Etter landing ble vi loset inn i bussen som skulle kjøre oss til hotellet, og underveis fikk vi kyndig guiding av en ivrig bergenser. Etter fire år som fast inventar på Brann stadion fikk dette meg til å føle meg enda mer hjemme. For det er det man er når man sitter i en buss full av Manchester United-supportere: Man er på hjemmebane. Så til de grader.
Vi valgte å ikke delta på noen felles aktiviteter denne fredagen, men det var vanskelig å unngå at dagen likevel ble farget av fotball og Manchester United. En tur innom National football museum var en selvfølge, hvor vi både lot oss begeistre av gamle minner og ulike aktiviteter. Hele familien deltok i både presisjonsskyting og straffekonkurranse, og jeg irriterer meg fortsatt over at min siste straffe strøk på utsiden av stanga…
Annonse
Men resultatet av dagens viktigste aktivitet ligger her på senga foran meg: Fire splitter nye drakter har fått nye eiere fra Dønna. To av dem med Van Persie på ryggen. Vi damene vil vente til vi kommer til Old Trafford før vi preger ryggen. Det er som når man får en baby – man vil vente til man har sett ungen før man spikrer navnet. Slik føles det med drakta også. Skal jeg hedre noen for lang og tro tjeneste, skal jeg honorere noen som er på formtoppen nå – eller skal jeg signalisere fremtidstro. Vi får se hva morgendagen bringer.
Live (11) er litt bekymret for om Van Persie blir klar til kamp. Erik (8) er mest spent på å komme til stadion, noe han selv sier vil bli «helt episk». Far sjøl sliter litt med å forklare hvorfor han har sett så lite av byen til tross for at han har vært her på noen kamper tidligere. Ting tyder på at det er annerledes å dra på fotballtur med kjerringa enn med kompisene.
Nå er det på tide å sove. I morgen skal vi hente hjem tre poeng, så det er viktig med hvile og restitusjon. For nå har vi gjort unna oppvarmingen. I morgen er det alvor. Og vi er klare – noe så djevelsk!
