– Aldri følt en større avstand til klubben enn nå

Det er opprørsstemning blant lokale United-supportere i Manchester, og i forbindelse med demonstrasjonene de siste ukene har vi laget et redigert utdrag fra «Å være rød». Reportasjen utforsker hva det innebærer å være United-supporter i 2020 – når laget ikke lenger vinner og eierne har skapt en kløft mellom klubben og fansen.

I dette utdraget forteller Andy fra Warrington om sitt kompliserte forhold til klubben han har fulgt hele livet.

– Dette er hva det betyr å være rød.

Bakgrunnsbildet av vaiende «20 Champions»-flagg kommer til syne når Andy Thompson åpner telefonen.

Han blar seg gjennom kamerarullen til et stillbilde fra kringkastingen av Uniteds 2-1-seier på Etihad noen dager i forveien. Midt i havet av jublende United-supportere ser vi telefonens eier i full ekstase.

Andy er 42 år og har sesongkort på Stretford End. Han bor i Warrington, som ligger i grenseland mellom Manchester og Liverpool, og karakteriserer seg selv om en typisk lokal United-supporter som går på alle hjemme- og bortekampene han har mulighet til.

For ham handler Manchester United først og fremst om familie, tradisjon, tilhørighet og vennskap. Fotballen kommer i andre rekke.

– Det handler om å videreføre en tradisjon sammen med bestefaren min, faren min, moren min, onkelen min, broren min, nevøen min og niesen min. For meg handler det om å identifisere meg med byen jeg vokste opp i, byen jeg er stolt av, og byen jeg kaller mitt hjem.

– Det handler om familie og en følelse av å tilhøre et fellesskap, forteller Andy.

– Å følge Manchester United gir meg en mulighet til å være sammen med venner og familie. Det handler ikke bare om de 90 minuttene, men om å henge med kameratene mine før og etter kamp i en by jeg er veldig glad i.

Den selverklærte definisjonen til Andy er romantisk, men i samtalen med United-Supporteren snakker 42-åringen etter hvert mer om utfordringene han møter som fotballsupporter enn om de gode opplevelsene på puben og tribunen.

Det handler først og fremst om den økte avstanden mellom supporterne og klubben.

Mens spillerne på 1980-tallet gjerne kunne ta en øl med supporterne, foregår i dag kommunikasjonen mellom partene nærmest utelukkende via regisserte meldinger på sosiale medier.

Mens The Cliff var åpent for alt og alle, er en «selfie» gjennom bilvinduet det beste du kan håpe på på Aon Training Complex.

Spillere signeres fra øst og vest, og mange av dem mistenkes for at de ikke skjønner hva det innebærer å spille med United-logoen på brystet.

Spørsmålet Andy stiller seg er om spillerne i det hele tatt er i stand til å relatere seg til «mannen i gata». Om de egentlig forstår hvem supporterne er og hva de ofrer for å støtte laget.

– Under Ferguson var vi en familieklubb. Han visste hvem alle var, og de som jobbet der på den tiden forteller at det var en familieklubb. Men familien er splittet fordi avstanden mellom dem på banen og oss på tribunen er så stor, sier Andy.

– Mange av spillerne er ikke engang gode nok for United, men tjener likevel en formue. Det skaper distanse. Det føles som at sosiale medier kommer først og fotballen er nummer to.

– Klubben og spillerne vet ikke hva vi går gjennom. Vi kan reise fra Manchester klokken 04.30 om morgenen med buss til Bournemouth og være hjemme lenge etter midnatt – og så får vi servert det vi får på banen.

– Jeg har aldri følt en større avstand til klubben enn nå, og jeg tror det er fordi de ikke bryr seg om oss.

Dette er ikke en følelse supporterne undergraver.

Enkelte fikk nok da Malcom Glazer kjøpte klubben i 2005 og meldte seg helt ut. Noen holdt avstand til Old Trafford, samtidig som de støttet laget på andre måter.

Glazers globalisering

Manchester United hører hjemme i Manchester, men er samtidig en av verdens største fotballklubber med global appell. Det utløser visse mekanismer, spesielt hos markedsavdelingen.

Dersom du klikker deg inn på nettsiden ir.manutd.com blir du introdusert for muligheten for å investere i Manchester United.

Her kan du i detalj lese om klubbens forretningsstrategi, og det er via dette nettstedet konferansene med administrerende visedirektør Ed Woodward og klubbens investorer strømmes.

Formålet er ganske enkelt å selge produktet Manchester United.

På forsiden er det tre aspekter som trekkes fram: Klubbens historie, klubbens globale fanbase, og klubbens følgerskare på sosiale medier.

