Cristiano RONALDO

Hjemme igjen! (Enn så lenge)

Så skjedde det altså, allikevel. Overgangen de fleste av oss hadde drømt om i årevis, men langt på vei gitt opp, ble til virkelighet.
Fredag 26. august 2021 er derfor en dag som neppe vil bli glemt med det første. Den startet med marerittryktene om at Cristiano Ronaldo så og si var klar for Manchester City, og endte med  bekreftelsen på at han tvert imot var blitt enig med Manchester United om en toårsavtale!

Nyheten slo naturlig nok ned som en bombe i alle leire. Superstjernen som forlot United i 2009 skulle igjen spille i rødt! Det var nesten ikke til å tro. Da gjorde det ingenting at vi av praktiske årsaker måtte vente i ytterligere fem dager på spillerens underskrift.

12 år etter at han pakket kofferten og dro til Spania, var Cristiano Ronaldo altså tilbake for å gjenoppta fotballkarrieren på Old Trafford!

Like sulten som før…?

I mellomtiden hadde Ronaldo rukket å nå den anselige alder av 36 år. Likevel kunne vi vel uten forbehold regne med at sulten på suksess og troféer var akkurat like sterk og fremtredende som den alltid hadde vært…? Ja, kanskje han til og med kunne vise seg å være brikken som førte Manchester United tilbake til gammel storhet…?

Vel, nå skjedde ikke det. Det var imidlertid ikke bare den portugisiske superstjernens skyld. Ronaldo viste seg – naturlig nok – å være en annen spillertype enn i sin første periode klubben, men målteften var slik den alltid hadde vært.

I 3-2-seieren over Arsenal scoret han karrierens 800. og 801. mål(!), og med 24 scoringer totalt i sin første sesong etter returen, og det for et lag som ellers gjennomførte en miserabel sesong som endte med sjetteplass i Premier League, kan ingen si annet enn at Ronaldo innfridde. United-fansen kåret ham da også til Årets spiller i 2021/22.

Personlig tragedie

18. april 2022 kom den nedslående meldingen om at Ronaldo og kjæresten, Georgina Rodriguez, mistet en sønn i forbindelse med parets tvillingfødsel. Dette gikk naturligvis dypt inn på dem begge, og ble av spilleren selv blant annet brukt som forklaring på at han uteble fra sommerens oppkjøringsturné til Asia og Australia.

I tillegg til denne høyst forståelige forklaringen ble det snart åpenbart at det bak fasaden var mye som ikke stemte.

Kort tid før sesongstarten ga Ronaldo uttrykk for misnøye med tilværelsen i Manchester United. Og ikke bare det: Han ønsket seg bort fra klubben, hovedsakelig for å få muligheten til å spille Champions League-fotball.

United stilte seg motvillig til dette ønsket, først og fremst som følge av mangel på angrepsalternativer. At ingen storklubber meldte interesse for 37-åringen førte snart til at Ronaldo selv – i det minste tilsynelatende – bestemte seg for å fortsette karrieren på Old Trafford.

Ute av form

Under sin nyansatte manager, Erik ten Hag, måtte Ronaldo flere ganger utover høsten finne seg i å bli plassert på innbytterbenken. Når han derimot spilte, syntes det mer og mer klart at spillestilen hans ikke passet inn i den nye sjefens spillemønster. Tempoet hans var radikalt redusert fra tidligere og den berømte målteften var borte. Og verre skulle det bli.

Da han mot slutten av hjemmemøtet med Tottenham nektet å komme inn fra benken, og isteden satte kursen direkte mot garderoben for deretter å dra rett hjem, ble resultatet en skarp reprimande fra sjefen. I tillegg vanket det bot og spillenekt i det påfølgende bortemøtet med Chelsea.

Manager Ten Hag ga ham imidlertid tilgivelse i form av spill fra start i de neste fire kampene, deriblant ligaoppgjøret mot Aston Villa (1-3). Der fikk han attpå til æren av å bli utstyrt med kapteinsbindet.

Kampen skulle vise seg å bli Ronaldos svanesang i United-trøyen.

¡Adios!

Grunnen? Et 90 minutter langt intervju med sin gode venn, den kontroversielle tv-profilen Piers Morgan. Der langet Ronaldo ut mot klubben, dens eiere, tidligere og nåværende lagkamerater og klubbens unge spillere. Verst av det hele var likevel kritikken mot manager Erik ten Hag, en mann Ronaldo vedgikk at han ikke hadde noen respekt for.

