– Et vondt farvel

– Det var vondt, turbulent, hardt og brutalt. Et farvel med Manchester United er ikke noe du rister av deg på noen uker. For meg tok det flere år, forteller Meulstensteen til United-Supporteren.

Publisert Sist oppdatert

I Marbella: Lars Morten Olsen

Rene Meulensteen har reist lengre enn de fleste for å komme over Manchester United. Først dro han til Makhachkala, langt bort i Dagestan på bredden av Det kaspiske hav. Deretter søkte han lykken i Londons West End, nærmere bestemt i Fulham. Etter det sto den israelske byen Haifa for tur, og nå er han i Kerala, helt syd i India. Likevel; Meulensteens hus er fortsatt i Manchester og hjertet hans er i United.

– Hopp inn Lars, du kan sitte på med oss.

Vi treffer Meulensteen i Marbella, der hans nye klubb Kerala Blasters er på pre-season-tur. Kerala er en stor klubb i India, men det er ikke helt som i Manchester United. Selv om Meulensteen er manager for Blasters forhindrer ikke det ham i å være bussjåfør også. Vi får skyss i minibussen sammen med resten av trenerteamet. Praten går livlig mellom trenerne mens en spansk radiostasjon surrer og går i bakgrunnen. Plutselig skrur bussjåfør Meulensteen radioen på fullt volum. Det er en av Frank Sinatras mest berømte sanger over høyttalerne, og hele trener-teamet stemmer spontant i allsang «I did it my way…».

Hvis det er en som virkelig gjorde det på sin måte var det nettopp Rene Meulensteen. Han gikk i skole hos trenerguruen Wiel Coerver, var i flere år trener i Quatar, før han endte opp som en av Sir Alex Fergusons mest betrodde menn i Manchester United-historiens største suksessperiode. Ligagull ble etterfulgt av ligagull og det var en solskinnshistorie som ingen ende kunne ta. Eller? Det var nettopp det den gjorde. Den tok slutt, og Meulensteen innrømmer at han var helt uforberedt på sjokket. Han husker i detalj hvor han var og hva han gjorde da han først hørte nyheten han håpet han aldri skulle høre.

– Det slo ned som en bombe! Intet mindre enn en bombe, understreker Meulensteen når han snakker om dagen det ble kjent at Ferguson skulle slutte.

Alle visste at dagen måtte komme, men ingen var forberedt: Sir Alex Ferguson ga seg som United-sjef i 2013, etter 27 års tjeneste.

– Jeg hadde lagt meg for å sove, og jeg sover vanligvis dypt. Av eller annen grunn våknet jeg imidlertid av lyden av en tekstmelding. Vanligvis ville jeg bare latt den vente til morgenen, men av en eller annen grunn sjekket jeg og så den var fra Simon Wells, Uniteds videoanalytiker. Han hadde spilt golf med noen av spillerne og flere av dem hadde hørt at sjefen skulle slutte. Simon lurte på om jeg visste noe. Jeg svarte at jeg ikke hadde hørt noe.

Meulensteen ble plaget av flere sms-er like etter, nysgjerrige naboer som lurte på det samme fordi nå hadde ryktet spredt seg til internett, og flere nyhetsbyråer hevdet å vite at snaut 27 års regjeringstid snart var over. Disse urovekkende påstandene tok nattesøvnen fra Uniteds førstelagstrener.

– Tidlig neste morgen kalte sjefen oss inn på kontoret sitt. Det var Mick (Phelan), Eric (Steele) og meg selv. Sjefen fortalte at han skulle gi seg etter sesongen og at avgjørelsen var irreversibel. Han beklaget på det sterkeste at nyheten hadde blitt lekket og at pressen fikk nyss om det før han fikk fortalt oss det. Jeg så virkelig ikke den komme, sier Meulensteen lett hoderystende, fire og et halvt år senere.

Usikkerhet oppstod

De neste dagene og ukene oppstod det en tilstand som det ifølge Meulensteen aldri hadde vært før.

– På den ene siden måtte vi jobbe videre som vanlig inn mot sesongens to siste kamper, men samtidig spredte det seg en usikkerhet. Ikke mange dagene før hadde vi sittet rundt bordet og ivrig diskutert og planlagt sommerens pre-season-tur. Plutselig var den ikke så interessant mer fordi ingen visste hvem som fikk fortsette i klubben.

