Managerkarriere: Chelsea, Rotherham, QPR, Aston Villa, Porto, Skottland, Man.United, Derby, Sydney, Preston, South Melbourne, Wolves, Altrincham
Spillerkarriere: Celtic, Preston, Arsenal, Chelsea, Sydney Prague (lÄn)
DĂžd: 31. des. 2020, 92 Ă„r gammel
Kontroversiell skotte med suksess
Med sin uberegnelige adferd; jovial og hjelpsom i det ene Þyeblikket, arrogant og brautende i det neste, er det ikke til Ä undres over at Thomas Henderson Docherty ikke bare ble elsket. Men United-tilhengere husker ham med glede som mannen som gjeninnfÞrte «gladfotball» pÄ Old Trafford.
For, selv om han ikke bestandig var like lett Ä omgÄs, var Dochertys fotballfilosofi like jordnÊr som den var enkel: Fotball skal underholde. «Defensiv fotball er kjedelig,» pleide han Ä si. «Tilskuerne Þnsker scoringer, og det prÞver vi Ä gi dem.»
PĂ„ 60-tallet var ingen mer bortskjemte med underholdende fotball enn Manchester United-tilhengerne. Men ingenting varer evig, og halvveis inn i 1972/73 sesongen var den herlige storhetstiden med Best, Law & Charlton, og triumf i Europa, i ferd med Ă„ bli et fjernt minne. Wilf McGuinness hadde mislyktes som Sir Matt Busbys arvtaker, og deretter gikk det med tiden enda verre under irske Frank OâFarrell.
Annonse
«Noe» pÄ gang
United-fans tÞrstet etter ny suksess. Det meste var grÄtt og trist, og ingenting tydet pÄ at oppsvinget var i anmarsj. Likevel ville selv Stretford Ends mest tÄlmodige ha fnyst foraktelig om spÄkonen hadde rÞpet glasskulens store hemmelighet: at det ennÄ skulle ta tjue Är fÞr de igjen kunne feire et ligamesterskap.
Men det var likevel noe pĂ„ gang. Dette «noe» bar navnet Thomas Henderson Docherty. Den 44 Ă„r gamle skotten ble hentet til managerstolen pĂ„ Old Trafford bare noen dager etter avskjedigelsen av Frank OâFarrell, like fĂžr jul i 1972.
PĂ„ det tidspunktet hadde Tommy Docherty vĂŠrt sjef for det skotske landslaget i femten mĂ„neder, og brukt tiden til Ă„ bygge opp et rykte om en mann som ikke var redd for Ă„ satse pĂ„ underholdning â nettopp hva tradisjonen krevde pĂ„ Old Trafford. Med en personlighet og utstrĂ„ling som sto i sterk kontrast til sin forgjenger, kom han feiende som en stormvind inn pĂ„ sin nye arbeidsplass.
Der OâFarrell var lavmĂŠlt, var Docherty hĂžyrĂžstet og brautende. OâFarrell mistrivdes i rampelyset, Docherty elsket det. OâFarrells langsiktige strategier var heller ikke noe for den nye manageren. Tommy Docherty Ăžnsket Ăžyeblikkelig suksess. Han var ikke beredt til Ă„ vente pĂ„ noe. Denne utĂ„lmodige rett-pĂ„-sak-holdningen gikk direkte hjem hos fansen som fĂžlte at deres krav om forandringer var blitt bĂžnnhĂžrt.
â Har du lyst til Ă„ bli United-manager?
Pussig nok hadde Tommy Docherty vĂŠrt blant tilskuerne pĂ„ den for Frank OâFarrell sĂ„ skjebnesvangre lĂžrdagsettermiddagen pĂ„ Selhurst Park, 16. desember 1972. Det ble siden forsĂžkt Ă„ gjĂžre et nummer av dette da United ble anklaget for Ă„ ha gĂ„tt bak ryggen pĂ„ sin irske manager og i praksis ansatt Docherty uten at OâFarrell ante noe.
Dette ble imidlertid raskt tilbakevist som rent oppspinn. Tvert imot var Tommy Docherty, i egenskap av Ä vÊre skotsk landslagssjef, blitt invitert til London av Crystal Palace-manager Bert Head, for Ä kikke nÊrmere pÄ en av spillerne hans. Men dagen utviklet seg helt annerledes enn gjesten hadde tenkt seg. I pausen ble han nemlig trukket til siden av en av United-lederne som ba om Ä fÄ et ord med ham.
Annonse
â Har du lyst til Ă„ bli manager for Manchester United?, spurte han. Docherty ble fullstendig overrumplet av spĂžrsmĂ„let, og svarte: â Men dere har jo allerede en manager!
