MERK: Dette er en smakebit fra forrige utgave av medlemsbladet United-Supporteren. Meld deg inn du også, slik at du kan få eksklusive saker om United rett til postkassa eller PCen din.
1995 var Terry Cookes store år. Han vant FA Youth Cup. Han ble kåret til Årets Unge Spiller i Manchester United, og han fikk sin Premier League-debut på Old Trafford. 20 år senere er han nesten glemt…
FAKTA
Annonse
I Denver: Andy Mitten
Den tidligere Manchester United- og Manchester City-angriperen Terry Cooke, er ingen selvsikker mann.
– Har du sett det bildet av meg sammen med Becks, Nev Butty og Scholes, spør han, når vi møtes i det som nå er blitt hans hjemby, Denver i Colorado.
– Det er jeg som står ytterst, gjengens kortvokste.
Det er tydelig at han er ukomfortabel med hvordan saker og ting utviklet seg. Det måtte mye overtalelse til for å få ham til å gå med på dette intervjuet, til tross for at undertegnede kjenner både ham og hans partner.
– Jeg er veldig privat, og liker ikke å gjøre intervjuer, forklarer han.
Omsider, etter noen måneder, sa jeg til ham: – Jeg skal ikke presse deg til å gjøre noe du ikke har lyst til, men jeg skal til Denver, og tenkte det ville være fint å møte deg.
Og det var det. Inntil noen uker senere da jeg mottok en tekstmelding: – Har du fortsatt planer om å komme? Det ville vært kjekt å treffes. Vi kan jo dra og se en kamp sammen.
Annonse
KOMPLISERT FAMILIEFORHOLD
Terry Cooke kom til lobbyen på hotellet mitt i sentrum av Denver. Derfra kjørte vi en halvtimes tid til MLS-klubben Colorado Rapids’ hjemmearena. Cooke har gode grunner til å være på vakt overfor media. Han brant seg noen ganger på britiske tabloider. Han var i et forhold og fikk et barn med en dame som senere giftet seg med Alex Fergusons sønn. Hun og sønnen hans var involvert i en alvorlig bilulykke som førte til førstesideoppslag. Cooke, som opprinnelig kommer fra Birmingham, fløy tilbake fra USA uten å vite om sønnen fremdeles var i live. Han ankom sykehuset bare for å bli møtt av media. Da han gikk for å se til sønnen, befant Sir Alex Ferguson seg der. Det finnes ingen annen lykkelig slutt på historien annet enn at hans tidligere partner og deres felles sønn begge kom fra det hele uten mén.
Sir Alex var ingen inspirator for Terry, og familieforhold kan være kompliserte. Terry pratet imidlertid pent om Sir Alex’ kone, Cathy, og hvor god hun hadde vært med hans lille sønn. Siden tok det hele en ny vending da Darren Ferguson og Terrys ex-partner ble separert.
Det er snart 20 år siden Terry Cookes United-debut i 1995. For United-fans var det en prøvelsens tid. Blackburn hadde vunnet ligaen, og en uke senere tok Everton seg av FA-cupen. Sommeren ble heller ikke noe bedre av at Mark Hughes, Paul Ince og Andrei Kanchelskis forsvant til nye jaktmarker. Den nye sesongen åpnet med at United, med flere ferske fjes på laget, ble tuktet på Villa Park. Det var kampen som utløste Alan Hansons nedlatende kommentar: – You can’t win anything with kids.
KANONDEBUT
Fire uker etter den forsmedelige starten så alt mye lysere ut. Fire strake seirer, inkludert bortegevinster mot de to klubbene som hadde knust United-hjerter i mai, bekreftet fremgangen. Nye publikumsfavoritter, som Beckham, Scholes, Neville og Butt, ble hyllet med sang fra tribunene.
