Mine tanker etter 1-2-tapet

Dag Langerøds kommentar etter tapet mot Sunderland handler mye om følelser.

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker umiddelbart etter de fleste United-kamper.

Her er hans skriblerier etter tapet i den første semifinalekampen i ligacupen.

Tungt, veldig tungt

Kan noen være så snill å slå av repeat-knappen?

Eller hvis det er et hakk i plata så må noen få stoppet det her.

Dessuten har jeg en oppfordring: De av dere som for tiden går frem og tilbake under en stige, knuser en masse speil og dreper edderkopper for moro må slutte med det. Nå. Og én ting til – når dere ser disse svarte kattene som løper rundt over alt, så snu dere bort – ikke se på at de krysser veien foran dere.

For dette handler vel om uflaks, gjør det ikke?

Dessverre gjør det ikke det.

[poll id=»52″]Kort oppsummert så var Sunderland-kampen som en reprise av de siste ukene. I perioder dominerer vi spillet, men vi er for dårlige foran begge mål. Motstanderen scorer på sin første sjanse, scorer to mål på totalt fire sjanser, men vi skaper heller ikke mye. Et Giggs-skudd i tverrliggeren, to Vidic-headinger etter corner og noen avslutninger fra Januzaj som med litt hell kunne endt med mål. Totalt sett – igjen – skaper vi altfor lite, og det som skapes kommer for sjelden på grunn av godt angrepsspill.

Og helt ærlig – selv om vi er inne i en dårlig periode så hadde jeg ikke trodd at det kom til å bli så dårlig igjen mot Sunderland. Ikke da jeg så lagoppstillingen. Carrick var tilbake, Rafael var tilbake, De Gea var tilbake og Evra var tilbake. Dermed stilte vi plutselig med ganske så toppet lag bakover på banen. Og selv om jeg vet at Rafael nok trenger 1-2 kamper etter sin skade for å nærme seg det nivået han har inne, så forventet jeg atskillig mer.

I stedet ble jeg, som nok de fleste andre, sittende motløs i sofaen.

Vi er et lag strippet for selvtillit. Vi er lag uten spillere i toppform. Vi er et lag som fortsatt mangler våre to største stjerner, og uten selvtillit og god form så er altfor mange av de som spiller middelmådige eller direkte svake.

tomcleverleysund
SVAK: Tom Cleverley hadde ingen god dag mot Sunderland.

Tom Cleverley var uhyre svak mot Sunderland – og prestasjonen kan ikke forsvares med at han faktisk var én av fire mann som spilte bare 50 timer tidligere. Når det gjelder straffen så kan man snakke om at Johnson filmer og at selve taklingen egentlig ikke skjedde inni feltet, men når man takler sånn så gir man dommeren sjansen til å dømme. Det var totalt unødvendig.

Finnes det noe som helst positivt oppi alt det triste? Tja, kanskje at vi faktisk kun har tapt én seriekamp (Tottenham) siden en del faktisk igjen snakket om mulig gullkamp igjen. Dessverre er det en svært mager trøst så lenge prestasjonene er som de er.

Vi kan snakke om marginer mot så mye vi vil, men jeg tror heller på ordtaket om at «man er sin egen lykkes smed». De beste lagene får marginer med seg og har flaks fordi de er gode nok. Mindre gode lag, som oss for øyeblikket, gjør ikke det.

Rett etter kampslutt vurderte jeg om jeg skulle begynne på en lang, detaljert avhandling om hva jeg mener er galt og hvorfor jeg likevel ikke vil sparke Moyes.  Rent journalistisk ville nok det vært det rette grepet, men helt ærlig – jeg orket ikke.

Normalt skrives dette alltid rett etter kampslutt, men i stedet sa jeg bare «God natt» til kona, tuslet opp i senga og leste om «Statspolitiet i Norge» under andre verdenskrig.  Jeg orket faktisk ikke å tenke fotball i 1-2 timer utover natta, da.

Jeg vurderte å droppe kommentaren i dag, men jeg pleier å få kjeft fra en del av dere de gangene den ikke kommer så jeg slo den tanken fra meg.

Jeg hater denne motløsheten jeg føler.

Jeg misliker faktisk også sterkt at jeg nå mener at vi må bli et «kjøpelag» for å snu situasjonen. Det er jo én av tingene jeg har elsket – at vi ikke har vært som City, Chelsea og noen av de verste lagene på kontinentet, men som jeg skrev etter tapet mot Swansea – nå er tiden inne for å bla opp ekstra hvis det er det som skal til for å få kloa i det vi ønsker.

Jeg synes det er trist at jeg til en viss grad har mistet troen på spillere som Tom Cleverley, Shinji Kagawa og Javier Hernandez, og at en del av de andre, som Rio og Evra, også viser en nedadgående kurve. Michael Carrick, supermann forrige sesong, er heller ikke i nærheten av samme nivå denne sesongen.