Det han ikke visste var at United-ledelsen allerede hadde bestemt seg for Ă„ sende Frank OâFarrell pĂ„ dĂžr, selv om det ennĂ„ ikke var blitt fattet noe formelt vedtak om det. Bare tanken pĂ„ Ă„ fĂ„ overta det sportslige ansvaret pĂ„ Old Trafford fikk skotten til Ă„ forsikre United-lederen om at han gladelig ville spasere hele veien fra Skottland til Manchester om det var pĂ„krevd for Ă„ fĂ„ jobben.
Bare tre dager etter den korte samtalen i SĂžr-London, ble det pĂ„ et styremĂžte i Manchester United besluttet Ă„ lĂžse Frank OâFarrell fra hans kontrakt med klubben. NĂ„r sĂ„ det skotske fotballforbundet ikke la noen hindringer i veien for sin landslagssjef, kunne Uniteds styreformann Louis Edwards og Tommy Docherty utveksle hĂ„ndtrykkene som symboliserte innledningen pĂ„ en ny ĂŠra pĂ„ Old Trafford.
«Verdensstjernen» Graham
Docherty, som nÄ hadde fÄtt oppfylt sin mangeÄrige ambisjon om en dag Ä sitte med tÞmmene i landets stÞrste og mest populÊre klubb, kastet ikke bort tiden. Tvert imot satte han straks i gang prosessen med Ä bygge opp et helt nytt lag etter egen smak. I lÞpet av et par uker hentet han inn fem forsterkninger, fire av dem skotter som ham selv, mens den femte, Mick Martin, var ire.
Aller fÞrst kom Arsenal-veteranen George Graham, av Docherty karakterisert som «en midtbanespiller i verdensklasse». Akkurat det fremkalte latterbÞlger hos hoderystende skeptikere. Partick Thistles Alex Forsyth fulgte pÄ som erstatter for veteranbacken Tony Dunne, mens den svÊre midtstopperen Jim Holtons ankomst fra Shrewsbury Town, signaliserte slutten for David Sadler. Det mest betydningsfulle kjÞpet i denne perioden var likevel Glasgows Celtics lille midtbaneterrier Lou Macari, som Docherty snappet opp like foran nesen pÄ Liverpool. Macari, av italiensk avstamning, scoret i sin debutkamp mot West Ham, og skulle med tiden spille 401 kamper for Manchester United.
Nedrykk pĂ„ ventâŠ.
Resultatene bedret seg imidlertid ikke noe sÊrlig med den nye manageren, i hvert fall ikke i fÞrste omgang. United unnslapp riktignok nedrykk, men det skulle vise seg Ä bare vÊre en kort utsettelse. Den pÄfÞlgende sesongen var det nemlig ikke lenger mulig Ä slippe unna. 37 scoringer pÄ 42 ligakamper var alt for lite til at klubben kunne klare Ä holde hodet over vannet. For fÞrste gang etter krigen skulle United spille i 2. divisjon.
Annonse
Kanskje var det like greit at det gikk som det gikk. Det ga Tommy Docherty muligheten til Ä spille sammen et nytt lag, mot motstandere av litt dÄrligere kvalitet.
Tilbake pÄ fÞrste forsÞk
Og nÄ begynte moroen for alvor, for med sin offensive stil feiet United all motstand til side. Publikum strÞmmet til Old Trafford i en slik grad at 2. divisjonsklubben Manchester United fortsatt trakk flere tilskuere enn noen andre klubber i England. Tommy Dochertys status blant fansen antok hittil ukjente dimensjoner. Det ble snart klart at ingen kunne stoppe Uniteds planer om Ä returnere til 1. divisjon pÄ fÞrste forsÞk. Innsatsen i FA-cupen, hvor Walsall overraskende vant 3. rundeoppgjÞret etter omkamp, var sesongens eneste skuffelse. Det man ikke visste da var at «De rÞde djevlene» i de nÊrmeste Ärene skulle ta sitt monn igjen og sette sitt store preg pÄ nettopp denne turneringen.
Tok 1. divisjon med storm
Docherty, kjent som det motsatte av beskjeden, var overraskende forsiktig i sine spÄdommer foran gjensynet med 1. divisjon. Han ba om forstÄelse for at det antakeligvis ville ta enda tre Är Ä skape et lag som kunne vÊre med og kjempe i toppen. SÄ feil kunne han altsÄ ta. Hans unge mannskap fortsatte nemlig der de hadde sluppet i 2. divisjon og ble en sensasjon i sitt gjensyn med toppen.
