Emil (22) spilte med Sancho: – Som om han hadde en indre bryter

– Da jeg så hva de andre spillerne gjorde så tenkte jeg: Ok, det kan jeg også klare bare jeg trener nok, forteller 22-åringen mens sola skinner på Grünerløkka.

– Men Jadon Sancho hadde den ekstra magien som det ikke går an å trene på. Han hadde talentet, vinnerskallen og viljen som ingen andre kunne måle seg med.

– Det var mye «street football» over han. Med det mener jeg at han gjorde ting som du egentlig ikke gjør i kamp, sånn gjør du bare i «street football». Jadon derimot nølte ikke med å gjøre de tingene i kamp, og han fikk dem til å fungere også. Ingen andre torde å gjøre «rainbow flick» i kamp, men Jadon gjorde det.

– Det var en lekenhet og ureddhet over han som jeg elsket. Han kunne finne på å skyte fra alle mulige vinkler. Han hadde selvtilliten som er nødvendig hvis du skal utvikle deg ordentlig.

United-Supporteren treffer Ringheim i bakgården på Tijuana i Thorvald Meyersgate på Grünerløkka i Oslo, langt fra London der han bodde med familien og langt fra Watford-akademiet der han hadde blant andre Jadon Sancho som lagkompis.

– Han er 2000-modell, mens jeg er født i oktober 1998. Han var så god at han trente og spilte kun med oss som var to år eldre. Det var en selvfølge fordi han var så god.

Tøff type

Oppførsel og innstilling til Sancho var imidlertid av en sånn karakter at ingen ville gjettet at han var lagets yngstemann, beretter Oslo-gutten.

– Han var en tøff type med hard «attitude» som meldte mye under matchene. Han var verbal og nølte ikke med å si fra hvis han ikke var fornøyd, og det er ganske tøft når du er yngst på laget. Det var ganske tøft miljø med hard kamp om plassene, men Sancho kjørte sitt eget løp og var ikke redd for noe eller noen.

– Hvordan var han i garde­roben? Stille, cocky…?

Ringheim tenker seg om i noen sekunder før han svarer:

– Den beste måten å beskrive han på er at han hadde selvtillit. Mye selvtillit!

– Han pratet, lo og fleipet. Det var en hard kultur, mye hardere enn i Norge. Hvis du ikke var blant de beste, ble du herjet med, men Jadon hadde det tøffe skallet og var så trygg på seg selv at han aldri ble herjet med selv om han var yngst.

– Kapteinen vår, David, var mye mer autoritær, men Jadon torde å kødde med alle. Jeg hadde ikke våget å komme som ny inn på et lag og ha den tryggheten på seg selv som han hadde. Trygg på seg selv og god selvtillit oppsummerer hvordan han var både i garderoben og på feltet.

Mye egentrening

Det går historier om Uniteds tidligere nummer 7, Eric Cantona, hvordan han sto igjen etter ordinær trening for å perfeksjonere seg på frispark, volleyskudd og flere andre ting. United-legenden satte et eksempel for Class of 92-kullet, der flere begynte å gjøre som Cantona: Ta egentreninger.

Emil Ringheim beretter at Sancho også er skrudd sammen på den måten. Til tross for at han var klart best, var United-nykommeren også den som trente klart mest.

– Du hører ofte om spillere som alltid står igjen til sist, men med Sancho var det akkurat sånn. Jadon var førstemann ut på feltet og sistemann som gikk av. Det var egentrening eller noen ganger kunne du få hjelp av en av trenerne som var tettest på til å sette opp øvelser for deg. Hvis han var alene, fikk han kjegler og baller. Han terpet og terpet og mange av de fintene han bruker nå sto han og terpet på den gangen.

– Hvordan var det å spille mot han på trening?

