STARTET TREGT: Men Louis van Gaal vant "The Double" i Tyskland i sin første sesong med Bayren München

– En autograf? Det skulle da bare mangle

United.nos Bjarte Valen om møtet med en jordnær og høflig Van Gaal i 2004.

Publisert Sist oppdatert

28 september 2004 vil, blant Manchester Uniteds trofaste supportere, først og fremst huskes for Wayne Rooneys uforglemmelige debut.

– Vi er klare for Rooney, utbasunerte Fenerbahçes tyske trener Christoph Daum selvsikkert før Champions League-oppgjøret på Old Trafford.

United scoret seks ganger, og tre av målene som suste inn i nettmaskene bak keeperen med krigsmaling i ansiktet, Rüştü Reçber, var signert Rooney. Daum kunne bare konstatere at løftet hans om å stoppe tenåringen fra Croxteth ikke bare var en sannhet med klare modifikasjoner. Det var et utsagn som smalt rett tilbake i fleisen på tyskeren som en fininnstilt bumerang.

– Meg? Hele laget gikk jo akkurat forbi

Men det ble også scoret et annet hattrick i Champions League denne kvelden. I München sørget nederlandske Roy Makaay for å nedsable sine egne landsmenn fra Ajax og Amsterdam. Det tyske mesterlaget vant 4-0 og sendte Nederlands fotballstolthet med vaskepulvernavnet hjem i skam.

Pussig nok er det den sistnevnte kampen jeg husker best av de to.

Duknakkede gikk de skamfulle og dresskledte Ajax-spillerne, anført av trener Ronald Koeman, gjennom ankomstterminalen på den gigantiske flyplassen Schipol. Et par guttunger ba pent om en autograf og et bilde.

De fikk ikke engang et svar.

Bare intetsigende blikk og avkreftende og oppgitt hoderisting. Da alle spillerne hadde passert dem, hadde guttene forlengst gitt opp og vendte slukørede tilbake til sine trøstende mødre. Et par minutter etter de andre, som absolutt sistemann i følget, kom klubbdirektøren gående. Han hadde en enda strammere mine enn spillerne som hadde passert noen minutter i forveien. En forvoksen “guttunge” i midten av 20-årene, som hadde først fått bryske blikk og deretter en advarende pekefinger for å ha endevendt morens håndveske på jakt etter penn og papir, spaserte rolig bort til den travle Ajax-direktøren.

– Unnskyld Sir. Er det mulig å be om en autograf, spurte han. Klubbdirektøren stoppet opp og så en smule forundret ut.

– Min autograf? Du vet at hele laget nettopp gikk forbi?

– Ja, men ingen av dem stoppet. Uansett va det deg jeg ventet på deg, lød svaret.

Klubbdirektøren smilte, tok papiret og skrev autografen.

– Tusen takk, sa han da han rakk papiret med de uforståelige kråketegnene tilbake.

– Det er vel jeg som skal takke, sa “gutten” i 20-årene.

– En autograf? Det skulle virkelig bare mangle. Det er det minste jeg kan gjøre, smilte direktøren. Så ønsket han “guttungen” en god tur videre til Bergen, serverte et smil og sa “på gjensyn”.

rvpgaal

Snaue ti år etter mitt første, og eneste møte med Louis van Gaal, er det bare et tidsspørsmål om når våre veier krysses igjen. Van Gaal husker garantert ikke meg, men han husker garantert det som skjedde i timene før møtet vårt på Schipol. Som trener har Louis van Gaal fått oppfylt mange drømmer. Det var en drøm da han fikk trenerjobben i Ajax, og han beskrev det som en drøm da han overtok Barcelona. Første gangen han fikk jobben som landslagssjef for Nederland var også det en drøm, selv om den i realiteten ble til et mareritt.

Men da Louis van Gaal i 2004 fikk tilbud om å bli klubbdirektør i Ajax hadde han regnet med at ringen var sluttet. At han var kommet hjem for å bli. Sammen med backen med de fryktede frisparkene, Ronald Koeman, skulle han igjen føre Ajax mot toppen av Europa. De to snakket varmt om hverandre, og den gjensidige respekten virket både genuin såvel som ektefølt da Van Gaal fikk direktørjobben.

Likevel minnet forholdet mellom Van Gaal og Koeman mest om de åtte ekteskapene mellom Elizabeth Taylor og hennes syv ulike menn. Det var intenst, det var kort og det endte med dunder og brak.

Det var uenigheter om hvem som skulle ha det siste ordet i spillerkjøp såvel som salg. Det var uenigheter om ambisjonsnivået, men først og fremst var det uenighter om restriksjonene som Van Gaal følte at man måtte slite med i jobben.

To av Ajax sine mest lovende spillere, svenske Zlatan Ibrahimovic og nederlandske Rafael van der Vaart røk i tottene på hverandre. Det ble forsøkt å skvære opp de to kamphanene imellom, men da de mange fredssamtalene var like nytteløse som på Vestbredden, grep Van Gaal inn og solgte svensken til Juventus. Koeman var mildt sagt lite begeistret for den løsningen.