6. september kom Bolton på besøk. Colin Todds lag var spekket med rutine, og må ha ansett mulighetene mot Uniteds nykomlinger som mer enn gode. Men i det tidlige høstregnet hadde de ikke en nubbesjanse. United skyllet over deres forsvarslinjer; den ene angrepsbølgen etter den andre. United vant 3-0, men det kunne ha blitt det dobbelte. Selv med Peter Schmeichel, Paul Parker, Gary Pallister og Steve Bruce i startoppstillingen, var Uniteds gjennomsnittsalder den dagen 24 år. Mens veteranene spilte andrefiolin, viste den nye generasjonen seg frem på landets største scene. Unge Paul Scholes scoret først og sist, men det var kampens andre fulltreffer som virkelig fikk folk i tale.
En time før avspark hadde 19 år gamle Terry Cooke sittet i United-garderoben og sugd inn atmosfæren da Alex Ferguson annonserte startelleveren sin:
Annonse
– Cookie, du spiller på høyre. Løp utpå og kos deg!
Den lille vingen fikk ikke tid til å bli nervøs. Det var heller ikke tid til å ringe noen. Heldigvis for ham hadde sjefen hans allerede gjort det – to uker tidligere.
– Sjefen ringte foreldrene mine og ba dem sørge for å komme på kampen fordi jeg skulle debutere, sa Cooke. De to fikk ikke bare se sin sønn debutere foran et nesten fullsatt Old Trafford på deres 25. bryllupsdag. Fordi han hadde tatt til seg Fergusons råd før kampen, fikk de også se ham bli utropt til banens beste spiller.
I kampens 33. minutt fulgte en sekvens som varte i – kanskje – fem sekunder. Den vil imidlertid for alltid ha brent seg fast i hukommelsen hos alle som så på. Cooke trakk inn fra vingen for å motta en kort pasning. Deretter flikket han lynraskt ballen til høyre for en saltstøtte i hvitt, mens han spant forbi ham på venstre side og deretter driblet i stor fart mot høyre mållinje.
Den unge mannens trøyeermer flagret i ettermiddagsbrisen. De virket altfor lange for hans korte armer, men ingenting kunne bremse ham. Cooke skled så ballen lavt mot bakre stolpe, hvor Giggs ventet for å sette den i nettet.
– Den ligger fortsatt ute på YouTube, sier Terry stolt.
“Jeg gjorde det godt og ble publikumsfavoritt overalt. Likevel kom karrieren aldri ordentlig i gang.”
Terry Cooke
S÷coringen ble høydepunktet for Cooke som fotballspiller. Mange år senere føler han at fotballen har påført ham det ene slaget etter det andre. I en karriere fylt med skader, utlån, kontroversielle overganger, rykter og en taushetsavtale, spilte 38-åringen for elleve forskjellige klubber frem til han la opp i 2011.
BITTER I DAG
Det er ikke så vanskelig å skjønne hvorfor han er bitter. I en tid hvor mange av dem han spilte sammen med som junior, er blitt multimillionærer, er Cookes historie en helt annen. Han var profesjonell fra han var 15, men står hver eneste dag overfor det virkelige livets utfordringer, som eksempelvis nedbetaling av lån.
– Sønnen min er hjemme i England, men jeg har forloveden min her. Det er tøft å leve slik fra år til år, leie et sted fordi det ikke har noe for seg å kjøpe, selv om det er det samme som å kaste penger ut gjennom vinduet, sier han.
Cooke, som i 1995 ble kåret til klubbens beste unge spiller, blant annet etter fremragende innsats underveis mot triumfen i FA Youth Cup, fikk bare åtte United-kamper etter sin sensasjonelle debut. Innbytteropptredenen mot Leicester i Ligacupen 27. november 1996, ble hans siste for Uniteds førstelag.
Annonse
– Etter debutkampen min tenkte jeg at jeg hadde klart det. Men så, uken etter, spilte jeg ikke. Jeg var i troppen, og med litt her og der. Men så ble jeg lånt ut til Sunderland. På en og samme sesong spilte jeg faktisk for to mesterlag, men uten å få medalje.
“Jeg gikk fra førstelagsfotball i Sunderland den ene uken, til å spille for Uniteds juniorlag den neste.”