– Det var ikke gøy, sier 22-åringen med trykk på «ikke» og forklarer:

– Jadon går ikke bare fordi deg, han ydmyker deg i samme slengen. Han tar ikke bare enkle luker eller enkle dragninger. Han kunne gjerne dra av flere samtidig som han hadde kombinasjoner med lagspillere, litt som Ronaldo i EM med klikk-klakk før han scoret. Jadon kunne gjøre det, styre hele spillet samtidig som han briljerer og ender opp med å sette ballen i mål med noe fiksfakseri. Det var nokså vanvittig. Det var mye mer gøy å spille på lag med han, for å si det sånn.

Triksefant

Allerede som barn hadde Jadon Sancho et fotballteknisk register som langt eldre spillere kunne misunne, minnes Ringheim og forteller at tunneler på motstandere ble en av Sanchos spesialiteter.

– Han var en triksefant og hadde allerede et stort repertoar da han var 11 eller 12 år. Han hadde en touch og en teknikk som var helt sprøtt. Han var så god til å luke, det var greia hans. Han elsket da han med glimt i øyet halvveis ydmyket folk. Står helt stille, later som han skal gå, later som han skal gå, så tar han brått ballen mellom beina på motstander og spurter forbi og øker tempoet.

Da Ringheim spilte sammen med Sancho på Watford-akademiet, hadde Sancho en litt annen en posisjon på laget enn den han har nå.

– Den gangen spilte han mer offensiv midtbane enn høyrekant. Han dirigerte spillet og la opp til spissen eller sendte ballen ut til oss på kantene, eller han kunne kjøre gjennom midten på egen hånd.

Jadon Sancho var i front i Watford-akademiet på alt som går an å måle. Driblinger, spurter, innlegg, skudd, blant annet.

Men ifølge hans tidligere lagkamerat var den nye United-spilleren også best på det som ikke er målbart.

– Attitude, vilje, innstilling. Etter min mening var han urokkelig. Jeg husker kamper hvor det ikke gikk vår vei. Da kjørte han bare dobbelt så hardt. Det var som om han hadde en indre bryter. Fikk vi et mål imot slo han på bryteren som var fra Sancho-level 7 til Sancho-level 10. Han bare skulle vinne kampen og vinnerskallen var helt ekstrem.

Måtte bli god

Når den yngste gutten i klassen sto fram på den måten, var det ifølge Ringheim ingen tvil om at det påvirket resten av laget.

– Det gjør jo det når du ser han som var desidert yngst gi så mye for laget. Han satte et eksempel for alle oss andre, og det tror jeg førte til at også vi andre ga mer. Viljen hans smittet over på oss andre. Det var inspirerende, men også litt skremmende fordi jeg tenkte på hvordan det er mulig å komme på det nivået der når man er så ung, beretter han og gir et eksempel:

– Mot Arsenal, min første kamp, fikk han ballen i en utrolig ugunstig posisjon der ni av ni garantert hadde mistet ballen, men på magisk vis drar han av en mann, tar et par luker og til tross for at han blir dratt og holdt bare kjører han gjennom og er forbi.

– Hvis noen den gangen hadde sagt til deg at 11-årige Sancho en dag kom til å spille for England i EM-finalen og for Manchester United; hadde du ledd av det eller trodd på det?

– Jeg hadde trodd på det hundre prosent! Vi hadde mange gode spillere, eksempelvis Dion Pereira, og jeg kunne godt se for meg at flere av de jeg spilte sammen med ville få en bra fotballkarriere.

– Jadon hadde så mye mer. Da jeg så hva de andre spillerne gjorde, tenkte jeg: Ok, det kan jeg også klare bare jeg trener nok, men Sancho hadde den ekstra magien som det ikke går an å trene på. Han hadde talentet og viljen som ingen andre kunne måle seg med.

– Jeg husker faktisk at jeg sa til pappa at han der kommer til å bli så god. Pappa, som så alle kampene våre, var ikke like overbevist og pekte på at Sancho driblet for mye og ikke var så mye lagspiller. Jeg derimot var sikker, understreker 22-åringen med glimt i øyet.