Minus et snaut halvår som trener i Brøndby, jobbet Meulensteen sammenhengende i United i tolv år. Han omtaler United-perioden som hans beste i livet.

Rene Meulensteen omtaler tiden i United som den beste i hans liv.

– Med så lang tid og i så mange ulike posisjoner blir man kjent med alle, og United ble en del av meg. Tiden etter United var turbulent og tøff. I United hadde jeg den beste sjefen og de beste kollegene. Vi var en stab som respekterte hverandre. Det var ingen misunnelse eller sjalusi. Alle jobbet for det samme målet, og det var selve hjørnesteinene bak suksessen. Fotballverden er en merkelig verden, og å fatte at alt det flotte vi hadde plutselig ikke var mer, det var veldig, veldig tøft, presiserer Meulensteen.

Mange har ment at David Moyes’ største tabbe var ikke å beholde Fergusons nærmeste støtteapparat, som assistentmanager Mike Phelan, førstelagstrener Meulensteen og keepertrener Eric Steele. Tre vise menn som hadde sett alt, gjort alt og vunnet alt.

– Først ble det påstått at han skulle beholde oss. Jeg hadde et møte med David og jeg sa: – Stol på meg David, vi kan gjøre livet ditt så mye enklere. Du har en utrolig mulighet til å bruke oss trenerne som vet alt om klubben, kjenner spillerne og har vinnerkulturen til Sir Alex i blodet. Jeg brukte en metafor der jeg sa at Everton var en yacht og United et cruiseskip. På en yacht har du oversikten over alt, men det har du ikke på et cruiseskip med ulike dekk. Jeg ba ham innstendig om å stole på oss, men underveis i samtalen ble det mer og mer klart for meg at han allerede hadde bestemt seg for å ta med sin egen stab.

Trosset rådene og tok med seg sin egen trenerstab: David Moyes med assistenttrener Phil Neville.

Ingen innvirkning

Da det var klart at Moyes ikke var interessert i Meulensteens tjenester, bestemte nederlenderen seg raskt for å beholde huset i Wilmslow, men samtidig begynte han på sine lange reiser til Russland og Israel, samt foretok et stopp i London. Han ble ikke gammel i noen av jobbene og medgir at det ikke så spesielt bra ut for CV-en hans, og at han i etterpåklokskapens lys aldri skulle tatt jobben i den russiske klubben Anzhi.

– Guus Hiddink spurte om jeg ville bli hans assistent. Jeg kjenner ham godt og respekterer ham høyt, og takket derfor ja. Allerede i tredje kamp ble Guus utvist for å ha dyttet fjerdedommeren. Straffen ble seks ukers karantene. Da løste klubben kontrakten med Guus etter såkalt «gjensidig enighet». Eierne ville at jeg skulle ta over. Jeg fikk en bra start, men rakk bare to kamper før det var landslagspause. Da jeg kom tilbake ble jeg møtt av en i staben, en belgier, som spurte om jeg hadde hørt nyhetene? Klubbens eier hadde tapt 500 millioner på et eller annet. Hele laget ble satt på transferlisten og trenerstaben, inkludert meg, fikk sparken. Jeg hadde ingen innvirkning overhodet, men folk ser bare på overskriftene og får med seg at jeg fikk sparken etter seksten dager!

Neste stopp var Fulham der den nederlandske treneren ifølge ham selv hadde vært en ønsket mann i flere måneder.

– Det var et merkelig scenario der klubbens eier, styrtrike Shahid Kahn, inviterte meg over til Florida. Han tilbød meg jobben, men jeg nølte. Ikke før manager Martin Jol personlig oppsøkte meg og spurte om jeg kunne bli hans assistent takket jeg ja. Etter kun tre kamper var det over og ut med Martin, og jeg vet ennå ikke om han fikk sparken eller sluttet. Det jeg likte dårlig var at klubben offentliggjorde meg som ny manager uten en gang å ha spurt meg! De ga meg to måneder og så fikk jeg sparken. Hva kan man utrette på to måneder, spør Meulensteen retorisk og slår fast:

– Etter det korte oppholdet i Russland så ikke det bra ut for meg, om du forstår?