Terry Cooke
Cooke gjorde et godt inntrykk på Sunderlands vei mot 1. divisjonstittelen. Mot slutten av det to måneder lange oppholdet, gjorde manager Peter Reid et forsøk på å kjøpe Cooke, bare for å få beskjed om at United hadde bruk for ham. Det hadde lenge vært United-politikk å sende lovende, unge spillere på lån til klubber i lavere divisjoner. Året før hadde David Beckham vært i Preston, så Cooke returnerte til Old Trafford med godt håp om å følge en lignende rute på vei mot fast plass på laget. Slik gikk det ikke.
– Jeg gikk fra førstelagsfotball i Sunderland foran 18.000 tilskuere på Roker Park den ene uken, til å spille for Uniteds juniorlag den neste.
SKADET I HALVANNET ÅR
Den påfølgende sommeren, mens United feiret «Double-Double», led Cooks håp om førstelagsspill nok et slag da klubben, i etterkant av Euro 96, la ut til sammen £4.8 millioner på Karel Poborsky og Jordi Cruyff. Nå som Beckham hadde etablert seg, syntes trinnene på rangstigen å bli flere heller enn færre. Cooke bet imidlertid tennene sammen og viste – i begge ender av et månedslangt utlån til Birmingham – god form for reservene. Men så, tidlig i 1997, i en reservelagskamp mot Sheffield Wednesday rammet uflaksen igjen.
– Jeg ble båret av banen, og i garderoben spurte Alex Ferguson om jeg ville bli bra til lørdag, fordi han ville bruke meg i neste Premier League-kamp. Jeg hadde spilt så bra at jeg hadde sikret meg en plass på laget. Selv visste jeg ikke hva som var galt, men antok at det bare var en liten vridning i kneet. Så snudde fysioterapeuten seg mot meg og sa at sesongen var over. Korsbåndet var røket.
En langvarig rekonvalesens førte til at Cooke først var tilbake i oktober 1998. Da ventet nok et utlån, denne gang i Wrexham. Det var der den senere turen tvers over Manchester til Maine Road, startet.
2. juledag 1998, gjorde Cook seg fordelaktig bemerket i et ellers tapt slag mot City. Ifølge Cooke selv, var det hans beste kamp i Wrexham-trøyen. Kort tid etter tok «Blues»-sjef Joe Royle kontakt med United, som på dette tidspunkt var på vei mot trippeltriumfen.
– Jeg hadde returnert til United et par dager tidligere, og trente med førstelaget da Ferguson fortalte at City hadde forhørt seg om muligheten til å hente meg på lån. Uken etter skulle United spille bortekamp mot Inter Milan, og han sa at jeg ville være i troppen – dersom jeg ble værende på Old Trafford.
– Da svarte jeg ærlig at jeg aller helst ville flytte på meg siden jeg ikke ville være garantert en plass på førstelaget. Jeg hadde vært ute så lenge at jeg foretrakk å dra til City for å spille meg tilbake i form. Jeg ble der i tre måneder.
Terry Cooke som City-spiller.
Til å begynne med var Cooke en suksess. City hadde befunnet seg i middelmådighetens hengemyr midt på 2. divisjonstabellen, men Cookes ankomst ble innledningen på et oppsving som skulle ende på Wembley. Fem dager etter Uniteds eventyrkveld i Barcelona, sikret City seg opprykk ved å beseire Gillingham etter straffekonkurranse. Cooke scoret selv fra straffemerket, og styrket sine sjanser ytterligere til en permanent overgang – og en viss langsiktig trygghet.
Utrolig nok hadde Cooke vært United-spiller i over syv år da han omsider forlot klubben for godt. I ettertid mener han selv at han ble utnyttet av et system som ikke gjorde det enkelt for unge spillere å fatte egne, karrieremessige avgjørelser.