Tiraden var åpenbart Cristiano Ronaldos måte å brenne alle broer og få det som han ville: å komme seg ut av klubben. 22. november, bare fem dager etter andre del av tv-intervjuet, fikk vi det uunngåelige resultatet. I en pressemelding takket Manchester United for Ronaldos bidrag gjennom to perioder, og gjorde det samtidig klart at partene var blitt enige om å gå hver sin vei.

30. desember, i kjølvannet av en lang rekke med spekulasjoner, kom omsider bekreftelsen på at Ronaldo var klar for den saudiarabiske klubben Al-Nassr.

Fra talent til verdensstjerne

Men det hele hadde som sagt startet i Manchester i 2003.

Da hadde Ronaldo som Sporting-spiller overbevist alle i en treningskamp mot United

Gutten som hadde vokst opp i tilnærmet fattigdom på Madeira og etter hvert fikk sjansen til å utvikle sine frapperende fotballferdigheter i Sporting Lisboa, var bare 18 år gammel da han i 2003 imponerte voldsomt i en vennskapskamp mot Manchester United.

Den engelske ligamesteren hadde allerede fulgt den tekniske portugiseren over lengre tid da klubben, på vei hjem fra sesongoppkjøring i USA, la sommerens siste treningskamp til Estádio José Alvalade i Lisboa. Der ventet altså en purung Cristiano Ronaldo og hans grønn- og hvitstripete lagkamerater for å teste seg mot sine mer berømte motstandere.

Det som skjedde den kvelden fikk United-spillerne til å overgå hverandre med superlativer.

Kveldens store snakkis

At Sporting hadde beseiret reisetrøtte rødtrøyer med 3-1 betydde lite og ble fort glemt. Glemselens slør gjaldt imidlertid ikke portugisernes nummer 28.
Blant United-spillerne ble den unge gutten fra Madeira tvert imot kveldens store samtaleemne. På flyet hjem maste de ustanselig på manager Sir Alex Ferguson om å sørge for at den fotrappe ble hentet til Old Trafford så fort som mulig.

Og manageren var åpenbart enig med sine spillere. Han kastet så absolutt ikke bort tiden. Allerede den 12. august, bare fem dager etter kampen i den portugisiske hovedstaden, dukket nemlig den 18 år gamle Cristiano Ronaldo dos Santos Aveiro opp i Manchester. Der skrev han under på papirene som gjorde ham til United-spiller for i overkant av 12 millioner pund.

Med alle formaliteter ryddet av veien, ble han deretter geleidet ut på Old Traffords gressmatte hvor han smilende poserte for pressen sammen med dagens andre nykommer: den brasilianske verdensmesteren fra året før, José Kleberson.

Men der nevnte Kleberson kun skulle bli en parentes i United-historien og snart ble solgt videre, skulle Ronaldo utvikle seg til å bli en av klubbens aller største spillere noensinne.
Så stor tro hadde manager Ferguson på den nyinnkjøpte og uerfarne portugiseren at han like godt overlot ham drakten med det ikoniske 7-tallet på ryggen. Nummeret var tidligere samme sommer blitt ledig etter salget av David Beckham til Real Madrid.

Drømmedebut

Cristiano Ronaldos United-karriere tok av bare fire dager etter ankomsten. I ligapremieren mot Bolton på Old Trafford, fikk de 67.647 fremmøtte en første smakebit av den ukjente nykommeren da han, på stillingen 1-0 i det 61. minutt, erstattet kollega Nicky Butt.
Deretter, og i løpet av den halvtimen Ronaldo fikk spille, demonstrerte han langt mer enn noen kunne ha forventet seg av en 18-åring i møte med en helt fremmed fotballkultur.

Med selvtillit, fart og teknikk, ispedd noen overstegsfinter som kunne ta pusten av både motstandere og fans, var Ronaldo et konstant uromoment for gjestene fra Reebok. Han skaffet blant annet laget sitt straffespark, og selv om Ruud van Nistelrooys forsøk ble reddet av Bolton-keeper Jussi Jääskeläinen, gjorde Ronaldo deretter forarbeidet til 2-0-scoringen. I tillegg la han noen innlegg som like gjerne kunne ha resultert i flere scoringer.

Nå tillegger vi ikke Ronaldo all fortjeneste for at 1-0-ledelsen var blitt til 4-0 da dommer Paul Durkin omsider fant tiden inne til å blåse av oppgjøret. Det var nemlig flere som sto frem og gjorde ligaåpningen i 2003 til en festforestilling. Allikevel var det den portugisiske debutantens prestasjoner som ble hovedsamtaleemne rundt omkring på byens puber i etterkant av oppgjøret.

