– Ferguson har fortsatt en slags kontroll over meg

Stuart Mathieson om helgas sjokk, den første lettelsen og Sir Alex Ferguson.

Publisert Sist oppdatert

Som United-reporter i lokalavisen Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex, til å dekke klubben tett også etter at skotten ga seg.

I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News. Det gjorde han etter 23 trofeer på 22 år som avisens United-korrespondent, en jobb han hadde helt siden FA-cupfinalen i 1995.

Nå skriver han for united.no.

Om Sir Alex Ferguson

Av: Stuart Mathieson, oversatt av Dag Langerød

Det var en lettelse å lese at Sir Alex Ferguson er våken og at han snakker med spesialistene som gjennomførte operasjonen på ham etter hjerneblødningen i helga.

Les saken: Snakker og sitter oppe

Jeg kan imidlertid garantere at det er én ting den legendariske United-manageren ikke kommer til å gjøre fra sykesenga – og det er å skru på frokost-TV.

Forrige gang jeg snakket med Fergie var andre juledag da jeg og kona var Ed Woodward og klubbens gjester i forbindelse med Burnley-kampen. Jeg satt helt i front da jeg fikk øye på Sir Alex på vei ned til plassen sin – fire rader bak meg.

Jeg snudde meg og vinket.

Et lite vink tilbake hadde vært nok, men The Boss, som akkurat hadde beklaget overfor alle andre på raden som måtte flytte seg for at han skulle finne plassen sin, bestemte seg for å be alle om å flytte på seg én gang til – slik at han kunne tusle ned til meg og ta meg i hånda.

Det var en fantastisk gest, og vi snakket sammen i noen øyeblikk.

Det aller siste han sa til meg var så: «Jeg skal gi deg et tips om å pensjonere seg: Ikke skru på den j**la TVen om morgenen. Kom deg ut. Vær aktiv».

Det har vært noen ganger etter at jeg sånn halvveis pensjonerte meg da jeg sluttet i Manchester Evening News (MEN) sist oktober, at jeg har blitt sittende i lenestolen min mens jeg har slappet av og sett på frokost-TV, men vet du hva: Hver eneste gang jeg har gjort det så har Fergies ord dukket opp i hodet mitt.

Så fortsatt har han altså en slags kontroll over meg.

De gangene jeg faktisk har sittet der så har jeg nesten bare ventet på at han skulle storme inn gjennom døra og inn på stua bare for å kapre fjernkontrollen fra hånda mi.

Han har helt ødelagt morgenroen min.

Jeg nevnte dette spesifikt for å illustrere hvor stor påvirkning Sir Alex har på deg hvis man har jobbet tett med ham.

Det minner meg på hvordan David Beckham sier at han fortsatt får dårlig samvittighet når han drikker rødvin – fordi Fergie nektet ham det da han var yngre.

Samtidig sier historien mye om i hvor god form Fergie var. Han har virket usårbar.

Da jeg pleide å ringe ham hver eneste morgen i mine første år i MEN så var det for meg så tidlig at jeg nærmest gjespet foran telefonen mens jeg forsøkte å få kroppen i gang.

Han? Han hadde trent i treningsrommet på The Cliff eller Carrington siden 06.30.

Han var fantastisk.

Jeg husker også at jeg en gang forsøkte å ordne et én-til-én-intervju med ham, og snakket med sekretæren hans om det. Hun kikket på kalenderen hans, men de neste to ukene var fulle av sosiale avtaler, sykehus-besøk, en begravelse eller hva som helst – og det selvsagt i tillegg til alle treningsøkter, kamper og alle reiser i forbindelse med det.

Jeg ble sliten bare av å høre det han faktisk skulle gjennom.

Derfor ble jeg også så sjokkert da jeg fikk nyheten denne helga. Samtidig er det også derfor man tenker at hvis noen kan vinne denne kampen også, så er det Fergie.

Twitter-feeden min flommet i helga over av hyllester og god bedring-meldinger til ham, fra hele verdenen. Han fortjener også den kjærligheten og oppmuntringene.

Det var mange ganger hvor jeg forbannet denne fyren (privat for meg selv selvfølgelig) og det var mange ganger han forbannet meg (åpent, rett foran meg), men for så mange av oss så handler historien om Fergie om nestekjærlighet – og å gjøre det rette til riktig tid.

Da jeg av og til hadde tunge stunder i jobben så var det han som støttet meg og oppfordret meg til ikke å gjøre noe dumt før jeg tok en større avgjørelse rundt fremtiden.

En gang beordret han meg faktisk til å ringe ham personlig – før jeg tok den endelige avgjørelsen.

I oktober fikk jeg så æren av at han møtte opp i presserommet på Old Trafford, med en signert United-trøye, da jeg dekket min aller siste kamp for MEN, mot Crystal Palace.

Han ville hatt hundrevis av grunner til ikke å møte opp, ikke minst fordi han var på kampen sammen med både venner og familie, men han tok seg tid til å møte meg. Jeg ble etterpå fortalt av de som spurte ham at han hadde fastslått at «det ikke var noen sjanse for at han ville gå glipp av dette» og hadde sagt ja på flekken.

Det ble prikken over i´en på min dag.

Og det er sånn han kan være.

Han kan få deg til å krympe deg, men andre ganger gjør han deg til den mest stolte personen i hele rommet.

Humor har han også.

Etter Treble-sesongen i 1999, da han ble adlet, så dro jeg for å intervjue ham for det årlige preseason-intervjuet.

Da jeg kom inn på kontoret hans så spurte jeg: «Alex, hva skal jeg kalle deg nå som du er adlet?»

Svaret kom lynkjapt.

– Du burde alltid ha sagt Sir!

Det var briljant, og jeg har bare noen få ord igjen nå.

Keep fighting, Sir!

Powered by Labrador CMS