– Trodde jeg skulle avgjøre finalen

– United-supporterne vil være Clayton evig takknemlige for den klareringen, sa Sir Alex Ferguson i 1991. Skotten hadde rett.

27 år etter cupvinnercupfinalen i Rotterdam møter Clayton Blackmore fremdeles fans som hyller ham for redningsdåden mot Barcelona.

Blackmore var også svært nær ved å bli den store helten ett år i forveien i FA-cupfinalen mot Crystal Palace.

Men det er det nesten ingen som husker….

– Umulig å forstå

– Fair enough! Det var det viktigste sparket på en ball jeg har hatt i hele mitt liv, smiler Clayton Blackmore og tenker tilbake på den regntunge men feststemte dagen på De Kuip i Rotterdam.

Da kompisen Mark Hughes scoret to, Blackmore reddet på streken i hektiske sluttsekunder og Manchester United slo mektige Barcelona.

Allsidige Clayton Blackmore kunne enkelt bekle de fleste roller i United-laget og var aldri redd for å ta en utfordring på strak arm.

Men i det første møtet med Sir Alex Ferguson fikk selv den sindige waliseren panikk.

Dagen før han skal lede Manchester United for første gang, tar Alex Ferguson en ung Clayton Blackmore til side på The Cliff. Den ferske United-sjefen gir 22-åringen detaljerte instruksjoner om hans rolle mot Oxford United.

Det er bare ett problem, men det er til gjengjeld stort.

– Jeg skjønte ingenting av det Ferguson sa. Absolutt ingenting!

Et lite smil brer seg i Blackmores gutteaktige ansikt.

– Det er jo egentlig helt sprøtt å tenke på. Vi snakker jo det samme språket, men han kunne like gjerne snakket til meg på urdu. Den skotske aksenten hans var umulig å bli klok på. Han kaklet i vei og alt jeg kunne tenke var at «dette er sikkert viktig, sjef, men jeg aner jo ikke hva du sier».

Så bryter Blackmore ut i latter.

Drøye 31 år etter den første peptalken fra Ferguson tør han omsider å be Ferguson om å si ting på nytt.
Men da han som 22-åring stod ansikt til ansikt med den nye United-manageren, var situasjonen alt annet enn komisk.

– Det var bare hans andre arbeidsdag som United-manager og han hadde allerede rukket å lage en detaljert plan for min rolle på midten sammen med Remi Moses og Paul McGrath. Kanskje jeg burde sagt noe til ham, men på det første spillermøtet i gymsalen på The Cliff hadde Ferguson gitt et inntrykk av at han var en meget autoritær type. Jeg turte rett og slett ikke å spørre om han kunne gjenta alt han sa. Det var noe ganske annet enn det vi var vant til under Ron Atkinson, sier Blackmore til United.no.

Brå endringer var imidlertid ikke noe nytt verken for Blackmore eller Manchester United.

Som purung tenåring hospiterte waliseren med United på tampen av Tommy Dochertys regime og fikk se med egne øyne hvilken berg- og dalbane livet på Old Trafford faktisk kan være.

Selv ikke FA-cuptriumfen mot ligamester Liverpool kunne redde Docherty da forholdet hans til kona til Laurie Brown, klubbens fysioterapeut, ble kjent.

Fotballen United spilte under Dochertys arvtaker, Dave Sexton, blir av den eldre garde med United fans ofte beskrevet som søvndyssende og der Sexton hadde gjort sitt for å lulle United-fansen inn i en tidlig nattesøvn, kom hans rake motsetning inn dørene på Old Trafford sommeren 1981.

Med Ron Atkinson kom glamour og underholdning hånd i hånd, men også muligheten for unge United-spillere, deriblant Clayton Blackmore, til å vise seg frem.

Mannsmarkerte «Psycho»

Før Clayton Blackmore rakk å få sin United-debut mot Nottingham Forest på sesongens siste dag i 1984, var det imidlertid en annen ung spiller som gjorde seg bemerket.

Blackmores bestekompis og landsmann, Mark Hughes.

Ron Atkinson hadde så stor tro på at Mark Hughes snart ville slå ut i full blomst at han unnlot å gi Peter Beardsley en permanent kontrakt med United, og Blackmore hadde ingen problemer med å forstå Atkinsons resonnement.

