Mine tanker etter Liverpool

Ansvarlig redaktør Dag Langerød skriver ned sine tanker etter de fleste United-kamper. Her er hans umiddelbare vurdering av kampen på Anfield.

Aller først – misunnelig:

Den svenske stemmen kom ikke søndag, slik den pleier. Årsaken var at Mats Svensson var til stede på Anfield, og fikk med seg den deilige seieren live. Snakk om at jeg var misunnelig underveis. Selv så jeg kampen sammen med storfamilien under 9-åringens familiebursdag, og må innrømme at fokus av den grunn ikke ble like bra som ellers, selv om gleden selvsagt var like stor som alltid etter en Liverpool-seier.

Det viktigste:

Det beste laget vant på Anfield.

Så enkelt og så korrekt, mener jeg, at man egentlig kan oppsummere søndagens storkamp.

Louis van Gaals laguttak var spot on. All den positive energien vi så mot Tottenham var tatt vare på,  og selv om det ble jevnere enn vi ønsket etter Liverpools redusering så vant det beste laget.

Vanskeligere trenger man ikke å gjøre en oppsummering.

Korrekt laguttak:

Jeg ville tatt ut nøyaktig de samme 11 som Van Gaal gjorde. Nå fikk jeg ikke skrevet noe «Mitt lag mot: Liverpool» fredag, men etter å ha brukt uka til å tenke så falt valget mitt også ned på Mata. Alternativet var HÅPET om en Di Maria som vi ikke har sett på en stund. Da ble det rett og slett «sikrere» å stole på noe man hadde sett fungerte. Mata var også god i hjemmekampen mot Liverpool før jul.

Med Rojo og Shaw uaktuelle fra start var det heller ingen andre endringer verdt å vurdere.

Overrasket og imponert:

Jeg har sett nok Liverpool til å la meg imponere over hvordan de har gått i strupen på også de aller beste på Anfield. Jeg forventet at de ville forsøke å sette oss i samme problemer, og jeg forventet et United i tauene fra start av søndag. Jeg følte ikke at den følelsen handlet om negativitet, men realisme. Håpet var samtidig at vi skulle være god nok til å spille oss av det høye presset.

I stedet fikk vi se et United som tok kommandoen, stod høyt og leverte sesongbeste de første 45 minuttene. Jeg mener faktisk det. 1. omgangen mot Liverpool var bedre enn den mot Tottenham, mye fordi den skjedde mot et bedre lag og på bortebane.

Nei, det var ikke sjanse etter sjanse, faktisk var det bare én virkelig stor sjanse før hvilen (Liverpool hadde også én), men det var likevel en strålende omgang. Liverpool stod med 13 strake seriekamper på rad uten tap, etter at de tapte mot oss borte i desember. Ingen engelske lag hadde tatt mer poeng enn Liverpool i 2015.De stod med 14 strake hjemmekamper uten tap. Likevel var det faktisk klasseforskjell i banespillet i store perioder før pause.

I stedet for at de stod høyt så var de vi som vant ballen høyt. I stedet for at vi ga bort ballen slik vi har gjort på det verste før i sesongen, så var det de som ga bort ballen. Nok en gang virket det som om vi hadde én mann mer på banen (dette var før Gerrards utvisning) de første 45 minuttene. Jeg satt med følelsen av at det skjedde fordi vi var gode. Vi så ut som et lag, et godt fotball-lag, og med tanke på det jeg har sett av andre topplag den siste tiden så er vi nå faktisk på et nivå som er minst like godt som alt det beste i Premier League. Sånn sett er det synd at vi ligger noen få poeng for mye bak Chelsea til å kunne ende i gullkamp.

Noen vil mene at nivået ikke er SÅ bra med tanke på de andre lagenes innsats i Europa, men alle som vet hvor vi har vært, forrige sesong og denne sesong, kan bare innrømme at lyset i enden av tunnelen akkurat nå blir stadig sterkere.

Selv om det er ekstremt viktig å påpeke at det gjenstår åtte kamper av sesongen, og det er hvor vi er mai som faktisk teller.

Spillerne:

Men:

Målscorer Juan Mata. Som jeg unner den mannen suksess. Og så herlig at det ble han som fikk bli helt all den tid vurderingene før kamp var om han måtte vike plassen.

Ander Herrera og Marouane Fellaini var tidvis glitrende, nok en gang.

