«Hvordan i alle dager havnet vi her?»

Klubbledelsen i Manchester United gjorde et sjakktrekk ved å sikre seg den mest spennende og innovative lagbyggeren i engelsk kvinnefotball.

Det er nesten ikke til å fatte at den samme klubbledelsen nå mister Casey Stoney, angivelig på grunn av minimale manglende investeringer og oppgraderinger av tarvelige treningsfasiliteter.

Investeringer som, i et større perspektiv, faktisk hadde kostet knapper og glansbilder.

Skapte sin første tropp på én måned

Casey Stoney fortalte meg at hun faktisk ikke trodde hun kom til å få jobben som manager for Manchester Uniteds kvinnelag sommeren 2018. 

Likevel hadde hun, allerede før hun ble innkalt til jobbintervju, startet planleggingen for hvordan Manchester United kunne endre kvinnefotballen i Storbritannia.

Og det er 39-åringen i et nøtteskall.

Hun flytter grenser, drar spillerne ut av komfortsonen og utfordrer dem. Alt mens hun bygger fellesskap og samtidig krever fremgang. Både av spillerne, av seg selv og klubben.

Det siste punktet ble dessverre åpenbart et problem. Stoneys ambisjoner var var tydeligvis større enn klubbens. 

For først og fremst er Stoney en visjonær leder som evnet å tenke både nåtid og fire, fem år frem i tid.

Jeg har mistet tellingen, men har trolig intervjuet minst 500 trenere og managere gjennom 25 år som journalist. Fra noen av verdens fremste til trenere i norsk 7. divisjon. Alle fortjener de respekt, for alle har en kjærlighet til, og brenner for, fotballen.

Men få, om noen, har etterlatt et større inntrykk på meg enn Casey Stoney. 

Da jeg satte meg ned sammen med henne på Leigh Sports Village høsten i 2018 snakket de fleste om opprykk for Uniteds kvinnelag. Starten på sesongen hadde vært fenomenal, men Stoney bare smilte da jeg spurte henne hva som var hennes store mål som United-manager.

«Opprykk? Pokaler? Nei, mitt fremste mål er at alle jenter skal kunne vokse opp med en drøm om å spille for Manchester United», svarte hun. 

Det fikk meg til å tenke på et stort banner på Old Trafford til ære for Sir Alex Ferguson.

«The impossible dream made possible»

En kan nesten si det samme om Casey Stoney. Hun har kanskje ikke tråkket opp veien alene, men du verden så viktig hun har vært både for engelsk fotball og ikke minst Manchester United.

Stoney hadde nemlig selv gått den vanskelige skolen som spiller i en tid der kvinnefotballen ble neglisjert.

Som spiller for blant andre Arsenal, Chelsea og Liverpool, må hun ofte ha undret seg over at ikke Manchester United, som en av verdens desidert største klubber, ikke hadde sitt eget kvinnelag.

Og da United endelig opprettet et, visste Stoney hvilke muligheter som åpnet seg for unge jenter som ville satse på fotball.

Mange ganger kan det ta en måned bare å hale i land én enkelt overgang. Stoney på sin side måtte få på plass 21 spillere og en trenerstab på seks personer i samme tidsrom.

Forberedelsene hun hadde gjort før jobbintervjuet med klubbledelsen viste seg å bli gull verdt. 

«Det ble mange togreiser, enda flere bilturer, utallige møter med agenter og møter med klubben og mange søvnløse netter. Jeg skal ikke lyge. Det var stressende, men mine forbindelser hjalp veldig. Jeg kjente mange spillere, nesten like mange agenter og jeg visste hvilke spillere som stod uten kontrakter. Dessuten hadde jeg en god oversikt over de beste unge spillerne i landet. Jeg ønsket å sette sammen et ungt lag komplimentert med et par erfarne spillere. Det var en steintøff jobb, men vi kom i mål», smilte hun. 

Ubegripelig sløvt

I 1991 ble Rowan Atkinsons sceneshow fra Boston filmet. Det ble selvsagt en klassiker da både på TV, video og DVD.

Foruten et par sketsjer der Angus Deayton medvirker, står Atkinson mutters alene på scenen. En personlig favoritt er Atkinsons fremføring av svigerfars tale i et fiktivt bryllup:

«Det kommer et tidspunkt i et bryllup når mannen som har betalt for hele dritten får si et ord eller to. Jeg vil ta denne muligheten, full som jeg kanskje er, til å si et par ord om Martin. Min datter kunne ikke valgt en mer herlig, sjarmerende, morsom, ansvarlig og velstående ung mann enn Martin.

Derfor stiller jeg spørsmålet:

Hva pokker er da grunnen til at hun gifter seg med Gerald?»

Den forsofne faren til bruden skjønner ingenting av datterens valg av ektemann som kom som en stor overraskelse på ham.

Omstendighetene som gjør at Casey Stoney nå forlater United finnes, i motsetning til Rowan Atkinsons sketsj, ikke morsomme.

Men vi sitter igjen med det samme spørsmålet.

– Hva pokker skjedde egentlig her?

At Uniteds kvinnelag har hatt så kummerlige treningsfasciliteter som engelsk media har beskrevet er nesten ikke til å fatte. Særlig ikke når en tar i betraktning av at det skjedde i en periode der Stoneys jenter kjempet om en plass i en nyrenovert og langt mer lukrativ Champions League neste sesong.

Nærmere en kvart milliard kroner spyttes inn i turneringen og det kunne blitt en gamechanger for United om Stoneys jenter hadde kvalifisert seg.

I stedet mangler det siste lille.

Det er ingen garanti at bedre treningsfasiliteter hadde vært tungen på vektskålen, men det hadde definitivt ikke skadet. Og klubben burde gjort alt for å nå Stoneys store mål. 

Selv tok hun på seg ansvaret, stod rakrygget foran TV-kameraene og sa at hun ikke hadde lykkes siden hun ikke klarte å ta United dit.

Det kalles ansvar.

Det samme ansvaret hun viste da hun fikk en representant fra en zoologisk hage til å ta med seg krypdyr under en teambuilding-øvelse. Stoney var den første som gikk frem for å få en tarantell til å kravle på armen hennes.

Hensikten var klar: Vi skal alle ut av komfortsonen, og om jeg krever det av dere, må jeg gå foran.

Enorme sko å fylle

Nå mister United en av de mest spennende og innovative trenerne på kvinnesiden i Storbritannia. Stoney har allerede blitt linket til trenerjobber i USA og hun kommer garantert ikke til å være arbeidsledig lenge.

For United blir det en særdeles vanskelig jobb å finne erstatteren hennes.

Lauren James linkes til Champions League-finalisten og den ferske ligamesteren, Chelsea, mens det hersker en usikkerhet rundt det amerikanske duoen Tobin Heath og Christen Press sin fremtid i klubben.

Denne avgangen føles så frustrerende og unødvendig. 

Fundamentet som Stoney la var bunnsolid. Alt som trengtes var litt ekstra drahjelp fra klubben i en krevende tid.

Torsdag fylte Casey Stoney 39 år. Det ble en veldig annerledes bursdag og hun hadde fortjent så uendelig mye bedre. Både visjonene og resultatene hennes taler for seg. 

Paradoksalt nok virket det som managerens ambisjoner var langt større enn klubbens.

Kun ettertiden vil vise hvor stort tapet av Casey Stoney faktisk er, men akkurat nå er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at United mistet en helt spesiell trener som både kunne og burde hatt mange gode år foran seg i United.

Uniteds tap kommer derfor til å være Stones nye klubb sin gevinst.