Og en måneds tid senere, etter 0-4-tapet mot Bayern München hadde konflikten toppet seg. Noe overraskende valgte Ajax-formann Arie van Eijden å ta Koemans side i konfliten.

Louis van Gaal var, og er, en stolt mann. Men han er også smart. Han skjønte utmerket godt hva van Eijdens avgjørelse betød i praksis. Han var ferdig i Ajax. Klubben han vokste opp i, klubben han elsket og klubben han følte seg hjemme i.

Han så ikke spesielt munter ut da jeg fikk øye på ham for nesten ti år siden, og jeg lurte ofte på hvorfor Van Gaal spaserte gjennom Schipols korridorer mutters alene, den 29 september i 2004.

I forrige uke, da jeg leste forfatteren Maarten Meijers fantastiske biografi om van Gaal, fikk jeg endelig svaret. Vingeklippet, umyndiggjort og i realiteten degradert. Han var rett og slett alene.

Men han var også den eneste i Ajax-delegasjonen som stoppet opp for å skrive en autograf den formiddagen på flyplassen, selv om han mer enn noen annen hadde gode grunner for å bare spasere videre. Personlig tror jeg grunnen til at han stanset oppsummerer han ganske greit som person. Han fikk en høflig forespørsel, noe han tolket som tegn på respekt. Da yter han respekt tilbake.

Disiplin og struktur

Men Van Gal har også en selvtillit som få andre. Han har fått sine kilevinker opp gjennom årene, men han reiser seg igjen. Hadde nederlenderen vært en bokser, hadde det vært praktisk talt umulig å slå ham knock-out. Han kommer seg alltid på beina igjen.

Historien fra Schipol, det som skjedde før, og ikke minst etterpå, forteller flere ting om Van Gaal.

Han har integritet, han står beinhardt på den han tror på, han er autoritær og han finner seg ikke i å bli vingeklippet. Skal han lede, så skal det skje på hans premisser. Det kommer Manchester Uniteds spillere, uansett stjernestatus, også til å få merke. Men de kommer også til å merke at han stiller krav til dem om selv å finne løsninger på vanskelige situasjoner.

Slik han gjorde for denne gutten.

Van Gaal er utdannet gymlærer og jobbet også som det ved siden av en karriere som aktiv fotballspiller. En gang ble en av hans gamle elever hengende i en noe utilpass posisjon i ringene. Hele klassen ventet på at gymlæreren skulle gripe inn og hjelpe han ned. Men det gjorde han ikke. I stedet bivånet han rolig det hele, helt til gutten til slutt ikke klarte å holde fast på ringene og deiset i bakken med med et smell.

– Det der hadde du godt av. Du må lære deg å finne en vei ut av vanskelige situasjoner. La det være en lærepenge, brummet van Gaal til den ulykksalige gymnasten. Men som en av elevene sa i ettertid, ifølge Maarten Meijers biografi, “Hadde gutten virkelig vært i fare, ville van Gaal ha grepet inn”.

lvg4

Rett mann på rett sted til rett tid

David Moyes skulle være en ny Sir Alex Ferguson. Han kom fra Glasgow, den samme byen som Ferguson vokste opp i. De spilte begge for den samme barndomsklubben i Drumchapel og både Moyes og Ferguson hadde fått inn med morsmelken at man må jobbe hardt for å komme seg opp og frem i livet. Men i Manchester United var det mange som hadde problemer med å bli klok på Moyes. Der Ferguson hadde slått av en prat med alt og alle, og vist en oppriktig interesse for de ansatte og deres familier, er det mange historier om at Moyes var langt mer innesluttet og ikke så lett å tilnærme seg.

Slik sett vil Van Gaal ligne mer på Ferguson.

Han kommer til å bruke tid på å bli kjent med spillernes ektefeller og samboere. Han kommer til å lære navnene på barna deres og han kommer til å legge en faderlig hånd på skulderen til hver og en i den store United-familien så lenge de er med og ikke mot ham. Men han kommer også til å kjøre en knallhard disiplin. De som ikke innretter seg etter det kan finne en annen klubb.

Men først og fremst er han en vinner. Et raskt blikk på cv-en hans vl fortelle deg det du trenger å vite om hans ferdigheter som trener. Og det er først og fremst det United trenger. En leder som kan gjeninnføre struktur, disiplin og vinnermentalitet i en gruppe som virket både rådville og tidvis hjelpeløse gjennom fjorårssesongen.

To spørsmål står sentralt for, “gutten” som fremdeles har Van Gaals autograf liggende pent plassert i samlingen sin, og som nå skal få den inn i glass og ramme.

– Er van Gaal den perfekte løsningen på lang sikt? Det kan bare tiden vise.

– Er Van Gaal den rette løsningen for å få United hurtig tilbake på rett kjøl? Utvilsomt.

Rett mann, rett sted og rett tid.

Fest setebeltene og gjør klar for en sportslig opptur og en emosjonell berg- og dalbane med nederlenderen i førersetet. Det blir garantert ikke kjedelig.

Powered by Labrador CMS