Michael Carrick var også god, og jeg gir også stor skryt til backrekka, spesielt Valencia, Smalling og Jones. Daley Blind hadde et par ikke helt heldige involveringer, men alle som har sett Liverpool bare én eller to ganger vet hvordan de normalt kjører over motstanderne og skaper sjanse etter sjanse. Før pause skapte de én, og det var ikke så mye som ble skapt etter hvilen heller, selv om vi mistet dominansen selv med en mann mer. Slik jeg ser det blir det også helt feil å gi Blind skylda for baklengsmålet også. United hadde ball, Michael Carrick mistet den og selv om det kom noen løp gir jeg heller Blind ros for i det hele tatt komme tilbake og nesten klare å stoppe pasningen til Sturridge.

Wayne Rooney hadde ikke en av sine beste kamper, og da glemmer jeg ikke alle vunnede dueller utover i kampen. Jeg tenker på pasninger og mottak, relativt upresset.

Og selv om Angel Di Maria fikk en målgivende så fremstår mye av det han gjorde ellers som et mysterium. Rett og slett fordi han bidro til å gi Liverpool flere muligheter enn vi egentlig fikk offensivt med ham.

Det røde og det gule:

Selvsagt var det riktig å vise ut Steven Gerrard, men selv så jeg det ikke. Selv når jeg ser reprisene så vil jeg faktisk gi stor honnør til dommeren for at han også så det – og tok det.

Så kan jeg faktisk forstå de som mener at Phil Jones’ takling skjer så hardt og i så stort tempo at han også kunne fått rødt. Han ga i alle fall dommeren sjansen til å gi rødt, noe som ikke er helt bra så lenge vi var 11 mot 10. Samtidig mener jeg faktisk at gult kort var rett. Det skjer forfra. Ja, det er en elendig timet takling, men det er ikke knotter i kne eller noe sånt. Det er rett og slett en voldsom, dårlig timet takling. Sånt skjer mye  i fotballen, men gult holder og er også det vanlige. Så er det selvsagt en helt annen ting at Jones burde hatt gult allerede i 1. omgang…

Fakta:

Louis van Gaal – Brendan Rodgers 3-0

Vi har vunnet fire strake kamper i serien, med målforskjellen 8-1.

Vi  står med 17 seirer, fem uavgjorte og tre tap på de siste 25 kampene.

Vi har fem poeng å gå på til Liverpool på 5. plass.

Vi har 13 plussmål mer enn Liverpool så langt i serien. Vi har scoret mer og sluppet inn mindre. 13 plussmål mer betyr som vi alle vet egentlig ett poeng hvis det blir helt jevnt.

Det er ett poeng opp til 3. plassen.

Det er to poeng opp til 2. plassen.

I neste runde spilles Arsenal-Liverpool og United-Villa. Vinner United mot Villa vil vi enten passere Arsenal på tabellen, eller så vil avstanden til Liverpool øke til sju eller åtte poeng før de sju siste kampene.

Uansett hvordan prestasjonen var frem til 1. januar, så var det bare to lag (Chelsea og City) som tok flere poeng enn oss fra seriestart og ut 2014.

Og uansett hvor kritiske vi har vært så er det bare to lag (Liverpool og Arsenal) som har tatt flere poeng enn oss hittil i 2015.

Topp 4-kampen:

Vi har fire ligaseirer på rad. To på rad mot tøffe motstandere. Vi har fem poeng å gå på, men jeg advarer alle mot å tro at siste ord er sagt. Fra oss eller andre. Den tabellen dere ser ute til høyre på united.no – eller andre steder – må inneholde United i topp-4 også når vi legger oss 24. mai. Alt annet blir uvesentlig, og akkurat som det var feil å svartmale alt for noen uker siden så blir det feil å ta av etter dette.

Det er imidlertid mye deiligere å ligge fem poeng foran enn fem poeng bak.

Og det er alltid balsam for sjelen og hverdagstrivselen å sette Liverpool på plass.

Neste kamp:

Først landslagspause. Så Aston Villa hjemme. Den SKAL vinnes. Villa har blitt litt bedre under Tim Sherwood. De har Christian Benteke, Fabian Delph og også Gabby Agbonlahor. Uansett hvordan jeg vrir og vender på det, klarer jeg likevel ikke å ende på noe annet enn at vi vinner den. Igjen, det handler ikke om upassende optimisme, men realisme. Vi er et bedre lag enn Aston Villa, og ingenting jeg har sett av Villa, selv kontringsstyrken, skal, slik jeg ser det, være godt nok mot oss.

Så er det bare å håpe at Van Gaals menn overlever landslagspausen uten skader, og at positiviteten fra de siste kampene viser seg også fra start av mot Villa.