Eventyret på Craven Cottage skulle bare vare i to måneder.

Jobben i Maccabi Haifa varte et drøyt halvår, men der var resultatene rett og slett for svake. Etter 29 poeng på 22 kamper fikk Meulensteen dermed sparken. Han medgir at det for hans del ble et tilfelle av brent barn skyr ilden.

– Etter å ha jobbet i Manchester United tror man kanskje at det venter en jobb rundt neste hjørne, men opplevelsene, spesielt med Anzhi og Fulham, har gjort meg skeptisk. Jeg gikk i tenkeboksen og tror og håper at jeg nå har valgt rett med Kerala Blasters.

I Wiel Coervers skole

India er langt unna der Meulensteen startet sin trenerkarriere hjemme i Nederland.

– Allerede som 16-åring trente jeg 8-åringer. Da jeg var ung kom jeg over denne boken av Wiel Coerver, som er blitt kjent for Coerver-metoden. Jeg slukte boken og satte meg som mål å kunne få jobbe med Wiel Coerver en vakker dag.

Som 29-åring nådde Meulstensteen sitt mål etter å ha tatt trenerutdannelsen sin i England. Den lovende treneren laget en video med Coerver-metoden i bunn, men i et nytt program. Deretter postet han filmen til Qatar, der Coerver var landslagstrener. Coerver ble imponert og tilbød Meulensteen jobb som U18-trener for Qatar. Der ble han værende og jobbe i flere år.
Men etter hvert ønsket han nye utfordringer med spesielt ønske om å jobbe i England. Leicester, Sunderland og Coventry var blant klubbene som vendte tommelen ned.

– Jeg snakket med fem eller seks klubber, men ingen var interessert.

Det var imidlertid Manchester United. Den gamle Skottland-kjempen Dave Mackay hadde jobbet sammen med Meulensteen i Qatar. Mackay var også en mann som kjente sin landsmann Alex Ferguson, og da han fikk høre at United var på utkikk etter en trener som kunne utvikle de tekniske ferdighetene til akademispillerne, da anbefalte han Meulensteen.

– Første skritt på vei mot jobben var et møte med akademidirektør Les Kershaw. Jeg var godt forberedt og hadde med noen videoanalyser og skisser jeg viste til Les.

For en trenerstab!

Fleipet med Ferguson

Det gikk både uker og måneder etter dette møtet, men i januar 2001 ble Meulensteen invitert til kombinert studietur/jobbintervju på Carrington i fem dager, mens det var spillefri i Qatar der han fortsatt arbeidet.

– Jeg fikk trene blant annet U8-, U12- og U18-lagene og hadde én-mot-én-samtaler med seks ulike trenere før jeg den siste dagen, sammen med Les Kershaw, ble kalt inn på Sir Alex’ kontor. Det var et imponerende kontor og det første jeg la merke til var Champions League-pokalen som sto og skinte i et hjørne. Ennå var det på ingen måte klart at jeg skulle få noen jobb i United, så derfor takket jeg bare høflig for interessen og gjestfriheten.

Samtidig oppfattet Meulensteen tonen på møtet som hyggelig, uformell og god.

– Med sin brede skotske aksent spurte Ferguson Les om hvor mange år han hadde jobbet for ham. Les svarte: – I 15 år, sjef. – Vel, sa Sir Alex, – du har gjort mange feil i disse 15 årene, Les, så sørg i hvert fall for at du får til dette. Skaff Rene en jobb!

Deretter henvendte United-bossen seg til Meulensteen.

– Han sa at det bare var én ting han ikke likte ved meg og det var at jeg var nederlender, fordi nederlendere snakker så bra engelsk. Han la til at spillerne bare oppfattet halvparten av hva han selv sa med sin skotske aksent.

Det var da Meulensteen forstod at Ferguson var i fleipehumør og tok sjansen på å svare med samme mynt.

– Jeg sa at jeg trodde det var bare positivt at spillerne forstod kun halvparten av hva han sa. «Hvorfor», glefset han, hvorpå jeg sa at det var kanskje nettopp derfor laget gjorde det så bra. «Skandaløst! Ut, ut!», skrek han mens vi alle lo før han la til «Ser deg i juni.» Jeg innrømmer at jeg svevde som på skyer, og flyturen tilbake er blant de fineste øyeblikkene i mitt liv.