Men jeg elsker Manchester United.

Og oppi all motløsheten, så elsker jeg faktisk United nesten mer enn noen gang.

Jeg var kanskje mest gal som supporter da vi slet som mest under Sir Alex på slutten av 90-tallet, da jeg selv var i slutten av tenårene.

robins90
JUBEL: Så godt smaker suksess etter tøffe tider.

Våren 1990, da vi lenge kjempet mot nedrykk, husker jeg fortsatt godt at hvis jeg satt i en kroppsstilling da United scoret et mål, så begynte jeg neste kamp i samme stilling. Jeg utelukker faktisk ikke at det grepet reddet oss den ene sesongen. Dette var før Premier League og alle kamper på TV, så jeg hørte på mellombølge-radio og BBC Radio Live Five, og jeg husker fortsatt bortekampen mot Southampton 24. mars veldig godt.

Åtte kamper gjenstod av sesongen. Vi lå to poeng over nedrykksstreken, og det var prekært. Så dunket Colin Gibson ballen i mål mens jeg satt med pennen i den ene hånda og en skriveblokk på fanget. Jeg holdt pennen på samme måte og lot blokka ligge på fanget kampen ut, og ble belønnet med  en Mark Robins-scoring til 2-0.

Jeg fortsatte med pennen og blokka også videre, vi vant de tre neste kampene, tok totalt 16 av 24 poeng på tampen av sesongen og unngikk nedrykket med fem poeng.

Den gangen hadde jeg i løpet av min tid som supporter kun opplevd et par cuptitler. Favorittspillerne var Bryan Robson, Lee Sharpe, Neil Webb en liten periode Russel Beardsmore og volleyene til Mark Hughes.

Superstjernen Robson var altfor ofte skadet. Vi kjøpte av og til dyrt, men det slo for sjelden til. Sir Alex hadde vært sjef i tre og et halvt år, men det var vanskelig å se på resultatene. Det kunne like gjerne vært Ron Atkinson som ledet oss fortsatt.

Men samtidig med bunnstrid i serien, så slo vi Nottingham Forest borte i 3. runde av FA-cupen. Vi fortsatte med en lite imponerende 1-0-seier borte mot lille Hereford i neste runde, før Newcastle, som da lå i 2. divisjon, ble knepent slått 3-2. Vi slo Sheffield United 1-0 i kvartfinalen, trengte omkamp mot Oldham i semifinalen og  lå under i ekstramomgangene mot Crystal Palace i den første FA-cupfinalen, bare for å slå tilbake og vinne etter returkamp.

Plutselig fikk klubben smaken på titler, og troen på suksess. Fa-cuptittelen ble til Cupvinnercup-tittelen sesongen etter og  to sesonger etter vant vi det første av 13 seriegull under Sir Alex.

Poenget med dette er ikke at situasjonen er den samme nå. Det er den ikke. Forusetningene er helt annerledes nå. Nå er vi faktisk en av verdens største klubber på alle måter – selv om det er vanskelig å se det på banen for øyeblikket.

Poenget er at det så bekmørkt ut. Så snudde det. Følelsen min er litt lik som den under den Southampton-kampen i 1990. Jeg er villig til å hente fram pennen og blokka og egentlig gjøre hva som helst for å bidra til at det snur.

Akkurat nå er det vanskelig å tro på dette United-laget, men det snur fort. Vi gikk 12 kamper ubeseiret. Så tapte vi to på rad. Så vant vi seks på rad før vi nå står med tre tap på rad.

Da det snudde på 90-tallet var det en fantastisk følelse. Tenk at vi endelig skulle få oppleve suksess.

Og når det snur – for det kommer det til å gjøre – så kommer den suksessen vi da får oppleve til å smake helt fantastisk.

PS. Dette ble mer en sinnsstemning enn en vanlig kommentar. Dere som er misfornøyde får unnskylde meg. Det er tøffe tider!

Leserbrev:

Supporterklubben er til for dere supportere, og derfor ønsker United.no å teste ut leserbrev som en ny del av nettsiden. Takhøyden er stor, men united.no forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav om at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt.

Leserbev kan sendes til dag@united.no, og du må også fortelle hvor lenge du har vært fan, hvorfor du ble fan, ha fullt navn og fortelle alderen din. De som kommer på trykk vil få beskjed om det før ting publiseres, og vær oppmerksom på at vi nok kun vil publisere ett leserbrev per dag, og det vil aldri ligge mer enn tre leserbrev ute samtidig.

Vi har allerede lagt ut leserbrevet til Magnus Fjeld. Du kan lese det her, eller så vil du alltid finne leserbrevene markert i grått og med tydelig tittel om at det er leserbrev et stykke ned på fronten av united.no.