Den lille talentfabrikken

– Sett ballen høyt!

Takket være en gedigen åpen slette i form av fire fotballbaner og en presset stillhet runger instruksen fra den engelske fotballtreneren i 30-årene litt høyere enn han antageligvis had­de sett for seg. Foran et godt brukt straffemer­ke står en tiåring med ekte afro i gul drakt og blå shorts.

Vi befinner oss ti minutter fra Manchester sentrum i retning Stockport. En lang Scholes-pasning fra motorveien ligger et litt slitent klubbhus, hvis utsikt vitner om idrettsglede og ivrige barn midt i en straffesparkkonkur­ranse, men ildsjelene på sidelinja vet hvilken utfordring som ligger foran dem.

Fletcher Moss Rangers er imidlertid ikke bare klubben som forsøker å holde barna unna gata i Longsight.

Det er også klubben som har gitt Manchester United noen av Englands stør­ste talenter gjennom tidene, som Marcus Rashford, Jesse Lingard, Wes Brown, Danny Welbeck og Ravel Morrison.

Sjefsspeider Brown

– Det hele startet i 1986, mimrer styreformann i Fletcher Moss Rangers, Ron Jamieson, til United-Supporteren.

Vi sitter i en garderobe omgitt av pokaler, vim­pler og gamle lagbilder. Forholdene illustrerer imidlertid det faktum at en lokal og suksess­rik klubb som Fletcher Moss Rangers ikke tje­ner noe på at deres unggutter på regelmessig basis har blitt plukket opp av verdens største fotballklubber.

– Det var et gatelag med fire-fem gutter bare. Hver søndag morgen møttes de i en park som het Fletcher Moss, og etter hvert ble de flere og flere, fortsetter Jamieson.

Året etter skalv hver eneste guttunge i Manchester da de så Fletcher Moss Rangers på terminlisten. Leon Mills, som siden fikk juniorkontrakt i United, var stjerna på laget og tok meg seg flere talentfulle kamerater til Fletcher Moss. Én av dem var Wes Brown.

– Wes hadde ikke spilt så mye fotball, men han var høy for alderen og talentet hans ble raskt kjent, sier Jamieson som røper at hans ett år yngre bror, Clive, var ansett som et enda stør­re talent.

– Vi gikk praktisk talt på banen med en 1-0 le­delse i hver eneste kamp, så mye fryktet de oss. Andre lag hadde kanskje én eller to veldig gode spillere, men hele laget vårt var fullt av eksep­sjonelle talenter.

Treneren for laget var Dave Horrocks, en tid­ligere juniortrener i United som hadde kon­takter. Som 12-åring ble Wes snappet opp av United, men Brown-familiens engasjement levde videre i Fletcher Moss Rangers.

– Den personen jeg med hånden på hjertet kan si at betydde mest for suksessen til Fletcher Moss er faren til Wes. Hans innflytelse var enorm.

På midten av 90-tallet rekrutterte nem­lig Bancroft Brown haugevis av spillere til Fletcher Moss da han fylte bilen med barn og ga dem noe bedre å gjøre enn å henge på gata ved å kjøre dem til fotballtreningene i Fletcher Moss som på den tiden var den eneste organi­serte klubben i området.

– Dersom han så en guttunge og kjente forel­drene hans spurte han om de ville være med og prøve seg på trening, sa Wes Brown til Independent etter farens død i 2008.

– Det fortsatte til og med da jeg var i United. Han ønsket å få dem inn på fotballaget iste­denfor å bare henge rundt og røre.

«Super Danny Welbeck»

4. mai 1998 debuterte Wes Brown for United mot Leeds. På samme tid jaget den syv år gam­le nabogutten i Longsight lærkula i samme Fletcher Moss-drakt. Lite visste han om at han ti år senere skulle få oppfylt samme drøm som helten i nabohuset.

– Danny var en veldig stille gutt som hadde stor respekt. Faren hans er en bra mann, og han sørget for at Danny beholdt bakkekontakten, forteller Jamieson.

Men akkurat som med Wes Brown var det fak­tisk Dannys bror, Wayne, som var det største talentet av de to.

– Han var fire-fem år eldre enn Danny og var stor, sterk og rask. På juniornivå var ingen i nærheten av ham, men på seniornivå slo han aldri gjennom. Han endte opp i Oldham før han ble frigitt.