En stjerne var født, det var det i hvert fall ingen som betvilte.

Fra jubel til frustrasjon

Men ville Cristiano Ronaldo virkelig være i stand til å leve opp til all hypen etter den særdeles lovende debutkampen? Vel, det skulle vise seg at han hadde mye å lære. Allikevel, og med tanke på alderen hans, ville alt annet vært merkelig.

Selv om den unge magikerens spillestil var egnet til å få tilskuerne på beina hver gang han hadde ballen, satt ikke de nevnte overstegsfintene bestandig like godt. Derfor skal det heller ikke stikkes under en stol at det var mange som innimellom lot seg frustrere.
– Hvorfor gjør han det så vanskelig, og hvorfor avsluttet han der istedenfor å sende ballen til en bedre plassert medspiller?

Mange ristet på hodet over en del av Ronaldos valg, særlig i hans par første sesonger på Old Trafford. Spesielt når laget ikke fikk tingene helt til å stemme, var det lett å gi Ronaldo skylden. Men han spilte på små marginer, og innerst inne visste alle med seg selv at unggutten var i stadig utvikling.

Sammen med sine lagkamerater hadde Ronaldo tross alt vunnet FA-cupen i sin første sesong og fulgt opp med ligacup-triumf i sin andre.

Finterepertoaret ble stadig fyldigere og kroppen hans vokste. Skuddstyrken, med begge bein, var formidabel, og den særegne frisparkteknikken likeså. Ronaldo virkelig i ferd med å slå tilbake mot sine stadig færre kritikere.
Etter Ligacup-triumfen fulgte tre strake Premier League-mesterskap (2007, 08 og 09), mens det innimellom også  ble funnet plass til triumfer i Champions League (2007/08) og VM for klubblag (2008/09).

Drama under fotball-VM

Sommeren 2006 oppsto det en uheldig episode i kampen mellom Portugal og England under fotball-VM i Tyskland. Den oppsto i kjølvannet av at Ronaldos United-kamerat, Wayne Rooney, hadde stemplet portugisernes Chelsea-stopper Ricardo Carvalho og utløst tumulter som kulminerte med at Rooney ble sendt av banen.
Det var en dommeravgjørelse som, i det minste ifølge britisk presse, skyldtes at Cristiano Ronaldo hadde gjort alt han kunne for å overbevise den argentinske kamplederen om at forseelsen fortjente rødt kort. Som «avgjørende bevis» på denne anklagen ble det fremhevet at Ronaldo hadde blunket i retning av den portugisiske laglederbenken(!).

Kyniske pressereaksjoner

I etterkant av kvartfinaledramaet i Gelsenkirchen forsøkte den samme pressen å etablere et slags hatforhold mellom de to United-spillerne. Blant annet ble det kynisk spekulert i at Ronaldos United-karriere kunne være over.

Senere, da ligasesongen ble sparket i gang i august, måtte de samme sensasjonsjagende bladsmørerne fortvilet konstatere at både Ronaldo og Rooney var på plass, og  tilsynelatende like gode venner som før.

Dødelig angrepsduo

Og heretter ble det skikkelig fart i samarbeidet mellom de to lagkameratene. Sammen hadde de også fått større ansvar ettersom lagets tidligere storscorer, Ruud van Nistelrooy, var blitt avskiltet og solgt til Real Madrid.
Samtidig hadde ikke Manchester United vunnet Premier League siden 2002/03, altså sesongen før Ronaldos ankomst.
Som ufrivillige og maktesløse tilskuere hadde de sett Arsenal (2004) og Chelsea (2005 og 2006) ta seg av ligapokalene, mens de selv hadde måttet ta til takke med FA-cupen i 2004 og Ligacupen i 2006.

Større, sterkere, klokere og enda bedre

Cristiano Ronaldo var etter hvert blitt en langt modnere fotballspiller enn noen hadde sett til da. Ikke bare var han enda hurtigere enn før; han hadde også utviklet sitt tekniske repertoar ytterligere, og det samme kan sies om det taktiske aspektet.

Og, som den kroppsfikserte treningsnarkomanen han var, hadde han også opparbeidet en voldsom fysisk og mental styrke. Nå var han mer enn motivert for å angripe selveste ligatittelen.