Sir Alex Ferguson spøkte med at spillerne forsto Meulensteen bedre enn han selv.

Suksess med reservene

Fra 2001 til 2005 jobbet Meulensteen som teknisk ferdighetstrener for alle aldersgrupper på Uniteds akademi. Deretter fulgte et kort opphold i Brøndby, der han selv sa opp av familiære årsaker, før Sir Alex hentet ham tilbake igjen. Da ble han forfremmet til reservelagstrener.

– Ricky Sbragia hadde nettopp sluttet og stillingen skulle lyses ut. Jobben fristet og jeg skrev et brev til manageren der jeg la fram mine synspunkter. Sjefen var ute, men jeg skjøv brevet under døren til kontoret hans. Neste morgen var jeg i kantinen og skulle akkurat til å hente meg en kaffe da jeg hørte røsten til sjefen «Rene!». Jeg måtte smile og spurte om han hadde sett brevet? Det hadde han, og han mente det ville være et smart trekk. I tillegg til å utvikle teknikken til spillerne skulle jeg fungere som en bro for de som skulle videre.

Med Meulensteen som trener vant reservelaget i 2006 tre trofeer, inkludert Premier League-tittelen for reservelag i hele England. De tre med flest kamper på reservelaget den sesongen var Gerard Pique, Giuseppe Rossi og Markus Neumayr, men også spillere som Jonny Evans, Phil Bardsley og Fraizer Campbell spilte mye.

Gerard Pique skulle senere vise seg å bli blant de beste stopperne i Europa. I dag spiller han for Barcelona.

– Nesten alle hadde sin egen agenda. Noen ville spille mer fast på reservelaget, andre ville på førstelaget, mens enkelte ønsket å gå på lån. Jeg hadde én-mot-én-møte med samtlige og satte opp en personlig utviklingsplan for dem. Jeg sa også at jeg ville se spillere som var stolte av å spille for Manchester Uniteds reservelag.

Treneren forteller at nøkkelordene var kvalitet og intensitet og at laget skulle spille «The United way» med fart, kreativitet og underholdning.

– Jeg pushet dem konstant. Ofte vil spillere av ulike grunner ikke spille på reservelaget, men den sesongen hadde ingen noe problem med det, og vi spilte fantastisk.

Det skulle komme enda viktigere oppgaver for Meulensteen som fra 2006/2007 jobbet mer med førstelaget. Selv om han fikk tittelen førstelagstrener først sommeren 2008, var han mye delaktig i oppladningen foran Champions League-finalen 2008.

– Vi visste alt om Chelseas største styrker, som Drogba på topp og Lampard med sine offensive løp, men vi visste også alt om deres svakheter, så det handlet om å blottstille disse. Kampen forløp stort sett slik vi forventet. Vi hadde øvet veldig mye på straffer og var godt forberedt. Vi visste godt hvilke straffetakere vi ville ha. Vi hadde ikke forventet at Cristiano skulle misse, men vi scoret på seks av syv.

Seks av syv straffer gikk bak Cech – og United var vinnere av Champions League.

2013-gullet det største

I Meulensteens tid med førstelaget vant United fem av syv mulige ligagull. I 2012 tapte United på overtid og på målforskjell for Manchester City. Meulensteen beretter at grunnlaget for 2013-gullet ble lagt allerede i garderoben i Sunderland 13. mai 2012.

– Garderoben var full av folk, blant andre Sir Bobby Charlton og David Gill. Sir Alex ba alle om å sette seg, og holdt så en fantastisk tale der essensen var at alle skulle virkelig kjenne på hvor vondt vi hadde det og bruke det opp mot neste sesong. Da vi kom tilbake til pre-season var alle veldig, veldig skrudd på.

Selv rangerer han 2013 som det gjeveste av sine fem Premier League-medaljer.

– Måten vi slo tilbake etter den enorme skuffelsen i 2012 er undervurdert. Den besluttsomheten vi viste hele sesongen var fantastisk. Veldig mange der ute knocket oss da vi tapte i 2012, og svaret vårt var å vinne ligaen med elleve poeng!