Annonse
– På den tiden fulgte klubben en praksis som ikke tillot unge spillere å ha agenter. Derfor hadde jeg heller ikke noen før jeg var 22. Det var denne fryktfaktoren. Hele tiden fikk vi høre at sjefen ville slå ned på den som hadde en egen agent. Du var forsiktig med å banke på døren hans for å be om å få dra til en annen klubb.
– I løpet av den tiden jeg var der, spilte jeg færre enn ti kamper. Jeg ble sendt på lån til andre klubber og gjorde det så bra at de ønsket å beholde meg. Da Sheffield Wednesday var i Premier League, leste i avisen at de tilbød en halv million pund, men United ville ikke slippe meg.
“Det jeg ikke visste, var hvor sterkt folk i det tvers igjennom blå støtteapparatet, hatet meg.”
Terry Cooke
Cooke skrev under på en treårskontrakt med City, og firedoblet lønnen han hadde hatt i United. Det var et tilbud Martin Edwards sa han ikke var i stand til å matche. Han så frem til å fortsette jobben han allerede hadde innledet, men isteden syntes alt å endre seg nærmest fra det øyeblikk overgangen var blitt permanent.
– Det er utrolig hvor annerledes folk behandler deg når du er i en klubb på lån. Jeg spilte frem Shaun Goater, scoret noen mål, og fansen sang mitt navn. Det var egentlig utrolig, siden jeg nettopp var ankommet fra den røde siden.
– Jeg stortrivdes med stemningen i City, vi var en flott gjeng. Det jeg ikke visste, var hvor sterkt folk i det tvers igjennom blå støtteapparatet, hatet meg. Joe Royle, Willie Donachie og Asa Hartford, hadde vært blå i årevis, og kunne ikke fordra meg. Noen av lagkameratene mine overhørte samtaler hvor jeg ble slaktet fordi jeg var rød. Da var City-fansen mer på min side, selv om det var vemmelig å høre dem synge: «You’re Not Munich Anymore».
Til tross for baksnakkelsene fortsatte Cooke suksessen idet City klatret oppover førstedivisjonstabellen på vei mot det som i 2000 skulle bli gjensyn med Premier League.
Men, like før millenniumskiftet ble han plutselig fratatt muligheten til flere førstelagsopptredener. Det utløste heftige diskusjoner rundt årsaksforholdet, blant annet drikking.
– På tribunene gikk det rykter i alle retninger, minnes han.
– Jeg drikker ikke en gang noe særlig. Jeg kunne ikke holde følge med dem så derfor pleide jeg å helle ølen i potteplantene!
– Jeg tror City lot det skje fordi jeg var blitt en så stor publikumsfavoritt. Jeg pleide å høre på radiosendingen etter kampene og alle spurte: «Hvor er Cookie?» eller «Hvorfor spiller ikke Cookie?»
– Folk visste at jeg ikke var skadet, så det måtte finnes en annen årsak til at jeg ikke spilte. Derfor trakk de sine egne konklusjoner. Det endte med at advokaten min, som selv var City-fan, gikk ut på mine vegne i Manchester Evening News. Han sa at han ikke kunne forstå hvor alle ryktene kom fra. Videre beskrev han meg som en stille og rolig familiemann som satt hjemme og passet sitt nyfødte barn. Jeg gikk ut innimellom, men ikke hver eneste uke.
Den egentlige årsaken til at Cooke var blitt utelatt, var penger – eller snarere, mangelen på penger. City skyldte flere millioner pund og forsøkte å stramme inn overalt hvor de kunne. De £1.2 millionene til United for Cookes overgang, skulle betales med stigende avdrag, basert på antall opptredener for City. Idet neste innbetaling sto for døren, ble Cooke rett og slett vraket.
– Advokaten min tok et møte med Joe Royle, og med (David) Bernstein på intercom’en. City ville ha tilbake alle pengene de hadde gått med på å betale for meg. Hvordan kunne de rettferdiggjøre det når jeg ikke hadde spilt for dem på et år? De hadde ikke en gang betalt United hele beløpet fordi jeg var blitt droppet før den forestående innbetalingsfristen.
