Han kunne blitt en av tidenes beste United-spillere. Adrian ble bare 26 år

STRABANE: Tirsdag er det 30 år siden 16 år gamle Adrian Doherty for første gang var med i Sir Alex Fergusons tropp til bortekampen mot Southampton. Historien om spilleren som mange mente var et enda større talent enn Ryan Giggs endte imidlertid tragisk.

Han var et like stort talent som George Best og trolig enda bedre enn Ryan Giggs. Adrian Doherty skulle bli en legende i United.

I stedet ble han bare 26 år gammel.

Det er de færreste som husker Adrian Dohertys karriere i Manchester United.

De som så ham spille glemmer ham imidlertid aldri.

I United ble han sett på som et minst like stort talent som Ryan Giggs. Hjemme i Nord-Irland snakket man om en ny George Best.

På en veggreol i stuen, hjemme hos familien Doherty i Strabane, står et bilde av en ung gutt som fremdeles sprer humør og glede. Med sine kledelige krøller og et gutteaktig sjarmerende smil, lyser han opp rommet selv på en grå og tung regnværsdag.

Samtalen med Sir Bobby

Jimmy Doherty har bladd omhyggelig i et album med gamle bilder og avisartikler om sønnen som familien har tatt vare på.

Så legger han det sorte albumet forsiktig til siden, og retter seg opp i sofaen.

Blikket er målrettet. Han presser hendene sammen. Først fingertuppene, deretter håndflatene.

GettyImages-509156938 (1)
LOVENDE UNGGUTT: Adrian Doherty var et unikt talent, kanskje det største i United siden George Best. Han døde dagen før han fylte 27 år.

Det han skal si nå står ikke i utklippsalbumet. Det er likevel noe av det kjæreste Jimmy Doherty har og noe han verdsetter svært høyt.

En samtale med Bobby Charlton om sønnen Adrian.

– Jeg vet at mange unge spillere har blitt sammenlignet med George Best, men når Charlton, som spilte sammen med Best og er en av Manchester Uniteds største spillere gjennom alle tider, sammenligner Adrian med George Best…

Jimmy Doherty tar en liten pause.

Han kjenner på følelsene som presser på.

– Bobby Charlton sa til meg på tomannshånd at Adrian var det største talentet han hadde sett siden Best. Det var hans ord. Ikke mine. Det var en helst spesiell hyllest, fra en helt spesiell spiller. Ingen, absolutt ingen kan noen gang ta det fra meg, sier Jimmy Doherty til United-Supporteren.

Han kikker opp på den smilende gutten på bildet som står på reolen.

På bildet av sønnen Adrian.

Blikkene deres møtes.

Så smiler også Jimmy Doherty.

– Noen må ta over etter Maradona

Adrian Doherty hadde den effekten på mennesker han møtte. Han fikk dem til å smile. Ikke bare den nærmeste familien, men også venner, naboer og lagkamerater.

Det var lite som var så alvorlig at det ikke kunne løses med en morsom kommentar eller et avvæpnende smil.

En gang må jo Maradona legge opp. Da er det en annen spiller som må bli verdens beste. Hvorfor skal ikke det være meg?

– Det pussige er at Adrian selv ikke brydde seg om sammenligningen med George Best. Han var bare opptatt av å spille fotball. Han elsket fotball, forklarer Jimmy.

Før han korrigerer seg selv.

– Han elsket å spille fotball. Han var ikke så interessert i å se fotball på tv. Jeg husker at han var begeistret for Brasil i VM i 1982 og han beundret Diego Maradona. «En gang må jo Maradona legge opp. Da er det en annen spiller som må bli verdens beste. Hvorfor skal ikke det være meg?», sa Adrian til meg da han var 15 år.

DSC_0017
FAREN JIMMY: Adrians far, Jimmy Doherty ved Derrys hjemmebane Brandywell. Det var her sønnen trollbandt publikum og talentspeidere under en oppvisningskamp mot Home Farm. Kort tid etter kom Manchester United på banen og hentet Adrian til klubben.

Faren ler.

– Alt var mulig i Adrians øyne. Det var typisk ham, smiler Jimmy.

Han hadde selv vokst opp i Brandywell i Derry, men flyttet senere til Strabane med kona Geraldine. Bare to mil skiller de to byene, og båndene mellom dem er så sterke at byene fikk felles administrasjon så sent som i 2015.

Flere tragiske hendelser på 1970- og 80-tallet vitner om at Nord-Irland var et tøft sted å vokse da konflikten mellom protestanter og katolikker var på det mest intense.

