– Bomben traff 200 meter fra huset vårt

Mens du, jeg og alle andre United-fans jublet over historiske Treble, var det alt annet enn jubel hjemme hos familien Matic i maidagene 1999. Les den utrolige historien om Nemanja Matic’ vei mot toppen, fortalt eksklusivt til United-Supporteren av broren Uros.

Publisert Sist oppdatert

Rundt 70 kilometer nord for Serbias millionhovedstad Beograd finner du den vesle landsbyen Vrelo (uttales Vrello), en liten, stille plass med litt over tusen innbyggere der alle kjenner alle.

– Tiden har liksom stått stille der. Alt er akkurat som det var for 20, 25 år siden da Nemanja og jeg vokste opp. Menneskene er blitt eldre, men ellers er alt ved det gamle.

Vi treffer Uros Matic i FC København sitt hovedkvarter i bydelen Fredriksberg. Det er langt, langt vekk fra Vrelo. Ikke bare i tid og avstand, men også i levesett og økonomisk velstand.

– Vi hadde ikke mye, men jeg minnes barndommen som lykkelig. Alt Nemanja og jeg gjorde handlet om fotballen.

– Jeg begynte med fotball da jeg var fem år gammel. Banene vi spilte på var ofte dårlige og stein frosne om vinteren, men det brydde vi oss mindre om. Fotballen var vår måte å rømme fra hverdagen i et fattig land. Vi hadde ikke mye penger og andre aktiviteter var for dyrt for oss, men med fotball trengte vi bare ballen, sier Uros Matic etterfulgt av et smil.

Fotballen var vår måte å rømme fra hverdagen i et fattig land.

Han forteller at med en travel hverdag som fotballproff i FC København, har hverken han eller Nemanja tid til å besøke hjemtraktene så ofte de skulle ønske.

Faksimile fra United-Supporteren. Uros Matic holder en tidligere utgave av United-Supporteren – med broren på forsiden.

– Vi reiser til Vrelo hver gang vi har anledning og det er minst to ganger i året.

Når Nemanja og Uros besøker sine foreldre og spaserer rundt i landsbyen blir de aldri plaget av autografjegere eller folk som vil ha selfie med Vrelos to største sønner.

– Overhodet ikke. Hvis innbyggerne i Vrelo ser Nemanja på gaten eller i butikken, er han ikke Manchester United-stjernen Matic. Han er Dragan Matic’ sønn. Ikke noe mer.

Like fullt kan det herske liten tvil om at Nemanja Matic har en høy stjerne hos landsbyens innbyggere.

I forrige utgave av United-Supporteren fortalte Uniteds midtbanespiller noe motvillig at han hjelper landsbyen litt finansielt.

Med Matic’ økonomiske støtte har Vrelo blant flere ting fått en ny, fin lekeplass, taket på klubbhuset til fotballaget er byttet ut, mens området rundt kirken vedlikeholdes.

«Jeg vokste opp i denne landsbyen og for meg er det bare en glede om jeg kan hjelpe til litt», uttalte Nemanja Matic til United-Supporteren.

Hvis innbyggerne i Vrelo ser Nemanja på gaten, er han ikke United-stjernen Matic. Han er Dragan Matic’ sønn. Ikke noe mer.

– Det er hans private greie, men han føler sterkt for Vrelo og ønsker å gi noe tilbake og etterlate seg noe som landsbyen kan ha nytte av. Men menneskene i Vrelo tenker ikke på Nemanja som noen stor fotballstjerne. Folk behandler ham som de gjorde før han flyttet, og det er sånn Nemanja ønsker at det skal være. Alt er som det var for mange år siden, han er bare Dragans sønn, forklarer Uros Matic.

Også FC København-spilleren har sterke følelser for landsbyen der han og storebroren vokste opp.

– Det er et ordentlig godt samfunn der mennesker stiller opp for hverandre. Hvis noen trenger hjelp så er det alltid noen som kommer støttende til. I Vrelo er du sterkt knyttet sammen, ikke bare med naboen, men med alle innbyggerne. Jeg ser meg selv i Vrelo. Jeg kjenner menneskene og alle kjenner meg. For meg er Vrelo det beste stedet, der kan jeg leve helt uten stress. Foreldrene mine bor i det samme, gamle huset med de samme naboene.

