– Hadde jeg bare truffet, så ville flyulykken aldri skjedd…

– Vennskapsbåndene vi knyttet med Busby Babes var helt spesielle. De skulle vare livet ut, sa to av dem som spilte mot United den dagen i 1958.

Publisert Sist oppdatert

Torsdag returnerer Manchester United til Beograd, åstedet for den tragiske München-ulykken 5. februar 1958.

Tidligere har United-Supporteren intervjuet Dragoslav Sekularac, Jugoslavias første superstjerne og en av Busby Babes’ motstandere, og Vladimir Popovic.

Sekularac gikk bort som 81-åring i januar.

Venner for livet

Av: Lars Morten Olsen

Vintersolen skinner skrått inn i møterommet vi sitter i på Røde Stjerne stadion. Eller Marakana som de ynder å kalle den. Da den stod ny mente mange jugoslaver at deres stadion minnet om den berømte i Rio de Janeiro som de hadde sett sort/hvitt-bilder fra.

Vi er riktignok ikke på samme arena som Busby Babes spilte sin siste kamp 5. februar 1958. Den ble revet i 1960, men Marakana ble reist på eksakt samme plass som den gamle. For øvrig bare 400 meter fra erkerivalen Partizan Beograd.

Men ingen i møterommet tar hatlaget i sin munn denne formiddagen.

De snakker om Røde Stjernes stolte tradisjoner. De snakker om at vennskap er noe som er langt sterkere og mer verdifullt enn kulturforskjeller.

Og de snakker om Busby Babes.

– Hvordan kan vi noensinne glemme, spør Vladimir Popovic retorisk og rister på hodet.

– De siste timene med Manchester United-spillerne vil jeg huske så lenge jeg lever.

Faksimile fra United-Supporteren nr 5 2013/14

Popovic var Røde Stjernes dynamo og harde mann på midtbanen. Han var i klubben fra 1955 til 1966, og spilte både i hjemme- og bortemøtet med United i 1958.  I en midtbaneduell som huskes ennå, stod Popovic midt imot selveste Duncan Edwards. Eller «bom-bom» – som jugoslavene kalte den unge mannen fra Dudley. Kallenavnet fordi det bare smalt da Edwards kastet seg inn i taklingene.

Den 79 år gamle mannen (i 2014) har pyntet seg med slips for anledningen. Det er åpenbart at han setter pris på å snakke om sin opplevelse med Manchester United for nå 60 år siden.

Det samme gjelder Dragoslav Sekularac, Jugoslavias første superstjerne innen sport – en av kun fem spillere som er tildelt høyt respekterte «Zvezdine Zvezde» – eller status som en offisiell Røde Stjerne-legende. En tekniker, en ballkunstner som publikum elsket.

Han debuterte på A-laget bare 17 år gammel i 1955, og i 1958 hadde Bill Foulkes og Roger Byrne sin fulle hyre med å prøve å nøytralisere det 20-årige vidunderbarnet.

Ett år senere var han på god vei til å få et proffeventyr i Juventus. Kommunist-toppene i Jugoslavia stoppet imidlertid overgangen med begrunnelse i at en underholder som Sekularac var viktig for å holde moralen til arbeiderklassen oppe.

Røde Stjerne-legenden griper ordet nesten før vi får satt i gang diktafonen.

– Jeg er hovedgrunnen til flyulykken i  München 1958!

En sånn påstand krever nærmere begrunnelse.

Sekularac utdyper.

– Det var bare to minutter igjen av kampen her i Beograd. Keeper Gregg var utspilt. Jeg fikk ballen her.

Han gestikulerer ivrig med hendene, og viser en usynlig ball foran sine føtter.