Robin van Persie scoret 26 ligamål i 2012/2013, men den tidligere førstelagstreneren mener det blir helt feil å påstå at 30-årige Van Persie vant ligaen «alene» for United.

– Hvis sjefen ikke hadde sluttet ville vi hatt en meget god sjanse til å vinne ligaen i 2014. De som påstår at Evra, Vidic og Ferdinand var for gamle… Bollocks!

Hva jeg vet er at sjefen ville ha hentet inn en eller to virkelig store navn, men kjernen ville vært den samme. Vi var en maskin. Rett og slett en maskin. Van Persie hadde garantert fortsatt i samme spor, men fordi alle ble oppbragte da sjefen sluttet og nye folk kom inn, ble alt bare feil.

Robin van Persie og Rene Meulensteen.

Sir Alex Ferguson skapte en vinnerkultur uten sidestykke, men ifølge Meulensteen lå det noen grunnprinsipper i bunn.

– Når vi hadde ballen skulle det være fart, gjennombrudd, kraft og uforutsigbarhet. Sjefen ba meg drille de fire elementene inn i spillerne på hver eneste trening uansett hva vi trente på. I tillegg var vi ekstremt gode til å endre rytme. For eksempel i trange situasjoner byttet vi kjapt til en-touch så vi kom oss ut. Det var en av de tingene jeg så forsvant etter Sir Alex.

Meulensteen trekker fram Champions League-semifinalen mot Arsenal i 2009 som eksempel.

– Jesus Christ som vi rullet over dem. De hadde ikke noe motsvar, det var bare boom, boom, boom. Og målene vi scoret! Alt stammet fra de fire tingene. Fart, gjennombrudd, kraft og uforutsigbarhet.

Nettopp fotballen United spilte de årene er det Meulensteen er mest stolt av.

Rio Ferdinand feirer seieren mot Arsenal i Champions League.

– Vi spilte fullstendig uten frykt enten det var hjemme eller borte. Vi sa bare til oss selv: Vi er Man United, om du forstår …? Ja, vi hadde et rammeverk, men uten å ta bort friheten og kreativiteten til spillerne. Det største for meg, etter å ha jobbet hele uken med forberedelser, vist videoanalyser, terpet på ulike ting, var å sitte ved siden av Sir Alex under matchen og se at alt gikk etter planen. Det var den beste belønningen jeg kunne få, sammen med gleden du så hos fansen.

Fem ligagull, Champions League, Klubb-VM og to Ligacuper er hva Meulensteen var med å vinne da han fra 2006 til 2013 var involvert med Uniteds førstelag. Han nøt seierens sødme, og påstår at han klarte å nyte seiersstundene mens det sto på.

– Det gjorde jeg, men samtidig innrømmer jeg at jeg savner det forferdelig! Ikke nødvendigvis seirene og trofeene, men reisen dit. Den var unik. Vi hadde verdens beste manager. En fantastisk mann å jobbe for. Tro det eller ei, men jeg følte aldri noe press. Det beste var latteren vi delte, sjefen og vi andre i trenerstaben. Vitsene, fleipen, vi var en fantastisk sammensveiset gjeng. Vi hadde alle våre spesialområder, men alle jobbet likevel sammen. Det var aldri misunnelse eller sjalusi. Arbeidsmiljøet var unikt. Det smittet selvsagt over på spillerne. De merket det sterke båndet.

Det var aldri noe tvil om hvem som var sjefen, ifølge Meulensteen, men samtidig var Ferguson aldri redd for å gi ansvarsfulle oppgaver til sine trenere.

– Det er egentlig litt synd at sjefen ikke kommer mer innpå det i noen av sine bøker, for noe av hans geni var å delegere uten å miste kontroll eller oversikt. Til syvende og sist handlet det om tillit, og han ga oss full tillit. Det var nøkkelen.

Det er tydelig at de tolv årene han hadde i United har satt dype spor hos Meulensteen.

– Det var en fantastisk stemning på Carrington, og sjefen for denne var Sir Alex. Han fikk alle til å føle seg viktige. Manchester United, denne store klubben, hadde en indre, liten kjerne med masse varme.