Faksimile fra United-Supporteren.

Fra 5. divisjon til United

Nettopp pappa Matic har ifølge sønnen sterk tilknytning til den vesle landsbyen du knapt finner på kartet.

– Han liker ikke å være borte fra landsbyen mer enn maksimum tre, fire dager. Det har hendt at Nemanja og jeg har ringt og sagt til ham at han må sørge for å se på TV fordi Manchester United skal spille mot Liverpool, og han har svart «nei, jeg kan ikke fordi et lokalt lag skal spille kvalifiseringskamp for opprykk fra 5. divisjon.»

– Nemanja og jeg bare legger den død. Jeg mener, når han begynner å sammenligne Manchester United med serbisk 5. divisjon, ler Uros Matic.

Dragan Matic var selv profesjonell spiller for Macva Sabac. Klubben spiller på øverste nivå i Serbia, og ifølge Uros var Macva Sabac godt forspent med noen av landets beste spillere da hans far spilte der. Faren til Nemanja og Uros var allsidig og behersket både spiss og stopperplass. På tampen av spillerkarrieren begynte han å trene landsbyens småguttelag med sine to sønner på laget.

– Pappa var den første treneren Nemanja og jeg hadde, og han var streng! Han var mer streng mot Nemanja og meg enn mot noen andre. Våre feil på banen ble mye, mye større enn andre sine feil. Vi var nesten som soldater.

– Likevel er det ingen tvil om at han hadde stor innflytelse på karrierene våre. Som tidligere profesjonell kunne han faget, men enda viktigere var at han fikk oss til å elske spillet.  Siden følger det tekniske og det taktiske, men først av alt må du lære å elske fotball og faren vår fikk oss virkelig til å gjøre det.

Også moren Biljana bidro til at Nemanja og Uros ble glade i fotball.

– Moren min er også meget, meget glad i sport. Hun praktiserte mange idretter blant annet friidrett. Både hun og faren min vokste opp i Vrelo og var alltid å se på idrettsbanen, og det var sånn de traff hverandre.

Faksimile fra United-Supporteren.

Trikset ballen i to kilometer

Etter hvert som brødreparet Matic ble mer og mer trygge med fotballen, ble de en aldri så liten snakkis i den ellers så trauste og stille landsbyen. Det var snaut to kilometer fra deres hjem og til fotballbanen der de trente. Med fotballen som følgesvenn begynte de to små guttene å trikse seg fremover mot målet, og greia var selvsagt å klare det uten at ballen gikk i bakken.

– Vi trikset hele veien fra huset og til fotballbanen. Det samme på kvelden når vi skulle hjem. Noen ganger var det marked i landsbyen, og da måtte vi passere salgsbodene med mange mennesker.

– En dag var det noen som dyttet til ballen mens Nemanja trikset seg hjemover slik at han mistet ballen. Da hadde han trikset i sikkert 15 minutter allerede uten at ballen hadde vært i bakken. Han ble helt fra seg og begynte å gråte. Han løp tilbake til fotballbanen for å starte på nytt, for han hadde satt seg i hodet at dette skulle han klare.

Når vi hørte bombeflyene forsøkte mamma å skjerme oss med kroppen sin.

Selv om Uros Matic betegner barndommen som lykkelig for både seg selv og storebroren, innrømmer han at Balkan-krigen og følgene av den var en vond tid som satte dype spor. Han beretter at siden bombemålet stort sett var storbyene så kom det mange flyktninger ut på landet. Vesle Vrelo ble fylt opp med soldater med kraftige våpen.

– For å være ærlig husker jeg ikke så mye av krigen, men det var vanskelig da NATO og Amerika bombet Jugoslavia våren 1999. En bombe traff faktisk bare to hundre meter fra huset vårt.