Watford-trenerne ga ifølge nordmannen særbehandling til Sancho, dog uten at noen av de andre spillerne så på det med misunnelse.

– Han fikk sjeldent samme til­snakk som oss andre. Trenerne forstod at det var viktig å bevare et så spesielt talent og bare la han blomstre. Det inkluderte å la han prøve og feile en del. Han fikk goodwill og kanskje litt spesialbehandling fordi han var så ung og god.

– På akademinivå handler det om utvikling og gode holdninger, skape lagånd og fellesfølelse og å forme gode, unge menn. Dette gjaldt Jadon også, og selv om Jadon fikk særbehandling er jeg sikker på at også han fikk tilbakemeldinger på de månedlige individuelle oppfølgingsmøtene.

Ideen med å la 2000-modellen trene og spille sammen med gutter som var født i 1998, tror Ringheim var for at Sancho rett og slett var for god for sitt årskull og at han skulle utvikles raskere. Dette inkluderte at Sancho fikk frie tøyler på banen, noe lagkameratene så på som naturlig.

– Jeg er mer av den følsomme typen og kunne la kjeft fra treneren gå innpå meg. Jadon hadde et sånt skall at ingen kunne si noe til han. Derfor kunne du ikke rope «hvorfor f … dribler du?» så lenge han forrige gang driblet fem og scoret. Han gjorde seg fortjent til respekten fordi han var så god, og det innebar også mindre kritikk.

– Sannsynligvis var han fullt klar over hvor god han var. Han kunne drible så mye han ville, han kunne miste ballen så mye han ville og luke så mye han ville fordi som regel resulterte det i mål, målsjanse eller en nydelig assist.

– Hvordan reagerte han de gangene han ble klippet ned i kamp?

– Motstanderne var veldig på han fordi han var så god, men jeg synes han tok det fint. Jeg har ingen minner om at han ble liggende nede. Han ville bare opp igjen og fortsette. Det ble mange frispark fordi han ble tatt en del, men han filmet aldri.

Kjenner igjen fintene

Fra TV-stolen har Emil Ringheim fulgt sin tidligere medspiller tett. Han legger ikke skjul på at han synes det er en fryd for øyet når Uniteds nykommer drar opp et kunststykke fra hatten som han vet vil komme.

– Mange av de tingene Sancho gjør i dag, husker jeg fra da jeg spilte med han. Spesielt en finte der han drar sålen over ballen med høyrefoten før noen små kroppsbevegelser og en overstegsfinte med høyre og drar på i fart. Det er nesten som han danser samba, sier 22-åringen med et smil og fortsetter:

– Med Jadon er det veldig god flyt og plutselig kommer en bevegelse. Det er utrolig kult og gøy å se på Sancho nå fordi spillestilen er lik og mange av trekkene er de samme.

Imidlertid er det ingen tvil om at Sancho i dag er en mye mer moden spiller enn da han hadde en litt eldre norsk gutt på sitt lag.

– Jadon er blitt flinkere til å ta færre touch og være mer effektiv. Da vi spilte sammen kunne han kanskje ta fem touch for mye, men det gjør han ikke mer. På seniornivå må du spille med mindre risiko. Når jeg ser på han nå, er jeg enda sikrere på at det var viktig at Watford-trenerne lot Jadon få lov til å drible og ta fintene sine. Han har dem i repertoaret sitt fortsatt sam­tidig som han har blitt mer effektiv og en smartere spiller.

Fra fotball til klær

– Det var en søndag morgen, jeg var litt sliten etter å ha vært ute med venner kvelden før. Jeg lå der og bestemte meg for å teste det nye FIFA-spillet. Jeg åpner det og ser ansiktet til Jadon Sancho over hele skjermen, og husker jeg tenkte: Valgte jeg riktig? sier Emil Ringheim og ler høyt.

Han ler fordi han innerst inne ikke angrer i det hele tatt, men innser at hans liv i Oslo nå er en annen verden enn det livet hans gamle lagkompis Jadon Sancho lever.