– Mark er bare ett år eldre enn meg, og selv om vi har vært veldig gode venner helt siden tenårene, har jeg på sett og vis alltid sett opp til Mark. Han var en fantastisk spiss. Han hadde kraft, en råskap og evne til så score alle slags mål. Da han fikk sine første muligheter på A-laget i 1983/84-sesongen var jeg både glad og stolt på hans vegne, men det var også en inspirasjon for meg til å jobbe enda hardere slik at det neste gang ville bli min tur, forklarer Blackmore til United.no.

Og da sjansen omsider kom følte Blackmore at han entret banen i en cupfinale.

– Det var den siste kampen i 1983/84-sesongen og Nottingham Forest måtte vinne for å ta 3. plassen fra oss. Det finnes mange tøffe og vanskelige måter å debutere på, men instruksen fra Ron Atkinson var like vanskelig å utføre som den var enkel å forstå:

– Der er Stuart Pearce. Stopp ham!

– Å bryne seg på Stuart Pearce på den tiden var trolig den tøffeste ilddåpen man kunne få i engelsk fotball. Vi tapte 0-2 og den sommeren var det to tanker som kvernet rundt i hodet mitt. Jeg var glad og stolt over at jeg hadde debutert, men det tok tid å komme over tapet for Forest, erindrer Blackmore.

Selv om han nå hadde debutert både for United og U21-landslaget til Wales, ble den påfølgende sesongen en aldri så liten nedtur for Blackmore.

Kun to kamper fra start viste med all tydelighet at Atkinson hadde sine favoritter han aller nådigst vraket.

Likevel fikk Blackmore en uventet oppmuntring da FA-cupfinalen nærmet seg i 1985.

– Jeg hadde ikke regnet med å være i troppen til cupfinalen, men «Big Ron» fortalte meg at det var en mulighet og at valget ville stå mellom meg og Gordon McQueen. Etter å ha tenkt nøye gjennom saken kalte Atkinson meg inn til en samtale. «Det blir Gordon. Han får trolig ikke flere sjanser», fortalte Ron. Da finaletroppen ble tatt ut var verken Gordon eller jeg med. Typisk Ron, ler Blackmore.

Men møtet med Wembley ble likevel mektig for 20-åringen.

– Jeg var selvsagt skuffet, skjønt ikke overrasket over at jeg ikke ble tatt ut. Da jeg så Norman score vinnermålet, tenkte jeg det samme som spillere flest tenker som sitter på benken eller tribunen i en cupfinale. «Var det min eneste sjanse eller vil jeg noen gang vil få muligheten til å spille en cupfinale med denne klubben igjen?», sier Blackmore til US.

…And who the f*** are you?

I jungelen av gode anekdoter og fotballquiz om Sir Alex Fergusons drøye 26 år i sjefsstolen på Old Trafford, er det særlig én nøtt som har fått de små grå til å jobbe på høygir hos mange kunnskapsrike United-fans:

Hvem er den eneste spilleren som spilte i Fergusons første kamp som United-manager og som var med på å vinne den første ligatittelen under skotten syv og et halvt år senere?

Naturligvis vet Clayton Blackmore svaret, men det var stunder der den allsidige waliseren undret på hva fremtiden skulle innebære etter Fergusons ankomst.

Én ting var nemlig sikkert. Det kom til å bli endringer på Old Trafford.

Store endringer.

Den første som fikk merke det Blackmores kompis Mark Hughes senere døpte «hårføneren», var Uniteds trofaste sjåfør til bortekampene, Derek Sutton. Bussjåføren, som var blitt en god venn av Ron Atkinson, hadde for vane å sitte på Uniteds innbytterbenk dersom det var plass.

Men da han satte seg ned i setet ved siden Ferguson på bortebenken på Manor Ground i skottens aller første United-kamp, skal han etter sigende ha blitt møtt med følgende «varme» hilsen: «And who the f*** are you?».

– Jeg fikk også hårføneren, men ikke spør meg hva bakgrunnen var. Trolig bare noe tull og tøys og noe som var helt ubetydelig. Det største problemet med tordentalene hans var at mens han skrek til deg satt lagkameratene i bakgrunnen og skar grimaser for å få deg til å le eller smile. Om du ikke klarte å holde masken da ville Fergie bli aldeles rasende, ler Blackmore.

Forresten, skyter Blackmore inn.

