Gi mannen ny kontrakt!

Av: Lars Morten Olsen, redaktør i United-Supporteren, Leder, fra medlemsbladet United-Supporteren

På nyttårsaften (Sir Alex Fergusons 76-årsdag) er vi nøyaktig halvveis inn i Mourinhos treårskontrakt, selv om det er opsjon på ytterligere tolv måneder. Det er på tide at Woodward & Co. tilbyr Mourinho en ny, forlenget kontrakt.

I starten av september ble Mourinho sitert på blant annet følgende: «Jeg trenger ingen ny kontrakt for å jobbe maksimalt.  Det er ikke noe problem for meg hvis kontrakten løper ut og jeg blir fri til å bestemme hva jeg vil gjøre, og klubben er fri til å bestemme hva den vil gjøre», men Manchester Uniteds manager la også til: «Jeg ville likt å bli her i mange år til.»

Samme helg som 0-0-kampen på Anfield ble Mourinho intervjuet av den franske TV-kanalen TF1 der han sa at han sa blant annet: «Det eneste jeg kan si er at jeg er en manager med bekymringer, med ambisjoner og med et brennende ønske om å gjøre nye ting. Jeg tror ikke, nei forresten, jeg er sikker på at jeg ikke avslutter karrieren her.»  Han benyttet også anledningen til å omtale Paris St. Germain i rosende ordelag.

Mourinho framstår som en smart og beregnende mann. Alle hans trekk virker gjennomtenkte og det meste av det han sier er veloverveid. Derfor var sitatene han ga til den franske TV-kanalen mest sannsynlig bare et spill. Det var Mourinhos måte å banke på døren til Woodward på, og spørre om de snart kunne starte kontraktsforhandlinger.

Portugiseren er ikke akkurat kjent for å bli lenge i klubbene han er manager for, og nettopp derfor er det viktig at United gir ham et tydelig signal om at de ønsker at han skal bli i flere år utover den opprinnelige kontrakten.

Det å gi langtidskontrakter til managere er ikke vanlig, men glem ikke at David Moyes fikk seksårskontrakt. Etter Sir Alex’ snaut 27 år i sjefsstolen, fulgte Moyes opp med bare ti måneder. Midlertidig manager Ryan Giggs fikk prøvd seg som United-boss i tre uker, mens Louis van Gaal satt ved roret i snaut to år.

Tiden med Fergie som manager er dessverre over, og for hver dag som går blir det mer og mer feil å sammenligne United nå som da.

Etter at han red inn i solnedgangen i gjenskinnet av sine 38 trofeer med United, har klubben gjennomgått enorme omveltninger både på og utenfor banen. Det stemmer at vi nettopp hadde vunnet FA-cupen, men sportslig lå United likevel i grøfta da Mourinho overtok – noe femteplass og 15 poeng opp til ligamester Leicester(!) sier litt om.

Det var kanskje bare tre år siden United hadde lekt seg til ligagull med elleve poengs forsprang til toer Manchester City. Likevel; det var tre år med store utskiftninger av spillerstallen, endret spillestil, nytt støtteapparat, nytt speidernettverk og ny administrerende direktør, bare for å nevne noe. Ja, for å sitere en tidligere spiller som satte det på spissen: Kun Kath, klubbens trofaste tjener og resepsjonistdame siden 1967, var igjen.

Det første Mourinho måtte gjøre var å rydde opp i det forferdelige rotet som hans forgjenger etterlot seg. En mann som solgte Danny Welbeck til Arsenal for 18 millioner pund, Shinji Kagawa til Borussia Dortmund for 7, men samtidig betalte over 8 mill. pund for Bastian Schweinsteiger, som til overmål fikk treårskontrakt.

Memphis Depay og Morgan Schneiderlin var to andre håpløst dyre kjøp, som Mourinho fort kvittet seg med.

Til tross for rotet han kom til, har Mourinho kommet langt på kort tid. Han fikk klubben tilbake i Champions League på første forsøk, og han vant både Europa League og Ligacupen i sin første sesong. Det var tre trofeer om vi tar med Community Shield, og det gjør Mourinho.