Synd og skam med Ravel og Kiko

Rene Meulensteen er lei for at Ravel Morrison og Kiko Macheda ikke fikk mer ut av sine United-karrierer, men understreker at klubben ikke kunne gjort mer for dem.

– Ravel hadde alle muligheter til å nå langt, men altfor ofte hang han rundt med feile mennesker. Klubben gjorde alt for å få ham på rett spor. Kiko slo gjennom med et brak, og det ble mye for ham med oppmerksomhet og store oppslag. Jeg grep fatt i ham en gang inne på støvelrommet og spurte om han ønsket at hans ettermæle skulle være de to målene mot Villa og Sunderland, eller om det skulle være starten på en utrolig karriere med mange tilsvarende øyeblikk med United? Jeg trakk fram Scholes, Giggs og Neville, hvordan de presterte uke etter uke, år etter år, samme hvor mye de vant. Der og da trodde jeg at jeg nådde gjennom til ham, men tiden har vel vist at han ikke tok rådene ad notam.

Han vil alltid ha målet mot Aston Villa… Frederico Macheda og en ekstatisk Danny Welbeck i bakgrunnen.

Vær som en svamp

For alle som drømmer om å nå langt som fotballspiller, har Rene Meulensteen flere tips å komme med.

– Grip sjansen når den byr seg, og tren beinhardt. I disse dager har man luksusen av å kunne studere hvem som helst god fotballspiller på YouTube eller Twitter. Se hvordan toppspillerne spiller og trener og bruk det for alt det er verd. Vær som en svamp og sug til deg lærdom, samt øve, øve, øve. Tren på alle deler av spillet, men viktigst er kunsten å vende i ulike situasjoner ute på banen. Det har alle toppspillere som en viktig del av sitt spill, og det gjør dem uforutsigbare. Til slutt: Gi aldri opp. Du vil møte motbakke, men la det bare gjøre deg enda mer besluttsom. Når en dør lukkes, er det ikke sikkert at neste dør gjør det. Det er alltid en annen vei for å komme framover. Mest av alt, ha det gøy. Så lenge man har det gøy så vil man gjøre fremskritt.

Kerala + United = Sant

Ingen klubb i Indian Super League har høyere tilskuertall enn Rene Meulensteens nye klubb Kerala Blasters. Treneren tror Dimitar Berbatov, Wes Brown, samt keeper Paul Rachubka vil øke interessen ytterligere.

– Det spesielle er at Blasters-fansen er store Manchester United-fans, og etter at disse tre skrev under har Twitter og Facebook eksplodert. Da jeg fikk jobben fikk jeg en sms av Berba som var interessert. Vi hadde et møte der jeg forklarte ham at India er noe helt annet enn hva han har opplevd før, men han var klar for det selv om han faktisk kunne gått til Watford. Jeg hadde også andre tilbud, men India fristet. Jeg liker å reise og oppleve nye kulturer og jeg liker nye utfordringer. Den store utfordringen her var jeg måtte bygge et lag på åtte uker fordi stallen var nesten tom. Før jeg bestemte meg tok jeg en god prat med Mikael Silvestre, som hadde spilt i India. Han anbefalte det sterkt. Kontrakten min varer til 30. april.

– Måtte lære Ronaldo å score «stygt»

– Noen spillere tror de er for store til å ta imot hjelp og råd. Sånn var aldri Cristiano.

Cristiano Ronaldo gikk fra å score 23 mål i 2006/2007 til 42 fulltreffere sesongen etter. Rene Meulsteen spilte en sentral rolle i den forvandlingen.

– Først og fremst vil jeg si at jeg var heldig som fikk tilbringe så mye tid med ham. Han var den ultimate proff, forklarer Manchester Uniteds tidligere førstelagstrener.

– Han sugde til seg lærdom. Så snart Cristiano forstod at det var en person som kunne hjelpe ham med å nå sitt store mål så tok han imot all den hjelp han kunne få.

Det store målet som Meulensteen snakker om var å bli verdens beste fotballspiller.

Meulensteen omtaler Ronaldo som besluttsom og målbevisst.