– Jeg registrerte at Ferguson sa han knapt var på The Cliff tre de første ukene etter at han overtok managerjobben. Slik jeg husker det var han knapt borte fra The Cliff. Han var førstemann inn porten om morgenen og den siste til å gå hjem om kvelden. De første årene jobbet han så hardt at jeg ikke fatter hvordan han fikk tid til å være hjemme i det hele tatt.

– Minnet meg om George Best

Ett år i forveien var det imidlertid de færreste som regnet med at det ville bli et managerskifte på Old Trafford. Fra tribuneplassen på Wembley i FA-cupfinalen i 1985 kunne Clayton Blackmore se Ron Atkinsons United virkelig ta form.

Sentrallinjen med Gary Bailey, Paul McGrath, Bryan Robson og Mark Hughes var bunnsolid. I tillegg hadde Atkinson kraftspisser i Frank Stapleton og Norman Whiteside , mens artisteriet ble servert av driblefantene Gordon Strachan og Jesper Olsen.

– Jesper Olsen så tidvis ut som en ny George Best da han kom. En bohem, men for en teknikk han hadde. Egentlig burde Jesper spilt spiss. På vingen ble han ofte meid ned av kyniske forsvarere, men kom han inn i boksen kunne de ikke ta sjansen på å felle ham. Da skapte han nesten alltid trøbbel for motstanderne, sier Blackmore.

Båret på inspirasjonen fra FA-cuptriumfen mot Everton fikk United en pangstart i 1985/86 og vant de ti første ligakampene. På dette tidspunktet spilte Blackmore stort sett på reservelaget, men fikk ta del i den gode sesonstarten da United knuste Atkinsons gamleklubb West Bromwich 5-1 på The Hawthorns.

– Jeg hadde spilt 90 minutter for reservene dagen i forveien og var stiv som en stokk, men jeg må jo ha klart meg brukbart. Jeg scoret jo til og med, humrer han.
Men det som skulle bli et oppskriftsmessig ligagull etter tidenes sesongstart, endte imidlertid med tidenes kollaps på våren.

Og for Clayton Blackmore ble en grufull vårsesong fullbyrdet da Mark Hughes dro til Barcelona.

– Det er lett å være etterpåklok, men kanskje vi burde skjønt tegningen allerede sommeren 1986. «Big Ron» fikk ikke midlene til å hente inn nye spillere som ville hevet oss, påpeker Blackmore.

Og fortsetter:

– Vi merket umiddelbart endringene under Ferguson. Friheten vi hadde hatt under Ron ble kraftig innskrenket, og det ble stilt krav til både kosthold og restitusjon på en måte vi aldri hadde vært med på tidligere. Før Ferguson kom var det trolig ingen av oss som kjente til begrepet melkesyre, men Ferguson kommanderte oss inn på The Cliff på søndager etter kampene for restitusjonstrening og massasje. Ofte tok Ferguson seg av massasjedelen selv med varmt vann og såpe. Når det er sagt, Ferguson var langt fra den beste massøren jeg har hatt, humrer Blackmore.

Men det var også andre måter United-spillerne merket skottens ankomst på.

– I garderoben før kamper pleide praten å gå livlig, mens vi ofte hadde en eller annen fotballkamp som surret og gikk på en liten tv i en krok. Da det var en halvtimes tid igjen til avspark kunne vi høre Ron nynne muntert på en sang ute i gangen. «Bomf tiddeli bomf. Big Man, slå av den tv-en et øyeblikk» pleide han å si til Norman som satt nærmest apparatet. Så ga han oss en kjapp presentasjon av hvem vi burde se opp for hos motstanderen. Resten var opp til oss. Ferguson hadde et helt annet øye for detaljer og taktikk og forberedte oss deretter, foklarer Blackmore.

Men det hendte også at Ferguson bommet.

Allerede etter knappe tre uker i jobben dro United til Plough Lane i sør-London.

– «Alle» visste hvordan Wimbledon spilte. De hadde rykket opp i rakettfart gjennom divisjonssystemet ved å spille på akkurat samme måte. Knalltøffe dueller og lange baller opp mot kraftspissene, men Ferguson konsentrerte seg mest om midtbanen vår som ble statister i kampen, minnes Blackmore.