Med Cristiano Ronaldo og kameraten Wayne Rooney som to av lagets bærebjelker offensivt, stormet United ut av startblokkene. Tittelkampen åpnet med knusende 5-1 over Fulham på Old Trafford, og kom etter hvert til en lykkelig slutt da en enslig Ronaldo-scoring, hans 23. for sesongen, avgjorde Manchester-derbyet på Etihad i begynnelsen av mai. Da var løpet kjørt for José Mourinho og hans Chelsea, Uniteds nærmeste — og eneste — tittelutfordrere.

Eneste virkelige malurt i begeret skjedde på Wembley to uker etter seieren over City, da Ronaldo & co. knepent tapte en jevnspilt FA-cupfinale mot nettopp Chelsea.

Gullstøvelen neste

Hadde 2006/07-sesongen vært god, skulle oppfølgeren bli enda bedre. Cristiano Ronaldo var nå bedre enn noen gang, og beviste det ved å score hele 42 mål totalt, en prestasjon som skaffet ham den ettertraktede europeiske Gullstøvelen. Han lyktes med det aller meste og kunne på slutten av sesongen plukke med seg en ligavinnermedalje for andre år på rad. Men fortsatt gjensto det aller største, nemlig Champions League-finalen i Moskva.

På veien dit hadde Ronaldo blant annet møtt sin gamle klubb, Sporting Club, i gruppespillet. Ja, han høstet til og med stormende applaus fra tidligere fans da han scoret kampens eneste mål på sin gamle hjemmebane i Lisboa.
Roma og Dynamo Kiev var de to andre klubbene som ble satt på plass i gruppespillet, før Lyon, Roma igjen og Barcelona led samme skjebne i utslagsturneringen.

Finalescoring på Luzhniki

Og vel på plass i den russiske hovedstaden, var det selvsagt Cristiano Ronaldo som sørget for å sende United i front mot finalemotstander Chelsea.
Mannen med de kruttsterke skuddbeina var også en mer enn habil hodespiller, og det var nettopp med denne kroppsdelen han etter 26 minutter overlistet Petr Cech i Chelsea-buret.
Ledelsen ble stående inntil like før pause da Chelsea kom tilbake gjennom Frank Lampard, og lagene sto igjen likt.

Straffekonkurranse, fortvilelse og jubel

2. omgang forble målløs, og det samme gjorde ekstraomgangene som, foruten et sent rødt kort på Chelseas Didier Drogba, var heller begivenhetsløse. Dermed var det isteden klart for det som skulle bli en uhyre dramatisk straffesparkkonkurranse i det pøsende Moskva-regnet.

Bom!

Både United og Chelsea hadde scoret på hver sine straffer da Cristiano Ronaldo sto for tur. Den vanligvis så sikre straffeskytteren var på usedvanlig vis nølende i tilløpet, og misset! Keeper Petr Cech reddet enkelt det svake skuddet, mens Uniteds store helt og talisman fortvilte. Plutselig sto Ronaldo i akutt fare for å bli finalens store syndebukk.

Heldigvis slapp han unna den ydmykelsen. Isteden ble den Chelsea-kaptein John Terry til del. Idet midtstopperen hadde sjansen til å skrive seg inn i historiebøkene med den avgjørende finalescoringen, ble han avgjørende av helt andre grunner. På den regnvåte gressmatten skled han i skuddøyeblikket og satte ballen på yttersiden av stolpen.

Oliveira Anderson svarte med scoring, og det samme gjorde Chelseas Kalou, før Ryan Giggs gjorde jobben som tvang londonernes Nicolas Anelka til å gjøre likeså. 
Den oppgaven ble i største laget for franskmannen, som til sin fortvilelse måtte konstatere at United-keeper Edwin van der Sar kastet seg til høyre og avverget forsøket. 

Dermed kunne en gråtende Cristiano Ronaldo sprette opp fra gjørmehullet han hadde oppsøkt etter straffebommen. Sammen med sine jublende lagkamerater stormet han  isteden av gårde for å kaste seg om halsen på den nederlandske redningsmannen.

United kunne nå kalle seg europacupvinnere for første gang siden 1968 – og snart gikk Cristiano Ronaldo til topps i avstemningen om å bli utropt til FIFA Verdens beste fotballspiller.

2008/09

Selv om han ikke scoret fullt så mange mål som i sesongen forut – det var nærmest en umulighet – var Cristiano Ronaldo fortsatt mannen som viste vei for Manchester United. At han var inne i sin siste sesong som United-spiller syntes likevel åpenbart, selv om dette ikke på noen måte ble gjenspeilet i svakere prestasjoner. Tvert imot var Ronaldo fortsatt like sulten og innstilt på å vinne pokaler som han alltid hadde vært.