Mens Sancho spiller foran 75 000 tilskuere på Old Trafford og ifølge rapportene håver inn astronomiske 250 000 pund per uke, er Ringheim fornøyd med et liv som egen sjef etter å ha utviklet sitt eget klesmerke Outdrop.

– Jeg synes det er kult at jeg har vært en liten del av reisen hans. Han har ofret masse for å nå dit, og det å sitte og heie på han når England spiller og ikke minst når han spiller for United, er jo stas! Det blir enda et nivå mer personlig når jeg fra før er glad i United.

Det var imidlertid en tid da også norske Emil fra Nordstrand drømte om å bli fotballproff i England.

– Fotballen ble altoppslukende. Jeg hadde fotballtøy, til og med leggskinner, under buksene så jeg raskest mulig kunne komme opp på den lokale banen, Niffen som den heter, etter skolen. Jeg søkte opp «Ronaldo skills» på YouTube og forsøkte å skyte frispark med samme teknikk som han.

Da familien flyttet til London fordi pappa Gunnar ble England-korrespondent for Dagbladet, kom Emil et skritt nærmere proffdrømmen. Noen enkel vei var det imidlertid ikke.

– Da jeg kom til England begynte jeg å spille for mitt lokale lag Old Actonians. Vi trodde det var som i Norge der hvem som helst kan møte opp, men der hadde alle kommet med etter å ha blitt «scoutet» for sine respektive skolelag. Treneren lot meg imidlertid få være med på én trening, og jeg gjorde det såpass bra at jeg fikk være med videre. Men det var beinhard kultur og treneren kunne skjelle meg ut foran alle de andre.

Etter hvert kom norske Emil også med på skolelaget på Acton High School i Vest-London.

– Til og med på skolelaget måtte du gå gjennom «trial». Jeg hadde det litt tøft det første året i England. Jeg skilte meg sikkert ut med Ronaldo-sveis og mye voks i håret. Det var også utfordringer med språket, og derfor ble jeg kødda med.

Takket være fotballferdighetene til Emil Ringheim, opphørte imidlertid mobbingen.

– I debuten for skolelaget scoret jeg på frispark, og gjorde det samme i syv kamper på rad. Mot et annet lokallag fikk vi frispark rett utenfor midtbanesirkelen. Jeg tenkte jeg har én mulighet og det er å dra til. Ballen smalt i mål og etter det var alt forandret for meg på skolen. Jeg var ikke lenger han det ble kødda med, men plutselig den kuleste i skolegården. Det viser hvor mye respekt fotball skaper i England.

Den norske unggutten gjorde det bra både for skolelaget og klubblaget, og det var etter god kamp for Old Actonians at flere speidere tok kontakt.

– Jeg fikk tilbud om prøvespill for både Watford og Reading. Watford virket som en ryddig klubb og den kvinnelige speideren gjorde et veldig godt inntrykk. Jeg har fortsatt meldingen hun sendte etter at jeg hadde skrevet toårskontrakt med Watford:

– «Well done, Emil. When I first saw you I said to myself: What the heck is this boy doing here? You are so brilliant. You remind me of Ibrahimovic. You play like him. May God be with you and your family.»

I Watford skjedde ting fort. Etter bare 20 minutters trening fikk den norske gutten beskjed av «Head of Recruitment», Steve Palmer, om at de hadde sett nok og at han fikk tilbud om tre ukers såkalt «special trial» som inkluderte minst én kamp.

– Kampen var mot Arsenal og jeg tenkte «nå må jeg bare levere». Jeg vil si det var kritisk viktig å gjøre det bra i den kampen. Etter «special trial» fikk jeg prøvespill i tre måneder, men etter bare 15 dager fikk jeg tilbud om kontrakt. Jeg skrev kontrakt med akademisjef Nick Cox som nå er blitt akademisjef i United, noe jeg synes er utrolig kult.