Jimmy Doherty var selv i sentrum av Derry den 30. januar 1972. Det var dagen da britiske fallskjermtropper skjøt og drepte 14 katolske demonstranter i det som er et av de mørkeste kaptilene i moderne britisk historie.

44 år har gått siden «Bloody Sunday» eller «Bogside-masakren» som den grufulle dagen også bli kalt.

Nord-Irland er annerledes i dag, men fremdeles hersker det uenighet om hvilket navn som skal brukes når man omtaler byen. Irske nasjonalister, som utgjør flertallet av innbyggerne, sverger til Derry.

Unionistene foretrekker varianten som enn så lenge er den offisielle, Londonderry.

Men til tross for uroen som var i Nord-Irland på denne tiden, var Strabane en god plass å vokse opp for Adrian, brødrene Gareth og Peter og søsteren Ciara.

– Presset han aldri

Adrian spilte ofte fotball i hagen hjemme i Strabane sammen med brødrene og venner. Jimmy, som selv var en god spiller og hadde spilt for Derry City på 1960-tallet, så tidlig at den nest eldste sønnen hadde talent.

– Det var ikke vanskelig å se, men jeg ønsket aldri å presse Adrian på noen måte og gjorde det derfor heller aldri. På en annen side, Adrian trengte det heller ikke. Han hadde viljen og drivkraften selv. De gangene han ikke spilte sammen med vennene sine, jobbet han hardt for å forbedre teknikken, ballbeherskelsen, og farten, forteller Jimmy.

Noen ganger med venner og faren Jimmy, andre ganger helt på egenhånd.

– Han pleide ofte å legge ut tomme colabokser som han kunne drible gjennom. Så hadde han en stoppeklokke for å forsikre seg om at han gjorde det raskere og raskere for hver gang han utførte øvelsen. Noen ganger var Gareth eller jeg med, andre ganger kompisen Dee. Han jobbet bevisst på å forbedre venstrefoten. Ingen kan tvinge deg til å gjøre det. Du må ha den indre drivkraften til å gjøre det selv. Du må ha det i deg, påpeker Jimmy.

– Musikken betød mye

Han kikker ut av vinduet.

På bakhagen, der Adrian elsket å leke med fotballen, regner det ustanselig. Det hadde ikke stoppet Adrian.

– Lek med ballen, sier Jimmy plutselig.

– Hva har skjedd med leken?, spør han retorisk.

Det er lett å skjønne hva han sikter til. I dag blir unge gutter, gjerne helt ned i syv-åtte årsalderen hentet inn i organiserte klubbakademier.

Jimmy tror viktige aspekter, nemlig den viktige leken og friheten for unge spillere, i dag blir tatt fra dem for tidlig.

Adrian kunne tilbringe timer i hagen der han trikset med en tennisball samtidig som han snaket med søsknene.

– Adrian kom fra en liten by uten noen særlige fasciliteter for å spille organisert fotball. Han spilte fordi han syntes det var artig. Adrian kunne tilbringe timer i hagen der han trikset med en tennisball. Brødrene og søsteren hans kan fortelle om lange samtaler han hadde med dem mens han trikset med den lille lodne gule ballen. igjen og igjen og igjen. Uten at den traff bakken. Gareth fortalte meg at han en gang gjorde det med en golfball også, humrer Jimmy.

DSC_0029
DER DET HELE STARTET: I hagen hjeme hos familien Doherty i Strabane brukte Adrian time etter time med ballen. Ofte spilte han sammen med brødrene eller venner.

På gresslettene like ved Malmount Parish Church i Strabane kunne Father Michael Doherty, som for øvrig ikke var i slekt, sitte i presteboligen og se ut på den unge gutten som trente dag inn og dag ut til det ble for mørkt.

Etter mørkets frembrudd kom Adrian ofte inn på kveldsgudstjenesten i kirken.

Helt alene.

Uvanlig for unggutter flest kanskje, men ikke for Adrian.

– Adrian var spirituell, kanskje det man best kunne beskrive som en «Free Spirit». Han var aldri opptatt av materielle verdier, forklarer faren Jimmy.

Akkurat det er ikke hverdagskost for en ung gutt som står på terskelen til voksenlivet, men så var Adrian også en gutt helt utenom det vanlige.

Som på alle andre barneskoler hadde Adrians klasse obligatoriske lesetimer og bøker man mer eller mindre motvillig måtte lese. Mens elever flest kan styre sin begeistring for litteraturen man blir pådyttet, elsket Adrian å lese.

Så mye at han hadde lest ferdig «Ringenes herre»-trilogien da han bare var ni år gammel.

– Og så var det musikken, skyter Jimmy inn.