– Men jeg bommet! Jeg bommet for åpent mål! Det var to minutter igjen. Hvis jeg hadde scoret ville Røde Stjerne vunnet kampen 4-3, og det hadde blitt 5-5 sammenlagt. Med uavgjort resultat, var det bestemt at tredje og avgjørende kamp ville blitt spilt i Beograd dagen etter. 6. februar…

76-åringen lar de siste ordene henge i luften uten tilleggskommentarer. For på en måte å understreke viktigheten av hva han nettopp har fortalt. Manchester Uniteds historie kunne sett helt annerledes ut. Hvis, om, dersom…

Jevngode lag

For å komme til kvartfinalen hadde United slått ut Shamrock Rovers og Dukla Praha. Røde Stjerne hadde knust Dudelange fra Luxembourg sammenlagt 14-1, mens IFK Norrköping faktisk hadde jugoslavene på gyngende grunn før Røde Stjerne til slutt vant 4-3 sammenlagt. Foruten United, avanserte AC Milan, tittelforsvarer Real Madrid og ungarske Vasas til semifinalen.

1957/58 var tredje sesongen med Europacupen. Matt Busby hadde vyer og var framsynt. Han trosset det engelske fotballforbundet som på det sterkeste frarådet E-cup, idet han mente at spill mot lag fra kontinentet var den eneste måten laget ville utvikles og snappe opp nye ideer.

I likhet med United var Røde Stjerne med for andre år på rad.

Duncan Edwards, venstre-half
Duncan Edwards, venstre-half

Begge lag hadde nådd semifinalen sesongen før, 1956/57.

United feide da til side Anderlecht med 12-0 sammenlagt, og deretter Borussia Dortmund og Athletic Bilbao før det ble knepent 5-6-tap for Real Madrid i semifinalen. Røde Stjerne hadde også vært veldig nær finaleplass, men røk 0-1 for Fiorentina i siste hinder før finalen.

– Selv om vi bodde i Jugoslavia hadde vi hørt mye om berømte Busby Babes før vi møttes. United hadde et ungt lag, et meget godt lag. Det var gjensidig respekt. Mye mer gjensidig respekt enn det er i dag, sier Popovic.

Sekularac mener det ikke var mye som skilte United og Røde Stjerne den gangen.

– Det var lett å like Manchester United. Det var et ungt lag, det yngste i Europacupen. Men også Røde Stjerne hadde et godt lag, Jeg vil si vi var omtrent jevngode. Jeg mener vi kunne matche de fleste lag i Europa. Det hadde vi bevist gjennom å komme til semifinalen i 1957.

Det var Alfredo di Stefano & Co. i Real Madrid som vant Europacupen de fem første sesongene fra 1956.

Mange mener imidlertid at Manchester United var klare for å ta over hegemoniet allerede fra 1958, hvis det ikke hadde vært for tragedien på rullebanen i München i februar samme år.

Popovic er enig i denne påstanden.

– Manchester United var minst like gode som Real Madrid og Milan.

– United hadde spillere som imponerte oss stort. Som Gregg, Byrne, Edwards, Morgans, Charlton, Colman og Taylor.

– Taylor var en av de absolutt beste spissene i verden. Edwards var en sann leder, sin unge alder til tross. Det var noe nytt og spennende med Manchester United. United var veldig moderne for å være da. Det var et lag for fremtiden. United ville dominert både i England og Europa i fem, ti år, garantert. Det var et ungt lag, men veldig kraftfullt.

Overrumplet av tidlig offensiv

Etter at United i det første møtet i Manchester hadde snudd 0-1 til 2-1, virket kvartfinalen avgjort da United i Beograd gikk til pause med 3-0-ledelse.

I stedet kom hjemmelaget sterkt tilbake og scoret tre ganger. Det var så vidt båten bar for United, men Busbys elever holdt ut noen nervepirrende sluttminutter da Røde Stjerne jaget sitt fjerde mål.

Sekularac sier at Uniteds kraftige offensiv, i stedet for å ri på 2-1-ledelsen fra første kamp, overrumplet dem.

– De ga oss en real kalddusj da Violett scoret etter bare ett minutt. Da Charlton gjorde to mål til på to minutter etter en halvtime så det stygt ut for oss.

