De vant ikke den gjeveste turneringen i Europa, men mange United-supportere har United-laget fra første halvdel av nittitallet som sin favorittutgave av Manchester United.
Litt av det kan selvsagt være fordi det var det laget som endelig vant ligatittelen igjen, men det snakkes gjerne heller om 1993/94-laget, noe som tyder på at det heller handler om hvordan laget fremstod. I et intervju med Daily Mailforteller tidligere United-kaptein Steve Bruce om denne gullårgangen.
– Jeg mener det ikke er noe galt i å være gammeldags om vi snakker om det vi hadde i 1994. Det kan virke lenge siden, men om vi prøver å gjenskape det som var bra med Manchester United den gang, vil vi kunne bli bedre.
– Stor er et ord som blir brukt for mye, men jeg mener jeg spilte med noen store spillere. Roy Keane, Bryan Robson, Mark Hughes, Paul Ince og Ryan Giggs, og det jeg husker mest av alt av dem er at de aldri sluttet å ønske å være best. Hver dag. Når vi hadde en stor kamp, så ønsket de alle å være den beste spilleren den dagen.
Annonse
– Archie Know [Fergusons assistent] pleide å si «the real ball’s coming out today», og mente med det at det var en viktig kamp, større enn de andre, og det var da de spillerne virkelig stod opp og tok ansvar. Det betydde ikke noe om de hadde en Ferrari i garasjen, gjennomsnittsmannen i gata kunne fortsatt relatere seg til dem. Jeg mener vi er i ferd med å miste det.
– Alt kommer alltid tilbake til Fergie. Han pleide å si «hvem sitter ved siden av deg? Du ønsker ham ved din side, gjør du ikke?», og du så til siden og der ville Keane eller Robson være, og du tenkte «ja, jeg er glad han er på mitt lag». Og de spilte med lidenskap. Ferguson skapte oss i sitt bilde, han bygget lag som speilet ham: Svært bestemte, svært lidenskaplige og der for å vinne.
I FERGUSONS BILDE: Roy Keane.
Det var ikke lett å møte det laget, og Bruce forklarte videre hvorfor det var så tøft å møte dette Ferguson-laget for motstanderne.
– Hvis du ønsket å spille fotball, så ville vi spille fotball. Hvis du ønsket å sparke oss, så ville vi sparke deg. Og hvis di ønsket en slåsskamp i spillertunellen, så ville vi ha en slåsskamp i spillertunellen. [Etter en pause:] Hvis du ønsket å sette vakthundene på oss, så ville vi slåss med vakthundene også.
BLODIG ALVOR: For Bryan Robson og resten av United.
Bruce fortalte videre om slåsskampen som oppstod i Istanbul etter bortekampen mot Galatasaray i november 1993. Cantona hadde blitt utvist etter sluttsignalet i 0-0-kampen. Hundrevis av politimenn med rottweilere, og en av dem provoserte Cantona, franskmannen gikk til motangrep, og dermed var kampen i gang. United-spillerne både ga og fikk juling i konfrontasjonen.
– Bryan Robson, England-kapteinen, han er involvert. Typisk nok for Bryan så svinger han slaget, og det er en krok på veggen, og han treffer ikke fyren han prøver å slå, mens albuen fanges av kroken, og det er blod overalt. Han skriker, og en svær tyrker kommer inn og sparker ham. Så nå går vi til angrep på dem, og prøver å kjempe oss ut derfra, og over skulderen min ser jeg Fergie kommer flyvende ned trappene mens han tar av seg jakken sin. Han er over 50 år gammel, men han kaster seg inn i det.
– Etter hvert kommer vi oss tilbake til garderoben, og Fergie brøyter seg inn. Håret hans står til alle kanter, slipset hans er under øret hans, og han sier «ingen av dere har vært i slåsskamp, har dere vel?», og vi svarer alle «nei, sjef», og han sier «tenkte meg det», og går ut og forteller verden at spillerne hans har blitt angrepet i spillertunellen.
– Jeg husker da dørene stengte bak ham den kvelden, og vi alle så på hverandre og sa «he’ll do». Han skapte den moralen. Det er derfor lagene hans aldri ble slått. Det er ikke tilfeldig at United alltid scoret i siste minutt. Det var ikke coaching, det var tro. Han innprentet troen på at lagene hans måtte vinne, han skapte en følelse av uovervinnelighet. Han var et geni.