1. mars 2012 spilte Watford 0-0 mot Coventry i Championship foran 12 563 tilskuere på tribunen. I pausen skjedde det noe som 22-åringen husker som om det var i går.

– Det var seremoni ute på gresset med oss som hadde fått akademikontrakt. En etter en ble vi presentert med fullt navn over høyttaler til applaus fra publikum. Det var utrolig gøy.

Like gøy var det ikke for den norske 13-åringen få dager senere da han oppdaget at det var Watford-fans som ønsket han dit pepperen gror.

– Jeg ble intervjuet av Dagbladet, og et av spørsmålene var hva som var det ultimate målet som fotballspiller?  Jeg svarte at det var å spille for United på Old Trafford. Jeg var ung og tenkte at intervju med en norsk avis var helt ufarlig, men Watford-fans hadde søkt opp og plutselig var det «Ringheim OUT» på fan-forumet. Heldigvis oppdaget ikke trenerne det, men det sier litt om hvor lett ting kan spres på nettet.

Det ble travle dager for familien Ringheim etter at sønnen hadde fått kontrakt med Watford.

– Det var 30–40 minutter å kjøre hjemmefra og det var trening hver kveld med kamp søndag. Det var rett hjem fra skolen. Pappa hadde gjort klar en salat som jeg spiste i bilen. Jeg skiftet til fotballtøy i bilen og så rett på trening, minnes Emil. Pappa Gunnar satt ofte og jobbet i Watford-kantinen mens junior trente.

Med Ronaldo som forbilde er det ikke vanskelig å gjette Emils posisjon på laget.

– Jeg var i all hovedsak venstrekant med en Ronaldo-inspirert spillestil med å dra av en mann, komme til linjen og legge inn eller skjære inn og skyte. Det var det jeg spesialiserte meg på.

Det ble imidlertid ingen Ringheim-finter eller frispark i Championship eller Premier League. Klubben som har fått fram en rekke store spillere gjennom sitt akademi, som Jadon Sancho, Luther Blissett, John Barnes, David James og ex-Reds Ashley Young og Chris Eagles, har også sendt mange på dør fordi de ikke var gode nok.

I dette tilfellet var det spilleren og ikke klubben som spurte om kontrakten kunne ble terminert.

– Da mamma og søstrene mine flyttet hjem, ble pappa og jeg værende på grunn av min fotballkarriere. Men, sier 22-åringen og tenker litt.

– Jeg savnet mamma, søstrene mine og Norge, rett og slett. Jeg var ung og litt redd for å gå glipp av alt som skjedde hjemme. Derfor spurte vi Watford om jeg kunne bli løst fra kontrakten. Watford påstod, og det tror jeg på, at jeg var den første akademispilleren som hadde spurt om å bli fristilt fra kontrakten.

Etter å ha spilt med Jadon Sancho i Watford-akademiet, var det tilbake på aldersbestemt i Nordstrand for det norske talentet.

– Jeg ble snart hentet over til Lyn der jeg hadde Stig Inge Bjørnebye og Kjetil Rist som trenere. Jeg begynte å interessere meg stadig mer for det kreative og fikk jeg en ny drøm; starte mitt eget klesmerke, bli klesdesigner og leve av det. Jeg ville ut og se verden, møte mennesker og ble litt lei fotball rett og slett. Jeg startet mitt eget klesmerke Outdrop og stortrives med det.

Men kjærligheten til fotballen har langt fra rustet for den sympatiske 22-åringen.

– Det er så mye vakkert med fotball. Som den følelsen når du forbereder deg til kamp. Jeg savner alt det, og har forstått at jeg må ha et lag i livet mitt. Det blir sikkert på halvgodt nivå, kanskje tredje eller fjerde divisjon. Teknikken er der fortsatt og nå skal jeg bare trene opp fysikken, avslutter Emil Ringheim, Jadon Sanchos lagkompis fra tiden i Watford-akademiet.