– Det vondeste var å se mamma så nervøs og under stress. Jeg var ni og Nemanja elleve år, og selv om vi kanskje ikke forstod alt så var det lett å se på foreldrene våre at dette var alvor. Når vi hørte bombeflyene forsøkte mamma å skjerme oss med kroppen sin, forteller Uros Matic og bruker begge armene til å gripe rundt i tomme luften for å illustrere.

– I storbyene har de tilfluktsrom, men ute på landet er det ikke noe sånt. Når vi hørte bombealarmene så var vi bare inne, men hvor kan du egentlig gjemme deg hvis taket eller en vegg raser sammen? Nei, det var virkelig tøft, sier Uros Matic stille.

– Var det noen som døde av bomben som falt to hundre meter fra huset til familien din?

– Ingen døde fordi den falt ute på et jorde, men mange år senere var det mennesker som fikk kreft på grunn av bomben som følge av stråling. Men… vi bør ikke snakke mer om krigen fordi det er politikk.

Vrelo er sterkere enn NATO.

Så sant som det er sagt.

Likevel får vi høre en anekdote fra tiden da gamle Jugoslavia ble bombet og det ble ansett som farlig å oppholde seg utendørs. Dette stoppet ikke pappa Matic å ta med hele småguttelaget til bortekamp, til tross for at han i utgangspunktet heller ikke hadde noe transportmiddel å frakte laget med.

– Pappa var virkelig sprø. En dag i 1999 under krigen skulle vi spille kamp i Ub, syv kilometer fra Vrelo.  Rundt ti tusen mennesker bor i Ub, og for oss var dette storebroren som vi virkelig ønsket å slå.  Det var imidlertid krig og vi ante ikke hvordan vi skulle komme oss til Ub. Ingen hadde bil, men pappa klarte å få tak i en traktor og hektet på en henger. Alle barna ble stuet sammen på hengeren.  Det var jo mildt sagt ikke trygt, humrer Uros Matic, og husker kampen godt:

– Nemanja scoret ti mål og dagen etter sto i det overskriften i avisen «Vrelo er sterkere enn NATO». For oss var det en stor sak å slå storebror Ub, men når jeg ser tilbake må jo faren vår ha vært litt gal som plasserte alle barna på hengeren og kjørte med traktor tur-retur Ub.

Matic har kjøpt United

Laget som fikk juling av Vrelo denne vårdagen 1999 heter Ub United, og Uros Matic opplyser at Nemanja Matic har gått inn med økonomisk støtte også der, og står nå som eier av Ub United.

– De har en bra fotballskole og har fått fram noen gode spillere. Radoslav Petrovic, som har spilt for Blackburn og nå er i Sporting Lisboa, spilte den kampen mot Vrelo jeg fortalte om.

Dragan Matic var en mann som tok sin rolle som trener/leder for Vrelo sitt guttelag seriøst. Sønn og fotballelev Uros innrømmer at episoden med traktoren ikke var den eneste gangen som faren hans gikk til mildt sagt ekstreme skritt for at hans lag skulle stille til kamp når de hadde bortemøte.

– Husk at landet vårt var veldig fattig da vi vokste opp. Ingen i vår landsby eide mye. En periode eide pappa en gammel, sliten Lada Samara. Denne brukte han en gang da vi skulle spilte borte. Han stuet inn 13 gutter i den lille bilen og kjørte i vei. Heldigvis møtte vi ingen politi, jeg vet ikke hva som hadde skjedd da, men sånn var faren min.

Ingen kamp kunne starte uten oss siden vi hadde den eneste fotballen.

Pappa Matic holdt spillerkarrieren i gang helt til han var fylt 38 år. Selv om det mot slutten var langt nedover i divisjonene var det noe Nemanja og Uros fikk dra nytte av.

– Han fikk seg en ny fotball hjem omtrent hver fjerde måned. Det betydde at vi alltid hadde en fotball, noe ingen andre i Vrelo hadde.  Vi var sjefene i landsbyen. Ingen kamp kunne starte uten oss siden vi hadde den eneste fotballen, ler Uros Matic.

Familiemannen Matic

Han beskriver sin storebror som en vinner.  En som hatet å tape uansett hva han holdt på med.