Sammen med Kyle Bartley var Welbeck den store stjerna på Fletcher Moss og sammen løp de to rundt på banen som gaseller. De ble gjer­ne brukt som forsvarere, og ble skjøvet opp på topp dersom laget trengte mål. Som 15-åring ble han hentet av United etter å ha fått avslag av Manchester City.

– For å være ærlig har ikke Danny endret seg mye som spiller siden han var barn. Han har en lei tendens til å plutselig snuble i ballen el­ler bomme fullstendig på mål, og det samme gjorde han som guttunge.

Når vi spør Jamieson hvem som var det stør­ste talentet i Fletcher Moss er det imidlertid verken Danny Welbeck eller Wes Brown som gjør den tidligere treneren så entusiastisk at han reiser seg opp fra garderobebenken og imiterer tunnelpasninger og overstegsfinter på betonggulvet.

– Ravel Morrison var best, og han visste det. Han hadde den frekkheten. Han løp rundt deg, under beina dine, eller vippet ballen over deg, forteller Jamieson som kan bekrefte at unggut­ten var rebelsk også i sine yngre dager.

– En familieklubb

Bortsett fra de nevnte har imidlertid Fletcher Moss levert flere talenter til Manchester United. Cameron Stewart (Ipswich), Zeki Fryers (Tottenham) og broren til Wes, Reece Brown (Watford) har alle gjort det godt etter at de forlot klubben, mens Tyler Blackett, Cameron Borthwick-Jackson og Devonte Redmond alle har en fortid i United.

– Så hvordan klarer en liten klubb som Fletcher Moss å mate en av verdens største fotballklubber med talentfulle juniorspillere på løpende bånd?

– Vi har alltid vært en familieklubb. Her gjør vi dem ikke bare til fotballspillere, men vi gir barna en oppdragelse og forbereder dem på det virkelige livet. Barna går på skole sammen, og alle er fra samme sted. Det er nøkkelen, kon­staterer Jamieson.

På tavla i garderoben er det verken skrevet opp hvem som skal blande saft eller tegnet opp 4-4-2. «Respect of others» var tema under dagens pep-talk. Jamieson er helt sikker på at spillerne har tatt med seg nyttige erfaringer fra oppvek­sten i et tøft miljø.

– De kommer fra et område hvor du må stå opp for deg selv og ikke kan la folk dra deg ned. Hvis ikke er du ferdig. Det vi gjør er at vi samler dem og skaper et fellesskap, en lagånd.

Sammen er Wes Brown og Danny Welbeck Longsights store stolthet. De viste at selv om man vokser opp i et tøft miljø med begrensede muligheter er det faktisk mulig å få 300 kamper for Manchester United og vinne både Premier League, FA-cup og Champions League.

– Longsight var ganske røft. Men der hvor vi bodde kjente alle hverandre. Det var et tett fellesskap og i den alderen er du tar du ikke til deg alt det som skjer rundt deg. Uten å vite det gjør det deg gatesmart. Du vet hva du må gjøre i visse situasjoner og det har hjulpet meg gjennom livet, sa Welbeck til Daily Mail i 2012.

Rekrutteringsklubb

Barndomshjemmene som Brown og Welbeck vokste opp i ligger kun en kort spasertur fra treningsanlegget til Fletcher Moss. Mens fo­toveggen viser at eldstemann Brown har be­søkt klubben etter at han slo gjennom i United, innrømmer Jamieson at han fortsatt venter på et besøk fra yngstemann.

– Vi ville satt stor pris på om Danny kom til­bake til klubben hvor alt begynte. Det er klart at vi vet hvordan det er, men det ville vært en «kjempeboost» for klubben.

Selv om det finnes flere tidligere Fletcher Moss-spillere både på U16 og U18-nivå i United per dags dato, mener imidlertid Jamieson at tiden som én av Uniteds beste rekrutterings­klubber nå er forbi.

– Vi er litt som United. Vi har hatt våre gode tider, mens vi nå er inne i en liten bølgedal og forsøker å slå tilbake.

Totalt har klubben 17 aldersbestemte lag fra fem år og oppover, planer om et oppgradert idrettsanlegg og flere ildsjeler som trår til, men «kremen» er ikke der som Jamieson påpeker.

– Men dersom vi kan få én gutt til å bli en pro­fesjonell fotballspiller og leve av det han el­sker, så er det verdt jobben vi legger ned her, avslutter Jamieson i det «den neste Welbeck» banker straffen i krysset til hemningsløs jubel.