– Foruten fotballen var musikken hans store hobby. Det hadde han i seg allerede fra barndommen. «Adam and the Ants» var det første bandet han virkelig ble begeistret for. Senere fikk han også stor sans for «The Police» og ikke minst Bob Dylan i tenårene. Særlig Dylans tekster gjorde inntrykk på ham. Han begynte å skrive sin egen musikk, og lærte seg selv å spille gitar. Kanskje ikke den typiske fotballspilleren, men Adrian likte det og da gjorde han det. Så enkelt var det i grunnen, sier faren med et lunt smil.

– Jeg hadde aldri sett maken

Både i Strabane og Derry hadde man lagt merke til at den spede, men fotrappe og uredde unggutten.

Matt Bradley har jobbet som trener og talentspeider i over 30 år og jobber i dag for Celtic med å finne morgendagens irske og nord-irske talenter.

I løpet av årenes løp har han sett tusenvis av fotballspillere i aksjon. Han ser etter ferdigheter, potensial og ikke minst forbedringsmuligheter. Noen spillere har en del, andre mangler mye.

Men bare én gang så han en spiller som hadde alt. 

Absolutt alt.

DSC_0003
TIPSET UNITED: Matt Bradley er talentspeideren som tipset United om Adrian Doherty. Han tok seg god tid til å prate med United-Supporteren da vi møtte ham i Derry.

– Jeg møtte Adrian første gangen da han kom til Moorfield, en fotballklubb jeg var med på å drive, forklarer Bradley til US.

Han sitter forsiktig foroverlent i sofaen i hotellresepsjonen. Ved siden av seg har han fyldige rapporter på spillere han nettopp har sett i aksjon.

Adrian trengte aldri en fyldig rapport.

– Han hadde alt og da mener jeg alt. Absolutt alt, begynner Bradley.

– Han forserte motspillerne nærmest for moro skyld. Han hadde farten, teknikken og ballberøringene hans var fantastiske. Dessuten var han var tøff. Skikkelig tøff. Han trakk seg aldri unna en duell. Det har blitt sagt at Ryan Giggs hadde farten og en god venstrefot og at Paul Scholes hadde to gode føtter, men manglet fart. Adrian? Han hadde to gode føtter og fart. Han tikket alle boksene. Alt du ser etter i en ung spiller hadde Adrian. Det var ingen svakheter. Jeg hadde aldri sett noe lignende og tviler på om jeg noen gang vil se et slikt talent igjen. Han var det største talentet jeg hadde sett siden George Best, forklarer Bradley.

“Han var det største talentet jeg hadde sett siden George Best.”

Men speideren forteller også en annen historie. Det var ikke bare spilleren Adrian Doherty som gjorde inntrykk på ham.

– Han var en fin gutt på alle måter. Høflig, pliktoppfyllende og humørfylt. Adrian var en fryd  å jobbe med, forklarer Bradley.

Trollbandt publikum

Adrian Doherty var utvilsomt et stort talent der han herjet med sine jevnaldrende og ofte eldre motstandere i Derry.

Men nøyaktig hvor stort var talentet hans egentlig?

Det tydelige svaret kom en maidag i 1986, i en kamp som gjorde Adrian Dohertys navn kjent langt utenfor Derrys bygrenser.

Langt utenfor Nord-Irlands grenser faktisk.

5. mai 1986, bare to dager etter å ha slått Oxford i sesongens siste ligakamp, tar Brian Clough med Nottingham Forest til Derry. Som en del av oppladningen til Forest sitt møte med det irske laget, skal Derrys U14 kretslag spille en oppvisningskamp mot seiersmaskinen Home Farm fra Dublin.

CLOUGH: En svært respekrtert manager. Nå død.
CLOUGH VILLE HENTE DOHERTY: Brian Clough var den første manageren som viste interesse for Adrian Doherty.

Home Farm var ubeseiret i over 50 kamper, og har ikke tapt en kamp siden spillerne på laget var ni år gamle!

Derry-trener John Clifford advarer spillerne sine mot at det vil bli tøft. Både motstanderen og omgivelsene er noe helt annet enn det hans gutter er vant til.

Knapt et sete er ledig på Brandywell Stadium. Lokalbefolkningen har møtt opp i hopetall for å bivåne Nottingham Forest, et av Englands beste fotballag.

Den kvelden er det imidlertid få som snakker verken om Nottingham Forest, Brian Clough eller noen av «Skokvokternes» stjerner.

En lokal 12-åring, som egentlig er ett år for ung til å spille med resten av laget, stjeler showet.

Seiersvante Home Farm har absolutt ingenting å stille opp med. Adrian kjører karusell med dem. Gang på gang.