Han teller trofeer, ikke noe annet.

Da United spilte 0-0 mot Liverpool ble mishagsytringsstormen skrudd til orkan styrke, og i hvert fall i Norge kunne det virke som om bare Siv Jensen fikk mer pepper enn Mourinho den helgen, etter at hun stilte i indianerklær på en temafest.

Det er likevel verd å notere at den sjansefattige kampen mot Liverpool var Uniteds første målløse for sesongen.

På de tolv første obligatoriske kampene scoret United fire mål i seks av dem. På disse tolv gjorde United 33 mål.  I løpet av de 30 siste årene (siden Ferguson kom til Old Trafford) har United kun én gang før scoret mer enn 33 mål på de første tolv, det var i 2011/2012 da United for øvrig ikke spilte en eneste 0-0-kamp. Og apropos 2011/2012. Den sesongen, samt 1991/92 og 1999/2000, er de eneste siden 1987 hvor United har klart å ta 20 av de første 24 poengene, sånn United har gjort denne høsten.

Vi visste utmerket godt hva vi fikk med Mourinho.

Han har en pragmatisk tilnærming til fotballen, og han ble hentet inn av én eneste grunn: Å gjenskape vinnerkulturen i Manchester United.

Tiden da manageren sa «gå ut og ha det gøy» (Matt Busby) eller «lads, it’s Tottenham» (Alex Ferguson) som team-talk er forbi.

Mourinho studerer neste motstander til minste detalj, og legger opp spillet deretter. Kanskje ikke fjorårets tribune-hit med tekstlinjen «Jose’s got us playing the way that United should» passer i alle sammenhenger, men uten noen som helst forkleinelse for Sir Alex så kunne også han være nådeløs i sitt mål om å få det resultatet han ønsket.

Joda, det var mange herlige stunder og han avsluttet typisk nok med en 5-5-kamp, men det var ikke alltid feiende, flott angrepsfotball. Kanskje spesielt borte i Europa kunne han legge opp en streng defensiv taktikk, men ofte med et positivt resultat.

Hva husker du forresten av FA-cupfinalen 1996 hvis du var så heldig å se den? Ok, du husker de kvalmende hvite Armani-dressene til Liverpool-spillerne før matchen, men foruten det? Du husker at Eric Cantona utfordret tyngdekraftloven med sin drømmescoring, og du husker da vi løftet pokalen og hadde slått erkefienden. At det for mange fortonte seg som en kjedelig fotballkamp spilte mindre rolle, og er noe vi for lengst har fortrengt. Det er seieren og pokalen vi husker.

Det samme med finalen mot Ajax i Stockholm. United hadde kun to hjørnespark og fire skudd på mål, men hva gjør det når do av dem gikk inn og United vant?

Akkurat som Sir Alex Ferguson i sin tid, så skal heller ikke Mourinho undervurderes som rent trekkplaster når det gjelder å verve spillere.

Åh joda, han har sine fiender, men det er også en manager som mange toppspillere i verden ønsker å spille for. Nemanja Matic var rent av et scoop, og det spørs om vi hadde sikret oss ham uten Mourinho. Det samme med Romelu Lukaku.

Det er håp om at Woodward & Co. merker seg dette, og at Mourinho forblir Uniteds manager langt utover juni 2019. Så får vi se hvor det fører klubben. Det er ingen garanti for at United vinner ligaen uansett hvilket navn som står på døren til managerkontoret på Carrington, men per nå er Mourinho beste alternativ. Han er ute etter å vinne for enhver pris. Dersom veien til det forjettede land inkluderer en kjedelig 0-0-kamp på bortebane så er det greit.

Det stemmer at United har en kultur og tradisjon for å underholde, og vi tar gjerne en 4-3-seier i ny og ne. Likevel kan det være på sin plass å børste støv av et av Sir Alex’ mange gullkorn: «Angrep vinner kamper, forsvar vinner pokaler.»