– En annen ting jeg husker fra de første sesongene med Ferguson var at vi praktisk talt aldri trente på dødballer. Ferguson ble rasende da vi prøvde å være lure ved å ta korte cornere.

Før en kamp mot Sheffield Wednesday på vårparten i 1988 hadde han fått nok. «Hva pokker er det dere driver med? Kjør deres egen forbannede peptalk på dødballer, freste han. Så gikk han. Eller det var i alle fall det vi trodde. Vi visste ikke hva vi skulle si, men alle stirret på Bryan Robson som var like rolig som han alltid var. «OK, sa «Robbo». Så pekte han på et par mann og sa: Du markerer han, du tar han og du sørger for at han ikke får slippe til. Fremover gjør vi det slik og slik. OK? Ferguson hadde imidlertd ikke gått og stod ved døren. Han hadde hørt alt som ble sagt.

«Er det alt? Er det virkelig alt», freste han. Men vi vant 4-1 og rundspilte Wednesday. Jeg husker det veldig godt fordi jeg scoret et av målene. På dødball. Og det etter en kort corner, knegger Blackmore.

Unngikk ydmykelse

Det finnes dem som fremdeles insisterer på at det finnes et dinosaurlignende monster i den skotske innsjøen Loch Ness. Det til tross for at et utall sonarer, miniubåter, ekkolodd  har trålt innsjøen uten å finne fnugg av bevis som kan støtte teorien.

Myten om Mark Robins sin scoring i FA-cupens 3.runde 7. januar 1990 minner i så måte mer og mer om Loch Ness-monsteret «Nessie» for hvert år som går. Til tross for at Martin Edwards og Sir Bobby Charlton gjentatte ganger, blant annet i United-Supporteren, har sagt at Ferguson ikke ville fått sparken om United hadde tapt mot Nottingham Forest, har Robins blitt kjent som mannen som «reddet» Fergusons jobb.

Det er imidlertid grunn til å tro at Blackmores scoring mot lille Hereford United tre uker etter på Edgar Street, var av minst like stor betydning. Nottingham Forest var tross alt blant Englands desidert beste lag, mens Hereford surret i bunnen av tabellen på nivå fire. Et tap her ville fått United-fansen til å dirre av harme.

– Gary Pallister er for meg den viktigste signeringen Ferguson gjorde. Han var en koloss i forsvaret og sørget for at vi kunne forsvare oss på en helt annen måte enn før. Men «Pally» trøblet tidvis i starten av United-karrieren og mot Hereford kunne han blitt den store syndebukken da han lot en ball gå over seg i stedet for å klarere, minnes Blackmore.

Det som fulgte de neste sekundene kunne imidlertid ikke Pallister klandres for. Plutselig hørte alle på Edgar Street lyden av en fløyte og var sikker på at dommeren hadde blåst. Nesten alle stoppet opp, men det gjorde ikke Hereford-spiss Colin Robinson som plutselig fikk en eventyrlig mulighet. Heldigvis for United var det én spiller som ikke stoppet opp. Først reddet Jim Leighton avslutningen fra Robinson med en strålende beinparade, før han var lynraskt oppe og reddet returen på mesterlig vis.

– Det ville vært svært pinlig om vi hadde tapt den kampen, og vi er alle Jim en stor takk skyldig, kanskje aller mest sjefen selv. Ville han overlevd et FA-cuptap mot et lag fra nivå fire? Det er umulig å si, men det ville ført til ramaskrik om vi hadde røket ut mot Hereford, sier Blackmore.

I stedet var det waliseren som, sammen med Jim Leighton, reddet United. Et fint raid på høyrekanten av Mike Duxbury endte med et innlegg, der Blackmore fikk en enkel jobb med å bredside ballen i det åpne målet i sluttminuttene
– Du kan se av jubelscenene etter den scoringen hvor lettet alle var, men jeg har egentlig aldri tenkt på om den scoringen muligens reddet jobben til Ferguson. Ikke før du nevner det nå. Jeg tror du har et godt poeng, smiler Blackmore.

Så nær, så nær

United tråklet seg videre til helt til finalen ved hjelp av ettmålsseire og utelukkende kamper på bortebane før Oldham ventet på Maine Road i Manchester i semifinalen.

Da Mark Robins avgjorde omkampen mot «Latics», gikk Blackmores tanker tilbake til 1985 og Everton. FA-cupfinalen han måtte se fra tribunen, mens han lurte på om han noen gang skulle få oppleve å spille i en finale selv.