Ingen kan matche farten hans. Ingen kan matche teknikken hans.

– Derry vant 2-0 og Adrian scoret begge målene. Det var ikke bare det at han scoret, men det var måten han gjorde det på. Han driblet seg forbi alt og alle og avslutningene hadde en herlig arroganse over seg du knapt ser seniorspillere varte opp med, smiler Bradley.

Den tidligere Forest-spilleren Liam O´Kane er Brian Clough sin assistent. Han går bort til Jimmy Doherty etter kampen. De to veksler noen høflighetsfraser og har en kort mimreseanse om da de begge spilte for Derry på 1960-tallet.

Men det er tydelig hva O´Kane egentlig vil.

– Vi vil ha sønnen din på prøvespill i Nottingham, forklarer O´Kane.

Men Forest er ikke den eneste klubben som viser interesse.

Ikke lenge etter kommer Arsenals speider i Nord-Irland, John Dillon, for å se et annet talent, Johnny McIvor.

Men igjen er det Adrian som stjal showet. Dillon kaster ikke bort tiden. Allerede samme kveld ringer telefonen hjemme hos familien Doherty i Strabane. Dillon ville ha Adrian på prøvespill i Arsenal.

PÅ VEI TIL ARSENAL: Peter Davenport og Arsenals Tony Adams i kamp om ballen på Highbury i 1986. På denne tiden jobbet Arsenal intenst med å hente Adrian Doherty til klubben og lyktes nesten.

Adrian må smøre seg med en liten dose tålmodighet og vente på at det klaffer med en skoleferie før han reiser på prøvespill til de to klubbene. Han besøker først Forest og deretter Arsenal i april 1987.

Arsenal frister mest. Det er tross alt en større klubb.

I London spiller Adrian tre kamper og trenerne er overbeviste. De vil ha ham.
For å gjøre opplevelsen enda større for prøvespillerne, får alle en grundig omvisning på Highbury. Deretter blir de avbildet i midtsirkelen med ligacup-troféet som Arsenal har vunnet noen uker i forveien.

Et minne for livet for flere av ungguttene, men Adrian roter bort sitt bilde.

De fleste ville vært fortvilet.

Adrian derimot syntes det er hysterisk morsomt.

En søndag ettermiddag, etter en bedre middag, sitter familien Doherty samlet og ser på tv slik som tradisjonen er.

Telefonen ringer.

I andre enden kan Jimmy Doherty høre en opprømt og spent Pat Rice, Arsenals legendariske trener.

– Er Adrian fremdeles interessert i å signere for Arsenal, undrer Rice som også var fra Nord-Irland og hadde hatt et spesielt godt øye til Adrian.

Nå var det allmennkunnskap i Strabane og Derry at Adrian skal til storklubben Arsenal.

Ingenting kan bli bedre.

Vel, nesten ingenting…

– Måtte tipse United

Det var ingen tvil om at Matt Bradley var glad for at to av Englands beste klubber viste interesse for Adrian Doherty.

Det var imidlertid noe som plaget talentspeideren.

Bradley kunne ikke hjelpe for at han var litt skuffet over at hans egen favorittklubb, Manchester United, aldri hadde sett Adrian i aksjon. Ungguttens talent var så unikt at det fortjente den ultimate anerkjennelsen.

Bradley tok derfor saken i egne hender.

Vi vil hente ham over til Manchester i skoleferien. Ikke signer for noen andre. Vi vil ha ham til Manchester United.

Han skrev til Uniteds ferske manager Alex Ferguson som han visste hadde et våkent øye for talenter. Han beskrev 13-åringens unike ferdigheter og forklarte at Adrian var det største talentet han hadde sett fra Nord-Irland siden George Best.

– Noen dager senere fikk jeg en telefon fra Eddie Coulter som hadde overtatt jobben som Uniteds speider i Nord-Irland etter Bob Bishop, forteller Bradley.

HENTET DOHERTY: Alex Ferguson hadde ikke vært United-manager lenge før han bestemte seg for å hente Adrian Doherty til United på anbefaling fra Matt Bradley.

Bishop var speideren som i sin tid oppdaget George Best da han spilte fotball på en asfaltplass i Belfast og som senere sendte Norman Whiteside til Manchester United.

Coulter hadde fått klar beskjed fra Alex Ferguson:

Denne gutten må vi se!

– Du må handle raskt, sier Bradley til Coulter. Arsenal vil sikre seg ham om du ikke er kjapp.

– Vi ble enige om at Coulter skulle se Adrian i den første mulige kampen. Det var ingen tid å miste, forteller Bradley.

Reaksjonen fra United-speideren lot ikke vente på seg.

