his development and there have been times when his attitude has been questioned. He’s been fined for returning to Brazil without permission, he was pulled unconscious from his car in Portugal in 2010 after leaving a nightclub at 6am, but such misdemeanours, while serious, remain rare. He trains well and is a popular member of the dressing room.

Yet he hasn’t started more than 17 league games in a season since his first and he’s fallen out of favour with the Brazilian national side.

He’s been in the starting XI just 10 games this term, though he has begun 122 United games overall, coming on a further 45 times as a substitute. He should be playing 45 games a season and scoring more than one goal per year at Old Trafford. And there are suggestions that he’s overweight. It’s a marginal shout – his body fat levels are average at the club, though there are times when he looks bigger. But the manager demands more from him because he knows he can get more.

In August 2009, I spotted him in Bem Brazil, a Brazilian restaurant in Manchester. My wife is Brazilian, from the same city as Anderson and likes to go there, as do United’s Brazilians, for their grilled meat and feijao, a black bean and rice stew. I mentioned it in United We Stand. People exaggerated the story and because he looked heavy, before long, Anderson was accused of eating a full cow in Bem Brazil after training each day. Maybe others saw him there every day, maybe he was eating a full cow.

Several times since, he has threatened to become the player we all knew he could be and hoped he’d become.

At the start of the 2011-12 season, he was the team’s best player against Totttenham in a 3-0 win at Old Trafford. He did little else that season.

We’ve had examples of excellence this term, when he was man-of-the-match in the 4-5 League Cup defeat at Chelsea. A young United side were much poorer when he was taken off after 81 minutes. A few weeks later and after a good run of form, he scored in that crazy first half at Reading – and was injured in the same half. That summed up his United career.

After six years at Old Trafford, Anderson remains peripheral. He turned 25 on Saturday and has a lot of football left in him, but it’s unlikely to be at United. He’s out of contract in June 2015 and United would be willing to let him go this summer, ideally in a swap/exchange plus money because they know they won’t recoup €30 million. Apart from anything else, the £ is 20% weaker against the € than when he signed. His stock is highest in Portugal and Brazil, a market which has changed since he left. Clubs there could now afford to buy him and pay him his current wages.

It would also be understandable if Anderson wanted to leave and play more regularly elsewhere, but it will be so frustrating to see him fulfil his undoubted potential elsewhere. It’s not like he hasn’t had a chance at United.