Hvem som egentlig reddet jobben til Ferguson i de tidlige utslagsrundene i FA- cupen, vil fremdeles bli diskutert i årevis. Muligens var det Robins og kan tenkes det var Blackmore.

Mest sannsynlig var det ingen av dem.

Det som i alle fall var sikkert var at verken Blackmore eller Robins startet den første FA-cupfinalen mot Crystal Palace. Da Blackmore omsider kom inn var han sågar svært nær ved å bli den store helten.

– Mot slutten av andre ekstraomgang fikk vi corner. Webb slo en kort variant, den Ferguson egentlig hatet men som vi hadde lyktes med flere ganger, 45 grader ut til Dany Wallace. Han sendte den videre til meg og jeg tenkte jeg har ingenting å tape og ladet kanonen. Jeg kjente umiddelbart at jeg fikk et solid treff og ballen skrudde i en bue som utmanøvrerte Nigel Martyn fullstendig. Uheldigvis gikk den noen centimetre på feil side av tverligger. Det kunne blitt et av historiens vakreste FA-cupmål på Wembley, sukker Blackmore.

Så fortsetter han med nyervervet entusiasme:

– Problemet var at jeg var så ivrig på å komme noen ekstra meter lenger frem i banen fordi jeg trodde det ville gi meg en bedre sjanse til å score. Hadde skuddholdet derimot vært fem-seks meter lenger ute hadde den gått inn. Jeg er overbevist. Når det er sagt var jeg utrolig glad på Lee Martins vegne. Han er en fantastisk fyr. Folk husker de som avgjør FA-cupfinaler. Om noen fortjente å avgjøre den kampen var det ham. Han scoret vel bare to mål for United og et av dem avgjorde FA-cupfinalen. Det er bra timing det, ler Blackmore.

Blackmore skulle imidlertid få feire scoring på Wembley noen måneder senere.

Etter 1-1 mot Liverpool i Charity Shield delte de to erkerivalene på troféet i det Blackmore kaller en «relativt betydningsløs kamp».

Men Charity Shield-kampen mot Liverpool bar likevel bud om hva som var i vente for Blackmore i 1990/91-sesongen. Den allsidige waliseren hadde nå spilt seg til fast plass på laget og var sammen med Gary Pallister og Brian McClair den eneste som startet samtlige kamper i alle cup-turneringene, og kun Pallister startet flere kamper enn Blackmore på venstrebacken.

Etter sesongen var det likevel ikke det som skjedde, verken på Wembley eller Old Trafford, som United-fansen skulle snakke om i årene som fulgte, men heller det de to walisiske bestevennene gjorde på en dyvåt gressmatte på De Kuip i Rotterdam

– Mitt livs viktigste spark

Etter 3-1 mot Legia Warszawa på Wojska Polskiego hadde Manchester United minst én fot og fire tær i cupvinnercupfinalen.  Da Alex Ferguson tok United til Wembley for tredje gang på et knapt år var optimismen derfor stor. Men ligacupfinalen ble en gigantisk nedtur for Blackmore, Ferguson og United.

Som om ikke tapet for Sheffield Wednesday var ille nok, fikk keeper Les Sealey dessuten en stygg flenge i foten med en påfølgende alvorlig infeksjon.

Legeteamet til United kjempet en desperat kamp. Først mot kalenderen, så mot klokken. Alt ble gjort for å få den karismatiske burvokteren klar til kampen mot Barcelona. Blackmore og lagkameratene var bekymret.

– Uken før finalen gikk jeg til fysioterapeuten og sa at Les Sealey ikke kunne spille mot Barcelona. Han kunne ikke engang slenge seg på trening. Vi fryktet det verste, røper Blackmore.

Med en diger bandasje på venstrefoten; den strakk seg fra midt på leggen til langt opp på låret, fikk imidlertid Sealey klarsignal til å spille kampen i siste liten.
Barcelona hadde allerede vunnet La Liga under Johan Cruyff, men måtte unnvære to av sine største stjerner til finalen mot United. Den bulgarske stjernespissen Hristo Stoichkov var ute med skade. Det samme var katalanernes og Spanias ubestridte førstevalg mellom stengene Andoni Zubizarreta, som hadde spilt samtlige kamper frem til finalen.