Situasjonen var like fastlåst også etter at Cooke i 2001 hadde tilbrakt en vellykket periode – på lån, selvsagt – i Sheffield Wednesday. «Uglene» ønsket en permanent overgang og tilbød £500.000, bare for å bli fortalt at City ønsket £1.3 millioner. Dermed returnerte Cooke til Maine Road, hvor han trente med ungdomslaget og ble stående stille ved nok et veiskille.
“Før City viste meg ut bakdøren, ba de meg skrive under på at jeg måtte holde kjeft.”
Terry Cooke
Med Kevin Keegans inntreden som Royles erstatter i 2001, lå alt til rette for en ny, frisk start for Cooke. Den nye sjefen lot ham spille i hele sesongoppkjøringen, men overså ham så snart ligaspillet ble sparket i gang. Cooke tilbrakte sesongen i glemselens slør, inntil City i 2002 gikk med på å betale ham ut av kontrakten – med ett forbehold.
– Det var da jeg ble bedt om å skrive under på en klausul om å holde munnen min lukket. Det er så mye jeg kunne ha fortalt. City behandlet meg som dritt. De hadde vært i problemer og fikk min hjelp til å snu ting rundt, men jeg fikk aldri så mye som en takk. Jeg ble bedt om å skrive under på at jeg måtte holde kjeft, før de viste meg ut bakdøren.
Deretter fulgte et år i Grimsby før Cooke endelig syntes å finne litt trygghet i Sheffield Wednesday – men først etter å ha blitt satt ut av spill i seks uker, grunnet et beinbrudd. Han kjøpte seg et hus i byen og viste så god form på banen at han i oktober 2003 ble kåret til Månedens spiller i 2. divisjon. Men så, innen syv måneder, var han arbeidsløs igjen.
– De ønsket å beholde meg, men samtidig var de nødt til å skjære ned på spillerstallen. De kvittet seg med alle, til og med Kevin Pressman som hadde vært i klubben i 19 år. De kalte oss inn en etter en. Manager Chris Turner sa at de ønsket å beholde oss, men at det ikke var noe annet å gjøre. Han var nødt til å kvitte seg med alle sammen.
VURDERTE Å LEGGE OPP SOM 27-ÅRING
Sommeren 2004 var Cooke blitt 27 år gammel. Som følge av sin mislykkede klubbjakt, vurderte han seriøst å legge opp. Isteden bestemte han seg for å komme seg bort fra det han selv omtaler som «politics and bullshit». Han vurderte et tilbud om å spille i Sør-Korea, før han ble satt i forbindelse med en agent i USA. Mannen som formidlet kontakten var hans tidligere City-kamerat, Ian Bishop, som tidligere hadde spilt for MLS-klubben Miami Fusion. Deretter fulgte et to uker langt prøvespill med Colorado Rapids, før Cooke fikk kontrakt i mars 2005.
I aksjon for australske Northern Fury.
Som spiller ble han en suksess i Rocky Mountains-staten. Selv om «The Rapids» ikke var blant ligaens beste, befant de seg i øverste divisjon. Han ble i klubben i fire år, og spilte over 100 kamper. Da Terry og jeg ankom stadion ble han tatt imot som en hjemvendt helt.
Han forlot «Rapids» i 2010 og tilbrakte en sesong i Aserbaidsjan, i en klubb som ble ledet av den tidligere Arsenal-spilleren Tony Adams.
– De pleide å busse fans til kampene fra omkringliggende landsbyer, minnes Cooke. Da han la opp i 2011, valgte han å flytte tilbake til Denver. En by han elsker, og hvor han fortsatt er involvert med fotball i form av trener- og agentvirksomhet.
– Joda, jeg hadde vel mine øyeblikk, men det gikk likevel ikke helt slik som jeg skulle ha ønsket, sier han.
– Men jeg driver fortsatt på med fotball. Jeg elsker spillet og har lyst til å jobbe videre med det. Jeg har noen gode idéer, så jeg ser lyst på det.
