José Mourinho var i mange år en av våre fiender – den det kanskje var aller gøyest å slå.
Vi ble først introdusert for ham da hans Porto på noe urettferdig vis slo United ut av Champions League i 2004, og sommeren etterpå kom han til Premier League, og var en pest og en plage for oss – fordi han hadde et ganske godt tak på United, og han jo ikke akkurat av den beskjedne typen heller.
I 2006/07-sesongen klarte Fergusons United å vinne ligaen fremfor Mourinhos Chelsea, og Ferguson hånet Chelsea ved å bruke følgende spillere på Stamford Bridge da John Terry & co skulle applaudere ligamesteren inn på gressmatta: Tomasz Kuszczak – Kieran Lee, Wes Brown, John O’Shea, Gabriel Heinze – Chris Eagles, Darren Fletcher, Alan Smith, Kieran Richardson – Ole Gunnar Solskjær, Dong Fangzhou.
Mourinho fikk sparken tidlig i neste sesong, og han fikk etter hvert managerjobben i Inter. Vi trakk Inter i åttendedelsfinalen av Champions League i 2008/09-sesongen, og dermed skulle vi endelig få sjansen til å slå Mourinho ut av Champions League.
Annonse
Etter 0-0 på San Siro, kunne vi (på denne datoen, altså 11. mars) avgjøre det hele på hjemmebane.
Allerede i kampens fjerde minutt tok United ledelsen, da Nemanja Vidic stanget inn Ryan Giggs’ hjørnespark.
Inter var nære ved flere anledninger, både Zlatan Ibrahimovic og Dejan Stankovic kunne fort ha scoret i løpet av førsteomgangen, men Cristiano Ronaldo ga United litt pusterom da han headet inn 2-0-scoringen.
2-0 ble sluttresultatet i en kamp hvor begge lag burde hatt flere mål, og Mourinhos Inter var ute, mens United gikk hele veien til Champions League-finalen (det er et hull i arkivene våre som gjør at vi dessverre ikke kan si noe om hvordan det gikk mot Barcelona i finalen – irriterende!).