– Det som hjalp ham til å bli verdens beste var først og fremst at han var så utrolig besluttsom og målbevisst. Jeg sa til ham at han måtte han bli bedre på mange ting, men det primære var å bli viktigere for laget. Han måtte innse at i fotball vinner man kun trofeer gjennom et lagspill. Kanskje det viktigste jeg sa var likevel at han aldri måtte slutte å vokse som menneske. I fotball når man sin topp en eller an gang i karrieren, men som menneske kan man vokse hele livet.

På tampen av bortekampen mot Portsmouth i august 2007 viste dommer Steve Bennett det røde kortet til Ronaldo for et sammenstøt med motstander Richard Hughes. Ronaldo fikk tre kampers karantene. United tapte riktignok den første av disse for Manchester City, men suspensjonen viste seg i ettertid å være en velsignelse i forkledning.

– Han spilte ikke på en hel måned, og disse ukene trente jeg veldig mye med Cristiano på egenhånd. Jeg spurte ham hva han hadde satt seg som mål for sesongen. Min mening var nemlig at han burde scoret langt flere enn 23 i 2006/2007.

Ronaldo fikk høre at det var vitenskapelig bevist at mennesker som setter seg mål har mer suksess fordi de lager en strategi og målet får en hensikt.

– Jeg fikk ham til å forstå, og han sa han ville ha 30 scoringer som et mål, hvorpå jeg svarte at 40 scoringer burde være mulig.

Høyst urealistisk, mente Cr7, ifølge Uniteds tidligere førstelagstrener.

– Jeg sa til ham at vi ennå ikke hadde begynt å jobbe med det og at han nå skulle få se hvorfor jeg mente at 40 mål var oppnåelig.

Det neste Ronaldo fikk se var en spesiallaget målkavalkade-video med blant andre Andy Cole, Dwight Yorke, Ole Gunnar Solskjær, Teddy Sheringham og Ruud van Nistelrooy. Nesten alle målene var en eller to-touch. Videoen var på et kvarters tid.

– Etterpå spurte jeg ham hva han hadde sett, og han svarte «mål». Han forstod ikke, og derfor satte jeg på videoen igjen.

Video-titteren begynte ifølge Meulensteen i større grad å studere scoringene.

– Jeg ville at han skulle se det selv i stedet for at jeg forklarte, og etter hvert så han at det var et mønster.

Deretter var det ut på treningsfeltet for å øve på situasjoner foran mål.

– Jeg tror det var tolv treninger hvor vi jobbet kun med avslutninger. Jeg tok ham gjennom hele scenarioet med ulike posisjoner foran mål. Hvor ballen havner, hvor motstanderen er, hvor keeperen flytter seg osv. Det samme med selve utførelsen. Tap-in, to-touch, lobb, heading osv, samt hvor ballen kommer fra. Høyre, venstre, lav, hard, lobb osv. Noen ganger bare han og meg, andre ganger hadde vi keeper eller ekstra spillere.

Lars Morten Olsen og Rene Meulensteen i Marbella.

Mellom disse treningene måtte Ronaldo tilbake «på skolebenken» for å studere mer video. Denne gang en sammensatt film av hans egne scoringer fra 2006/2007-sesongen.

– Men videoen viste også sjansene han hadde misbrukt. Etter min mening hadde han brent mange sjanser fordi han ville lage det perfekte målet. Jeg fikk ham til å tenke tilbake på de andre målscorerne og innse at det spiller ingen rolle om ballen går i krysset eller om det er en tap-in midt i mål. Alle mål teller like mye. Jeg måtte rett og slette endre attityden hans.

Treningen og målstudiene viste seg å bære frukter umiddelbart. På hans elleve neste kamper gjorde Ronaldo ti mål, og etter to fulltreffere mot Tottenham i FA-cupen i januar var målsettingen om 30 scoringer innfridd.

– Jeg spurte ham hva han nå skulle gjøre, nå som målet hans var nådd. Jeg fikk ham til å sikte mot mitt mål, 40 scoringer og han stoppet som kjent på 42.

Meulensteen oppfordrer US-lesere til ikke å bedømme Ronaldo som person ut ifra mediebildet.

– Han er en meget hyggelig person, og veldig sjenerøs. Andre har kanskje et annet inntrykk av ham, men det er fordi de ikke kjenner ham.

Powered by Labrador CMS