Klubben har over 226 offisielle supporterklubber i 60 forskjellige land, alt fra Bangladesh til Brasil og Bahrain.

Ifølge nettstedet har Manchester United til sammen 1,1 milliarder mennesker som følger klubben. 467 millioner regnes som United-fans, mens 635 millioner er interessert i klubben og lagets resultater. De omtales som «followers».

1,1 milliarder er 376 ganger så mange mennesker som bor i Greater Manchester og tilsvarer omtrent 14 prosent av verdens befolkning.

Om tallet faktisk stemmer eller ikke overlater vi til andre å undersøke, men poenget er uansett at Manchester United gjennom utviklingen av Premier League, TV-rettigheter, sterke markedskrefter og sosiale medier er en av de mektigste aktørene på den internasjonale fotballscenen, til tross for varierende resultater på fotball­banen.

Denne definisjonen av Manchester United harmonerer imidlertid i liten grad med hvordan en 42-åring fra Warrington ser på klubben han vokste opp med i barndommen og har fulgt hele livet.

Globaliseringen og kommersialiseringen av Manchester United som fotballklubb skapte en følelse, spesielt i lokalmiljøet, av at supporterne ble dårlig behandlet og ikke ble respektert.

Det var som at koblingen til familieklubben nærmest ble kuttet med tang.

Noen meldte «overgang» til FC United, mens andre fortsatt identifiserte seg med United-laget, men ikke med klubben.

John Ashton var en av dem som sa fra seg sesongkortet sitt i 2005. I dag, 15 år senere, er han tilbake på Old Trafford.

– Det var ikke nok supportere som var villige til å forlate klubben og da hadde det ingen effekt, sier Ashton.

– Det ble rett og slett for vanskelig å holde seg borte, så jeg måtte bare akseptere at det er sånn fotballen har blitt.

– Jeg ønsker ikke at Glazer skal eie klubben vår, men hva kan vi gjøre? Klubben er verdt milliarder, og dersom det ikke er dem som skal eie klubben vår så vil det være en fra Saudi-Arabia.

Motstanden mot Glazer ble synlig via «Green&Gold»-kampanjen, som nådde sitt absolutte toppunkt da David Beckham tok et skjerf rundt nakken som Milan-spiller i 2010. Målet var å drive de amerikanske eierne ut av klubben.

For mange «Mancunians» har de 15 siste årene handlet om å finne en måte å opptre som United-supporter på som harmonerer med de verdiene og tradisjonene de knytter til supportermiljøet og familieklubben Manchester United.

– Jeg betaler sesongkortet mitt, men jeg betyr ingenting for dem fordi jeg ikke bruker penger, konstaterer Andy, og forklarer hvorfor han likevel går på kamper og støtter laget.

– Jeg vil ikke la det hindre meg i å følge i mine fars fotspor. For meg handler det om familie, tradisjon og vennskap. De som eier klubben skal ikke hindre meg i være sammen med mine kamerater.

Brobyggeren Solskjær

På mange måter har Ole Gunnar Solskjær gjort det til sin oppgave å knytte familien sammen igjen.

Det settes stadig spørsmålstegn ved nordmannen, men for supportermiljøet i Manchester United har Solskjær allerede gjort en forskjell, uansett om han spiller med tre, fire eller fem bak og skulle avgi poeng mot svakere motstandere nå og da.

Ikke bare fordi han er en klubblegende og har en helt annen lederstil enn José Mourinho og de andre forgjengerne, men fordi han har et syn på fotball som harmonerer med det mange United-supportere har.

At tradisjon og historie er viktig. At fotballen på Old Trafford skal være offensiv og underholdende. At klubbens unge spillere skal få sjansen. Og kanskje viktigst av alt i denne sammenhengen: At United-kulturen skal bygges opp igjen til det den en gang var.

Som når han trykker på alle de riktige knappene i sitt første intervju som United-manager. Eller når han går bort til United-fansen på Goodison Park etter et forsmedelig firemålstap og strekker armene beklagende i været. Og når han roser supporternes siste påfunn i form av en ny «chant» til en Stone Roses-låt.

– Solskjær bygger en bro mellom supporterne og klubben igjen, forteller Andy, som selv var til stede i Cardiff i desember 2018, Solskjærs første kamp som United-manager.

– Det er et av de store høydepunktene. Solskjær har innført Ferguson-prinsippet om at alle spillerne skal feire alle scoringer, og han kommer alltid over til oss og takker for støtten etter kampen.

– Han forsøker å bringe koblingen mellom supporterne og spillerne tilbake. Jeg står bak ham fordi han er en av oss.

Les hele saken her!