– Men vi la merke til at Manchester-spillerne slappet av da de gikk til pause. Kanskje de tenkte at de ville vinne lett? Det ga oss inspirasjon. Vi ga 110 prosent og scoret tre ganger. Vi burde scoret ett til mot slutten, men jeg bommet.

Felles bankett

Den østerrikske dommeren Kainer blåste av kampen i Beograd med 3-3 for kvelden, og 5-4 til United sammenlagt.

Spillerne tok hverandre i hånden, og takket for kampen. Men spillerne skulle tilbringe mer tid sammen. De ble samlet på den britiske ambassaden, og senere var det felles bankett.

– Faktisk ble vi godt kjent allerede etter den første kampen i Manchester. Her i Beograd ble bekjentskapet utviklet til vennskapsbånd. Sterke vennskapsbånd. Manchester United-spillerne var veldig åpne i forhold til spillere fra andre land vi hadde møtt. De var sosiale, og ønsket å bli kjent med oss. Det satte vi stor pris på, forteller Sekularac.

Det er vanskelig å snakke om dette, fordi det var vennskap som traff meg midt i hjertet.

Etter banketten delte spillerne seg i tre grupper. Noen ble igjen på hotellet. De som gjorde det hygget seg i hotellbaren og spilte kort til sent på natten.

Andre gikk ut på byen og testet ut nattklubben Cristal, mens Popovic og Sekularac var blant dem som tok med seg noen av sine nye venner til bohemkvarteret Skadarlija.

– Vi var ute med United-spillerne helt til klokken fem om morgenen. Vi fulgte dem til hotellet, så de rakk å vaske seg og skifte før de skulle på flyplassen.

Popovic stopper opp. Han er våt i øynene.

– Det er vanskelig å snakke om dette, fordi det var vennskap som traff meg i hjertet.

Den gamle mannen svelger og tar seg sammen for å fortelle om sine siste timer med Busby Babes.

– Jeg glemmer det aldri. Først den fine middagen på hotel Majestic. Vi snakket ikke samme språk, men det er utrolig hvordan mennesker kan forstå hverandre om man er på bølgelengde mentalt. Da behøver man ikke bruke de samme ordene i vokabularet. Vi sang sanger og hadde en fantastisk natt sammen. Vi lo og hadde det gøy. Det var som om å vi hadde kjent hverandre i årevis.

Sekularac fant tonen ekstra godt med Tommy Taylor.

Da de forlot hverandre natt til 6. februar 1958 slo de to armene rundt hverandre. Som to blodsbrødre så de frem til neste gang de skulle treffes.

Det var tross alt bare fire måneder til.

– På gjensyn. Vi sees under fotball-VM i Sverige til sommeren.

Sekularac forteller at de lovet hverandre evig vennskap. Han inviterte Taylor på sommerferie til Adriaterhavet etter VM. Og Taylor gjengjeldte det med å invitere sin nye venn til Yorkshire, der United-spissen kom fra.

– Jeg knyttet også vennskapsbånd med Bobby Charlton. Når jeg ser ham på TV i dag smiler jeg for meg selv. Tankene går tilbake.

Hans lagkamerat Popovic fikk også god kontakt med en spiller. Hans duellant på midtbanen under kampen. De var omtrent jevngamle og likte hverandre godt.

– Jeg knyttet et sterkt og godt vennskapsbånd med Duncan Edwards. Den store og sterke.

Også for Popovic og Edwards ville det blitt gjensyn under fotball-VM noen måneder senere. Mannen som fyller 79 i mars er sikker på at vennskapet hadde vart ennå – hvis Edwards hadde fått leve.

Fikk sjokk da nyheten kom

Etter å ha hygget seg i flere timer med noen av Busby Babes-spillerne, fulgte Popovic og Sekularac sine nye venner til hotel Majestic etter en natt som begge beskriver som uforglemmelig og fantastisk.

De dro begge hjem for å sove litt, mens noen Røde Stjerne-ledere fulgte United til flyplassen i Beograd.