Verdens beste klubblag

Mens Champions League-vinnerne fortsatte suksessen i hjemlig ligaspill, var laget like før jul Europas representanter under Klubb-VM i Japan. Der ble vertslandets asiatiske cupvinnere fra Gamba Osaka beseiret 5-3 i semifinalen i Yokohama. Tre dager senere ble så de søramerikanske mesterne LDU Quito fra Ecuador, senket med 1-0 i VM-finalen, takket være en scoring av Ronaldos rekkekamerat Wayne Rooney.

Real-rykter

Cristiano Ronaldo sto nå på toppen av sin United-karriere og var blitt så stor at det kom alt annet enn overraskende da ryktene begynte å svirre om en overgang til Real Madrid. Det vil si, det var ikke bare rykter. Til United-fansens fortvilelse viste det seg at Real var reellt interessert i å hente stjerneangriperen til den spanske hovedstaden.
Sir Alex Fergusons overtalelseskunster kom imidlertid godt med. Først ga han grei beskjed om at han  «ikke engang ville ha solgt et virus til madrilenerne». Deretter klarte han å overbevise spilleren om å ta en sesong til på Old Trafford.

Den førte til nok et ligamesterskap, Cristiano Ronaldos tredje, og endte deretter med at han fikk sjansen til å bidra til forsvaret av Champions League-triumfen fra året før.
Det var en bragd ingen klubb hadde klart tidligere. I så fall måtte Barcelona beseires på Stadio Olímpico i Roma.

Samtidig var Barça ute på hevntokt etter semifinalenederlaget mot nettopp United året før, så det var helt klart at Ronaldo & co. sto overfor en uvanlig tøff oppgave.

For tøff, skulle det vise seg. Riktignok innledet rødtrøyene kampen best, og Ronaldo kom til en god sjanse tidlig i oppgjøret. 
Men i hans 292. kamp i rødt og det som skulle vise seg å være hans (foreløpig) siste kamp for United, måtte det bare konstateres at dette var katalanernes dag.
De var det beste laget og seiret til slutt 2-0 takket være scoringer av Samuel Eto'o og en viss Lionel Messi.

Real lykkes

Men finaletapet hadde ikke gjort noe for å dempe interessen fra Real Madrid. «De kongelige» fra den spanske hovedstaden hadde nemlig aldri gitt opp jakten. Tvert imot hadde de bare fortsatt å presse på for en løsning.

Og i juni 2009 fikk de omsider tillatelsen de trengte for å kunne innlede forhandlinger. Alle United-supporteres største frykt var i ferd med å bli til virkelighet: Ronaldo ville snart være på god vei sørover.

Farvel til Old Trafford

Samtalene mellom de to klubbene endte da også i enighet om en overgang for stjerneangriperen. Men spanjolene måtte hoste opp det som nærmest ble betegnet som et fantasibeløp for å få det som de ville.
Likevel og uten å blunke, betalte de Uniteds forlanende om 80 millioner pund, et beløp som i mange år ble stående som suveren verdensrekord for en spillerovergang. For Real-ledelsen skulle det astronomiske utlegget like fullt vise seg som en særdeles god investering.

Ny storhetstid

For på Santiago Bernabéu bare fortsatte suksessen.
Med Ronaldo på laget, vant den spanske hovedstadsklubben to ligamesterskap, to cupmesterskap, den spanske supercupen, den europeiske supercupen (to ganger), tre Klubb-VM — og fire Champions League-troféer på fem sesonger, i 2014, 2016, 2017 og 2018.

Hele fire ganger gikk den tidligere United-spilleren til topps i kåringen av verdens beste fotballspiller, slik han første gang hadde blitt det i rødt.

Og, som om ikke alt dette var nok: Som kaptein ledet han det portugisiske landslaget helt til topps under Euro 2016 i Frankrike.

Fra Madrid til Torino og tilbake til Manchester

I 2018, etter ni år i Madrid, forlot Cristiano Ronaldo Real til fordel for italienske Juventus. Der føyde han to strake ligamesterskap til sine to spanske og tre engelske.
I tillegg vant han den italienske cupen og to ganger landets supercup. Så, etter tre år hos «Den gamle damen», lot den portugisiske superstjernen seg friste til å vende nesen tilbake til klubben som hadde gjort ham berømt.