NEMANJA: Familiemann som hatet å tape.

– Selv da vi spilte et lite brettspill hjemme gjorde han alt for å vinne, og dette inkluderte å jukse noen ganger, humrer Uros Matic, og fortsetter:

– Du kan se det i dag også når han er ute på banen med Manchester United også. Når United taper går det virkelig innpå ham. Jeg synes det er bra at han har denne gutten i seg fortsatt selv som profesjonell spiller. For Nemanja skal det være seier i hver eneste kamp.

– Han var en vinner, men hva mer kan du si om Nemanja?

– Ute på banen var han stille, men når han var hjemme med familien kunne han fortelle en god vits for å skape moro og latter. Han er en sann familiemann. For ham betyr familien alt. Han har to nydelige barn og en virkelig hyggelig kone, Alexandra. Etter hver eneste kamp, uansett resultat, er han sammen med familien og prioriterer dem. Familien er hans filter, og når han er med familien henter han seg inn igjen, både kropp og sinn. Når jeg ser Nemanja sammen med familien så tenker jeg at han må være den perfekte pappa. Barna elsker ham og ser opp til ham.

Uros Matic røper at han selv gleder seg stort til selv å bli pappa før jul. Familien er det viktigste for både ham og storebroren, og kontakten mellom dem er tett og god.

– Vi ringes minst to ganger daglig. Manchester United og FC København har mange viktige kamper hele året gjennom, derfor ses vi dessverre ikke så ofte som vi skulle likt. Nemanja har besøkt meg èn gang i København, mens jeg ser etter en ledig dato for å besøke ham i Manchester før jul. Min kone venter barn nå snart, og derfor må jeg se hvordan alt passer opp mot det. Jeg gleder meg til å se Nemanja spille på Old Trafford. Selv pappaen vår, som ikke er en mann av store ord, ringte meg etter at han hadde vært der og sa «Uros, Old Trafford er helt fantastisk!».  Han sa at det er lett å føle at det er noe spesielt med stadion og at historien sitter i veggene.

Det største trofeet Nemanja og jeg kan få er å bli husket som gode mennesker.

Nemanja og Uros Matic har ennå ikke møtt hverandre i kamp-sammenheng, men sistnevnte innrømmer at det er noe de begge håper skjer.

– Det hadde vært virkelig moro. Brødre er noe spesielt i livet, men fotball er noe annet. Du må være profesjonell og legge følelser til siden. Man må kjempe for laget sitt, og heller prate sammen som brødre etter kampen.

– Foreldrene dine må være riktig stolte av Nemanja og deg?

– Mamma sier og viser det ofte, men pappa vet ikke hvordan han viser det. Riktignok sa han «ok, jeg er stolte av dere» (på en lite entusiastisk og følsom måte) da vi ble kalt opp på A-landslaget til Serbia sammen, men fortsatt klarer han ikke å vise det. Jeg tror likevel han innerst inne er stolt av oss. Ikke så mye for fotballen, men fordi både Nemanja og jeg er familiemennesker som han selv. Nest etter det kommer fotballen, at vi har fått gode karrierer og vinner trofeer.

FCK-spilleren mener at han og broren er så like som to brødre kan være.

– Ingen mennesker er identiske, men jeg tror Nemanja og jeg er like når det gjelder synet på hva som er det viktigste i livet, nemlig familien. Vi er hardtarbeidende mennesker som tar yrket vårt alvorlig. Det største trofeet Nemanja og jeg kan få er å bli husket som gode mennesker.

Uros Matic stopper opp og tenker over hva han akkurat har sagt, og understreker.

– Sånn er både Nemanja og jeg.

Faksimile fra United-Supporteren.

Blodet rant etter første brødreduell

– Nemanja hadde vært i Kosice i et år da jeg kom dit. Alle forventet at vi skulle spare hverandre på treningsfeltet. Det stikk motsatte skjedde.

Nemanja og Uros Matic spilte sammen i den slovenske klubben Kosice i snaut to sesonger. Yngstebroren forteller at brødrene ikke hadde noen intensjoner om å trå varsomt til når de møttes i duell på treningsfeltet, noe de viste allerede på Uros første trening.

