Mer en kriger enn en tiger

«Radamel Falcaos avtale med Manchester United gir mening på absolutt alle mulige måter», skrev Telegraphs Henry Winter i september.

På BBCs fotballprogram «Match of the Day» søndag kveld hadde pipen fått en annen lyd. «Jeg ville ikke signert Falcao på en permanent avtale nå. Ikke med de summene som nevnes, sa Winter.

Den annerkjente Telegraph-journalisten er på ingen måte alene.  En rekke journalister har allerede avskrevet Radamel Falcao.
Det er tåpelig. Det er nemlig nå det gjelder for «El Tigre». Med en fandenivoldsk innstilling og et gunstig kampprogram, har Falcao en fantastisk sjanse de neste månedene på å overbevise Louis van Gaal og dermed gjøre overgangen til Manchester United permanent.

– Har bevegelsene

Ha is i magen, jeg tror han klarer det.

En gang leste jeg en humoristisk definisjon på en fotballjournalist: På fredag forteller han deg hvordan det vil gå i lørdagens kamp, og på søndag forteller han deg nøyaktig hvorfor det ikke gikk slik han forutså på fredagen.

Når det er sagt, det er ingen skam å forandre mening. Spesielt ikke om forutsetningene endrer seg. Problemet, eller kanskje vi skal kalle det utfordringen, med Falcao er at premissene egentlig ikke har endret seg så fryktelig mye.

Vi visste det ville ta tid for ham å finne tilbake til toppformen etter kneskaden. Vi visste det ville ta tid for ham å finne tilbake til killer-instinktet han er kjent for.
Den sjansen tok Van Gaal med åpne øyne.
Men vi visste også at Falcao på ingen måte er en luksusspiller som først kvikner til når ballen er innen rekkevidde. Han er en hardtarbeidende lagspiller.

Den delen av spillet blir sjeldent og aldri trukket frem når man diskuterer Falcao. Men ser man på statistikken forteller den en langt mer oppløftende historie enn den man stort sett kan lese om i avisene.

Når colombianeren starter er uttellingen påfallende god. 

Falcao har startet åtte ligakamper for United. På de åtte kampene har han tre mål og tre assists. Kun mot Tottenham og i helgens kamp mot QPR gikk han av banen uten verken mål eller målgivende. Paradoksalt nok, var det to kamper han virkelig burde scoret i så var det nettopp disse to.

Ikke nok til å legitimere en sjekk på 45 millioner pund kanskje, men statistikken viser uansett at United kaprer langt flere poeng med Falcao enn uten ham.

Med Falcao på banen, enten fra start eller som innbytter, har United vunnet ni kamper, spilt fire uavgjorte og tapt kun én gang denne sesongen. Uten Falcao er fasiten tre seire, tre uavgjorte og fire tap.

Typisk nok, kom Uniteds første tap siden 2. november, hjemme mot Southampton, i en kamp der Falcao ikke var i troppen. Og i tapet mot Manchester City 2. november var heller ikke «El Tigre» med på grunn av skade.

Kanskje det begynner å danne seg et mønster som viser hvor viktig Falcao er?

Der Ferguson pleide å gi en trøstende klapp på skulderen, har Van Gaal en tendens til å flytte seg noen ryggvirvler ned og gir en spark i baken i stedet.

Det føles kanskje ikke like bra, men for noen spillere kan det være det som skal til.

Man kan diskutere hva som har størst effekt, men dette er Van Gaal. I en alder av 63 år kommer han ikke til å forandre seg. Tiden vil vise hvordan Falcao responderer på vrakingen til Southampton-kampen. I ettertid tror jeg de fleste uansett innser at det var en feil avgjørelse av nederlenderen.

Må stå frem

Så langt har spissen med de svarte hårlokkene fremhevet seg mer som en hardtarbeidende lagspiller fremfor en notorisk måltyv. Snart må han gjøre begge deler.

Mot QPR burde Falcao kommet på scoringslisten. Han SKULLE ha kommet på scoringslisten. To kjemperedninger av Robert Green samt Steven Caulkers lange storetå sørget for at han ikke gjorde det.

Men bevegelsene var der. Mottakene, plasseringsevnen og rykket til å rive seg fri likeså. Alt var der. Det vil si, nesten alt var der.

Målene manglet.

Men hvorfor konkludere nå?

De færreste av oss ville løst billett til James Bond, bare for å forlate kinosalen etter en time når skurken fremdeles hadde «The Upper Hand» og verdensfreden så ut til å gå den veien høna helst ikke bør sparke.

La oss i stedet gjøre opp status når barnetogene tøffer taktfast opp Karl Johan mot slottsbalkongen på Norges nasjonaldag. Da er siste hjemmekamp denne sesongen unnagjort (mot Arsenal av alle lag), og vi vet trolig om United spiller Champions League neste sesong, om vi har nye 150 millioner pund å bruke på spillerkjøp og om Falcao har vist nok til å gjøre et betydelig innhugg i sjekkheftet Ed Woodward disponerer på vegne av klubben.

Det er farlig å slå fast at det finnes enkle kamper i Premier League, men med hjemmekamper mot Leicester, Burnley og Sunderland samt overkommelige bortekamper mot West Ham (Joda, jeg vet den kan bli tricky), Swansea og Newcastle er dette en perfekt periode for Falcao å vise seg frem på.

Om det først løsner, kan dette bli gøy. For en spiss betyr selvtillit alt og det er kanskje det eneste Falcao mangler nå.

Historien er proppfull av eksempler på spisser som trenger en forløsende scoring eller to og så vil resten komme av seg selv.

Og til slutt er det det Falcao vil bli målt på, mål. Særlig med en prislapp på en halv milliard kroner, men det er for tidlig å konkludere nå og mens det forventede og forutinntatte hylekoret har sagt sitt i januar, kan resten av oss kanskje vente til det er spilt ytterligere 16 ligakamper før vi feller dommen.

James Wilson har såvidt fylt 19 år har et hav av tid på seg. Falcao er snart 29 og har det ikke. Det kommer ikke Van Gaal til å bry seg det døyt om. Men begge vil få sine sjanser så er det opp til spillerne å ta vare på dem.

Men det er lov å forvente noe ekstraordinært for 44 millioner pund. Så langt har vi ikke sett det, men det er på ingen måte for sent.