Tranmeres unge hÞyreving, Steve Coppell, var kommet til klubben tidligere pÄ Äret, og fikk snart en makker pÄ motsatt flanke, Gordon Hill fra Millwall. I Tommy Dochertys dristige 4-2-4 system terroriserte disse to motstandernes backer. Inne foran mÄl befant rÄsterke, tidligere Hull-angriperen Stuart Pearson seg sammen med lille, smarte Lou Macari. Sammy McIlroy, bestandig pÄ utkikk etter en scoringsmulighet, kom pÄ smarte lÞp bakfra, mens hans midtbanekollega, den irske straffesparkspesialisten Gerry Daly, var Dochertys defensive alibi.
Veterankeeper Alex Stepney sto bakerst, mens Martin Buchan holdt forsvaret med Alex Forsyth, Stewart Houston og Brian Greenhoff samlet.Med dette laget var United faktisk pÄ nippet til Ä stikke av med bÄde liga og cup. Som det ble, endte det imidlertid opp med ingenting. Allikevel, med tredjeplass i ligaen og et skuffende tap i FA-cupfinalen mot Southampton pÄ Wembley, var alle enige om at United var kommet tilbake for Ä bli.
Triumf â og nederlag
I nederlagets stund lovet Tommy Docherty dyrt og hellig at klubben skulle returnere til Wembley Äret etter. Et dristig profeti, men det skulle vise seg Ä gÄ i oppfyllelse.
Liverpool hadde allerede vunnet bĂ„de ligaen og Europacupen da de ankom Wembley for Ă„ hente seg nok et mesterskap i mai 1977. Men pĂ„ motsatt banehalvdel sto et Manchester United som hadde bestemt seg for Ă„ revansjere fadesen fra Ă„ret fĂžr â og ikke minst hindre sine argeste rivaler i Ă„ sikre seg en trippeltriumf.
United vant kampen 2-1 og Tommy Docherty tok pÄ seg sitt aller bredeste smil. Men han var ennÄ ikke fornÞyd. FA-cuptriumfen hadde bare vÊrt et delmÄl. NÄ var det ligamesterskapet som sto for tur.
Annonse
Men, pÄ denne triumfens dag ante verken Docherty, eller noen andre, hva som var i emning. United hadde noe stort pÄ gang, men finaletriumfen over Liverpool skulle vise seg Ä bli Dochertys siste triumf som manager for klubben.
Avskjed i unÄde
Under to mÄneder senere ble nemlig den kontroversielle skotten sparket ut av Manchester United. Det var kommet for en dag at han hadde en affÊre gÄende med Mary Brown, konen til klubbens fysioterapeut, Laurie Brown. Det var mer enn klubben kunne tÄle. Med den vage begrunnelsen «kontraktsbrudd» ble han derfor bedt om Ä forlate Old Trafford.
Trist for Tommy Docherty som ikke fikk sjansen til Ă„ fullfĂžre sitt arbeid, og trist for Manchester United som aldri fikk vite hvor langt klubben kunne ha kommet med den omstridte skotten bak spakene.
Fakta om «The Doc»:
Docherty og Mary Brown
Seks Ă„r fĂžr han selv kom til United, solgte den davĂŠrende Chelsea-manageren sin reservekeeper Alex Stepney til United. Stepney ble en av Uniteds stĂžrste keepere noensinne.
Som United-manager mottok Tommy Docherty en ÄrslÞnn pÄ 15.000 pund. Det var dobbelt sÄ mye som han hadde hatt som landslagssjef for Skottland.
En gang ble Docherty bÞtelagt med 100 pund for sÄkalte «uÊrbÞdige bemerkninger» til en dommer. Han ble ikke mer knust over straffen enn at han etterpÄ uttalte at «det var verdt hver eneste penny.»
Dochertys stĂžrste kjĂžp:
ÂŁ200.000: Lou Macari fra Glasgow Celtic, 18. jan. 1973 ÂŁ200.000: Stuart Pearson fra Hull City, 3. mai 1974 ÂŁ120.000: Jimmy Greenhoff fra Stoke City, 16. nov. 1976 ÂŁ70.000: Gordon Hill fra Millwall, 12. nov. 1975 ÂŁ60.000: Steve Coppell fra Tranmere, 28. feb. 1975
Delte meninger:
«Hvis Tommy Docherty hadde vÊrt statsminister, ville jeg ha flyttet tilbake til England.» Rod Stewart
«Som uvenn var Doc ond, hevngjerrig og ufÞlsom.» Paddy Crerand (som i en periode var Dochertys assistent)
Annonse
«Doc og jeg tÄlte ikke trynet pÄ hverandre.» Gerry Daly
