Sexton – ikke størst, men først

La oss spole tilbake til 1977/78-sesongen. Dave Sextons første sesong ved roret i Manchester United.

Jeg hadde for lengst et varmt, bankende hjerte for Manchester United, og i tillegg bodde det en gryende journalistspire i kroppen. Denne kombinasjon ga innfallet til en intervjusøknad til Dave Sexton, manager i Manchester United. Et intervju for lokalavisen Fredriksstad Blad/Sarpen. En søknad skrevet på Brother skrivemaskin, selvsagt postet med vanlig brev, krydret med tilstrekkelig med frimerker. Spenningen var stor da et brev, post-stemplet MANCHESTER kom et par uker etter. Sexton hadde selv skrevet brevet, som sa noe sånt som: «Jo, helt i orden, hvis du kan få din sportsredaktør til å skrive på et offisielt brevpapir, så jeg kan få bekreftelse på at du virkelig skal skrive intervjuet for lokalavisen». Som sagt så gjort, og noen uker senere sto jeg utenfor porten til The Cliff, Manchester Uniteds gamle treningsfelt. Knappe 18 år gammel, utstyrt med blokk og penn og ungdommelig pågangsmot.

Sexton tok imot, der vi satt på manager-kontoret i andre etasje på The Cliff. Samme kontor som Sir Matt Busby, Wilf McGuinness, Frank O’Farrell og Tommy Docherty hadde hatt før ham, og som Ron Atkinson og Sir Alex Ferguson skulle arve senere. Et kontor med utsikt over fotballbanen. Sexton fortalte om sine ambisjoner som Manchester United-manager, og hvordan det var å jobbe for denne store klubben som hadde gått over ti år (!) uten ligagull. En mann som fremstod som høflig og vennlig, og en som viste verdig overbærenhet med den ferske journalisten fra Sarpsborg.

Siden møtte jeg aldri Sexton igjen ansikt til ansikt. Men det er interessant og en smule paradoksalt å lese og høre at Sexton var så lite populær med pressen. Fordi han ga så lite av seg selv. Den sammen mannen som personlig skrev brev og stilte opp for lokalavisen i Østfold.

På samme måte er det interessant å høre synspunkter om Sexton fra fra ex-spillere som spilte under ham. Fordi det virker som om det er så splittet. De som likte ham godt, som både person og manager (eksempelvis Gordon McQueen), og de som mente det stikk motsatte (eksempelvis Brian Greenhoff).

Sexton kom til United etter å ha hatt suksess med Chelsea, der han vant både FA-cupen og Cupvinnercupen. Han gikk fra Chelsea til Queens Park Rangers, der han fikk fram et offensivt lag som var elsket av publikum, og som i 1976 kom ett fattig poeng etter ligamester Liverpool.

Han ledet United i fire sesonger, fra 1977/78 til og med 1980/81. Det ble ingen trofeer, men i 1979 var han så nær det er mulig i FA-cupen. Da United snudde 0-2 til 2-2 mot Arsenal i sluttminuttene, bare for å få enda baklengs imot i siste sekund av finalen. Sesongen etter, 79/80, kom United kun to poeng etter ligamester Liverpool, og hvor utrolig det høres ut var denne andreplassen faktisk Uniteds beste siden 1968. Året etter ramlet United ned på 8. plass, men da hadde United-styret fått nok.

En eller annen form for rekord må Dave Sexton imidlertid ha satt da han fikk avskjed på grått papir. Hvor ofte er det at en manager får sparken etter syv strake seirer? Det fikk nemlig Sexton.

I senere år prøvde jeg å spore opp Sexton igjen, for om mulig å intervjue ham igjen. Svaret var at han dessverre led tungt av Alzheimer, bodde på et pleiehjem i Coventry, og han ikke en gang kjente igjen sine nærmeste.

– Det beste, sa denne kilden.

– Er om han får sovne inn snart.

Det gjorde Dave Sexton i helgen, 82 år gammel.