– Både Nemanja og jeg er vinnere. Det stammer tilbake til barndommen da vi konkurrerte i fotball eller andre ting. På min første trening tørnet vi sammen i en duell. Jeg kan si såpass som at det ble en kraftig takling og blodet rant. Selv vår trener Jan Kozak, som nå er landslagstrener for Slovakia, tok hendene instinktivt mot munnen fordi taklingen var så hard. Ingen hadde trodd at vi ville takle hverandre sånn, men slik ble det.

Uros Matic var 17 år gammel da han flyttet til Kosice. Han delte leilighet med Nemanja, men selv om han hadde storebroren merket han savnet til foreldrene og hjembyen.

– Det var tøft å flytte så langt hjemmefra. Det var såpass langt fra Vrelo at vi kunne ikke reise hjem så ofte. Når du er i den alder så kjenner du savnet. Det var vanskelig, men Kosice ga oss en mulighet som Nemanja og jeg var takknemlig for. Kosice var første skritt på veien mot proffkarrieren, og vi var veldig innstilte på å klare det første steget.

Ingen hadde trodd at Nemanja og jeg kunne takle hverandre sånn, men slik ble det.

Brødreparet Matic kom fra den lille landsbyen Vrelo med litt over tusen innbyggere. Kosice med sine 350.000 var en sterk kontrast.

– For Nemanja og meg var Kosice et fint steg for å møte verden. Vi savnet Vrelo, men Kosice var bra for både fotballkarriene våre og livene våre etter oppveksten i en liten landsby i Serbia. Kosice er en hyggelig storby med 350.000 innbyggere, langt øst i Slovakia nær grensen til Ukraina og Ungarn.

United-Supporteren var i kontakt med klubben som Nemanja og Uros spilte for i Slovakia, og en talsperson der fortalte per epost at klubben fra og med 1. august i år har lagt ned alle idrettsaktiviteter.  Klubben møtte United i Champions League i 1997/98, og hadde dessuten blant annet et bra ishockeylag. Uros Matic er fullt klar over at klubben sliter.

– Nemanja og jeg forsøker å hjelpe dem litt økonomisk. Den finansielle situasjonen der er sånn at de akkurat nå er ute av fotballen. Nemanja og jeg synes Kosice er en altfor stor by til ikke å ha noen fotballklubb. Kosice er dessuten en fotballklubb med en rik historie. Derfor forsøker vi å hjelpe litt, og jeg tipper at de i løpet av et par år er tilbake på fotballkartet i Slovakia.

Brødreparet Matic fortsatte sammen også i Portugal da de skrev under for Benfica. Der spilte de sammen med blant andre Victor Lindelöf. For Uros ble det imidlertid spill bare på Benfica B før ferden gikk videre til Nederland.

– Nemanja og jeg var sammen i Benfica i seks, syv måneder før jeg flyttet til Nederland og søkte en ny utfordring med NAC Breda. Jeg gjorde lurt i å flytte til Nederland for jeg lærte mye av å spille i Eresdivisie, mens Nemanja utviklet seg stort i Benfica.

Som Nemanja Matic fortalte i intervjuet med United-Supporteren i forrige nummer, ble han omskolert fra playmaker til ankerrollen av Benfica-trener Jorge Jesus.  En helt ny plass på banen som storebror Matic innrømmet at det tok ham tid å bli fortrolig med.

– For Nemanja var det uten tvil et stort, stort skritt å ta. Jorge Jesus er en meget anerkjent og respektert trener. Han vet hvordan man skal ta maks ut av spillerne. Han så Nemanja som nummer 6 og jobbet hardt med det. Samtidig skal det sies at Nemanja var sterk mentalt den tiden, fordi overgangen var på ingen måte enkel. Når du ser hvilken karriere Nemanja har hatt siden, er det ingen tvil om at det var en klok beslutning.

Denne saken ble første gang publisert på united.no i april 2018. 

Powered by Labrador CMS