Matt Busby var i utmerket humør.

Han stod på toppen av flytrappen, og hans sønn, Sandy, har fortalt United-Supporteren at Busby ropte noe sånt som:

– Jeg kan ikke huske noen hyggeligere kvelder enn disse sammen med dere. Dere skal vite at på Old Trafford vil døren alltid være åpen for Røde Stjerne.

Så forlot BEA-maskinen med totalt 44 mennesker ombord det kalde, klare vinterværet i Beograd. Det neste som ventet var snødriv og elendig vær i München der flyet mellomlandet.

I det tredje, siste og fatale forsøket på å ta av fra München, krasjet flyet i noen bygninger utenfor rullebanen. 23 av de 44 menneskene døde. Blant disse var de åtte United-spillerne Tommy Taylor, David Pegg, Geoff Bent, Mark Jones, Roger Byrne, Eddie Colman, Liam Whelan, og 15 dager senere Duncan Edwards.

Også førstelagstrener og tidligere United-spiller Bert Whalley døde, det samme med trener Tom Curry og klubbsekretær Walter Crickmer.

Jackie Blanchflower og Johnny Berry ble så hardt skadet at de aldri spilte en kamp igjen.

Popovic og Sekularac forteller at de brøt sammen og gråt da de fikk nyheten, sent om ettermiddagen 6. februar.

– Sjokk!

– Jeg har ikke noen bedre beskrivelse enn at vi fikk sjokk. Min første tanke var at jeg ville reise til München. Jeg ønsket å hjelpe. Uansett hva min hjelp kunne brukes til, ville jeg så gjerne hjelpe, forteller Popovic.

Hans gamle lagkamerat, Sekularac, har et krystallklart minne av hvor han var og hva han gjorde da beskjeden om flyulykken kom han for øre.

– Jeg husker godt hvor jeg var. Jeg satt på kino da jeg hørte noen snakke om hva som hadde skjedd. Jeg fikk sjokk. Virkelig sjokk.

– Jeg dro hjem det forteste jeg kunne. Der hadde jeg telefon, så jeg kunne ringe og få nærmere beskjed om hva som hadde skjedd. Hvem som var døde og hvem som hadde overlevd.

Blant de døde var altså Sekularac’ nye, gode venn, Tommy Taylor.

– Det er 56 år siden, men for meg var det som i går.

Popovic sitter på motsatt side av bordet. Han ser ned og rister stille på hodet.

– Jeg kommer ikke til å glemme det. Vi klarte ikke å ta det innover oss. Vi maktet ikke å fatte det. At guttene vi hadde spilt mot dagen før, som vi hadde spist og drukket med bare noen timer i forveien, var døde.

– Det var et grusomt øyeblikk. For familie og venner. For byen Manchester, klubben, for oss i Røde Stjerne. Det var en tragedie for fotballen.

Hyllet av Old Trafford

Selv om Røde Stjernes spillere mistet sine nye, gode venner, forble vennskapsbåndet mellom Røde Stjerne og Manchester United sterkt. Ja, trolig bare enda sterkere.

– Vi ble invitert til Manchester i forbindelse med 50-årsmarkeringen. Da vi ble annonsert over høytalerne reiste hele Old Trafford seg og applauderte. Applausen var ikke bare for oss. Den var for alle i Røde Stjerne.

– Det var et sånt sterkt øyeblikk der minner og nåtid kom sammen. Følelsene var rett og slett overveldende.

Vladimir Popovic forteller at Røde Stjerne umiddelbart tok kontakt med UEFA og la frem to konkrete forslag.

Det ene gikk ut på omdøpe Europacupen til Manchester United-cupen. Den andre ideen var å kutte ut mer spill i turneringen den sesongen, og tildele pokalen til United.

– Vi mente det var det eneste riktige. For å hylle laget, klubben og de som døde. UEFA sa nei. Dessverre…

Powered by Labrador CMS