Det hjelpeløse feltarbeidet til Barcelonas unge reservekeeper Carles Busquets ble også Barcelonas akilleshæl.

– «Robbo» hadde en strålende kamp, sier Blackmore ettertenksomt.
Han overdriver ikke.

Midtveis i 2. omgang løftet United-kapteinen et frispark inn i Barcelonas felt der Steve Bruce raget høyest. Headingen hadde stø kurs mot det åpne målet som Barcelona-keeper Carles Busquets hadde forlatt. Fra kloss hold banket Mark Hughes ballen i nettmaskene.

Om den første scoringen til Hughes i realiteten var «ferdigscoret», var den andre et kunststykke verdig en plass i glass og ramme.

Igjen var det Robson som åpnet Barcelona-forsvaret med en nydelig pasning. Hughes dro ballen forbi utrusende Busquets, men de fleste trodde at vinkelen var for snever til å avslutte.

– Jeg var vel 13 år første gangen jeg stiftet bekjentskap med Mark Hughes da vi spilte mot hverandre i Wales. Allerede den gangen hadde han enorme lårmuskler og et fryktinngytende hardt skudd. De færreste trodde han ville ta sjansen på å skyte mot Barcelona, men jeg var sikker på at han kom til å score. Jeg hadde sett ham gjøre lignende ting så mange ganger før. I slike situasjoner var han enestående, forklarer Blackmore.

Hughes var ikke den eneste som hadde et fryktet langskudd.
Da Ronald Koeman banket inn reduseringen med drøye ti minuter igjen av kampen, hersket det en smule kaos i de bakre rekker hos United. Ferguson sendte reservekeeper Gary Walsh i oppvarming, mens seiersvante Barcelona omsider hadde fått blod på tann.

Og i de hektiske sluttsekundene kom situasjonen som Ferguson senere skulle beskrive som «Blackmores vakreste i United-drakten».
Antonio Pinilla snappet opp et elendig tilbakespill fra Bruce. Vinkelen ble for spiss så innbytteren måtte ta en ekstra runde rundt Les Sealey før han la ballen 45 grader ut i feltet.

Der kom Michael Laudrup stormende.

– Det eneste som stod i hodet på meg var at jeg måtte komme meg inn på streken. Jeg handlet egentlig på instinkt, og var heldig at Laudrup skjøt rett på meg og ikke til siden. Var det min viktigste ballberøring i karrieren?

Blackmore drar på det, men konklusjonen levner likevel ingen tvil.

– Helt klart. Jeg har egentlig ikke tenkt på det på den måten, men når du i ettertid ser hvor mye som stod på spill så var det definitivt det, fastslår han.
– Så lenge Manchester United finnes, vil den redningsdåden til Clayton bli husket, sa Sir Alex Ferguson i ettertid.

Og i striregnet på De Kuip vanket det ingen hårføner fra Ferguson. Kun varme seiersklemmer, og et håp for Blackmore om at han ville forbli en av bærebjelkene i jakten på tittelen Ferguson aller helst ville slå kloa i.
Ligagullet.

Trengte en ny start

Da United slo Barcelona var Blackmore noen måneder unna å feire 27-årsdagen sin. Nå er det 27 år siden triumfen i Rotterdam.
Men selv om det halve livet til Blackmore har handlet om det som skjedde etter cupvinnercupfinalen, sitter minnene som spikret.

– Det var en uforglemmelig triumf for både laget og meg personlig. Jeg var på toppen av karrieren da, forklarer Blackmore til United.no.

Waliseren fikk nok kamper til å bli ligamester med United i 1992/93, men gjentatte skadeproblemer gjorde at han ikke fikk en eneste kamp i 1993/94.
Blackmore trengte en ny start, og han fikk det i Middlsbrough da den ferske manageren Bryan Robson hentet ham sommeren 1994.

– Det var min egen avgjørelse å forlate United. Jeg ble aldri presset bort fra Old Trafford, men jeg nærmet meg 30 og ønsket å spille fast. Jeg innså at fremtiden min lå andre steder enn i United. Selv om jeg hadde noen fine og minnerike år i Middlesbrough og fortsatte karrieren til jeg var 46 år, er det sant det de fleste spillere som har vært innom klubben sier, smiler Blackmore.

– Etter Manchester United blir alt annet en nedtur.