– Ti minuttter var alt han trengte, smiler Bradley.

Nok en gang ringer telefonen hjemme hos familien Doherty i Strabane. Denne gangen var det Manchester United som var på tråden.

– Vi vil hente ham over til Manchester i skoleferien. Ikke signer for noen andre. Vi vil ha ham til Manchester United, var den krystallklare beskjeden fra Coulter.

En hver annen unggutt ville vært i skyene. Adrian tok det med stoisk ro. Da fetteren Sean var på middagsbesøk like etter fikk han høre om Uniteds interesse.

– Stemmer det virkelig at du skal til United, spurte han Adrian.

– Jepp, jeg skal dit, svarte Adrian kjapt.

Før han la til:

– Hva har vi til dessert i dag?

Overbeviste Ferguson og Kidd

Adrian reiser over til Manchester sammen med keeperen Michael Nash fra Moorfields. De får følge av en annen ung midtbanespiller som United ville se nærmere på.

Nåværende Leicester-manager Brendan Rodgers.

Talentene som nå er samlet på The Cliff er hentet fra hele England, Wales, Irland, Skottland foruten trioen fra Nord-Irland.

Flere av guttene hadde vært på prøvespill tidligere og hadde blitt trent av proffe trenere. Konkurransen er knalhard.

ADRIAN ACTION
I UNITED: Adrian Doherty imponerte så mye i United at han ble den første 16åringen i klubbens historie som ble tilbudt en femårskontrakt. Ryan Giggs var den andre…

Alex Ferguson og Brian Kidd ser den første treningen. De ser en gruppe talentfulle ungdommer kjempe med livet som innsats for å overbevise om at de er verdt en kontrakt. Men Ferguson og Kidd får også se en spiller som overgår de andre. Som herjer på kanten med forsvarerne, som scorer mål og som simpelthen er i en helt egen klasse.

Tenåringen fra Strabane.

Adrian Doherty.

Ferguson og Kidd simpelthen elsket det de så.

-Han var en veldig, veldig talentfull gutt. Han hadde alt. Bra touch, fart, teknikk, han kunne løpe med ballen i beina og utfordre, sier Brian Kidd i boken «Forever Young» ført i pennen av The Athletic-journalisten Oliver Kay.

Nash var ikke god nok.

Brendan Rodgers ble lenge vurdert, men fikk til slutt tommelen ned fra United.

For Adrian Doherty var situasjonen en annen.

Alex Ferguson ringer selv til Jimmy Doherty:

– Vi vil tilby sønnen din kontrakt. Når vi har unge spillere hos oss ser vi etter ulike ting. Adrian tikker alle boksene. Vi vet at andre klubber har sett ham, men vi tror Manchester United er perfekt for ham. Han vil få en unik sjanse her, sier Ferguson i telefonen.

– Vi hadde våre bekymringer over å la Adrian dra til Manchester så ung, men det var et tilbud ingen av oss kunne si nei til. Spesielt ikke etter de mange forsikringene fra United om at klubben var et hjem borte fra ens eget hjem, sier Jimmy ettertenksomt.

– Old Trafford, Here I Come!

Tittelen i lokalavisen «Derry Journal» sier alt. Adrian Doherty er avbildet, symbolsk nok, sammen med faren Jimmy i bakhagen. Det var her det hele begynte for Adrian.

Sammen holder de opp et United-skjerf og Adrian forteller at han gleder se til å komme til å slutte seg til United så snart han er ferdig med skolegangen.

Jimmy må ta to telefoner. Én til Nottingham Forest og én til Arsenal. Beskjeden er den samme til begge to:

Beklager, men Adrian har signert for United.

Adrian imponerer uansett hvem han viser seg frem for. En ny stjerne er i ferd med å bli født.

Adrian spiller nå for det nord-irske guttelandslaget og han trollbinder lagkameratene i United. For de fleste ungguttene kommer år med akademifotball og kamper på reservelaget før de gradvis fases inn mot førstelaget.

Adrian derimot tok kvantesprang.

GettyImages-509156934
SEMIFINALEN I YOUTH CUP: Adrian Doherty og United var nær ved å gå helt til topps i FA Youth Cup i 1990, men tapte 0-2 mot Tottenham i den første kampen og spilte 1-1 på Old Trafford i den andre. Adrian scoret Uniteds mål og var banens beste. Bak fra venstre: Mark Bosnich, Ryan Giggs, Darren Ferguson, Paul Sixsmith, Jason Lydiate, Sean McAuley. Foran fra venstre: Mark Gordon, Craig Lawton, Lee Costa, Alan Tonge, Adrian Doherty.

Han briljerte på Uniteds talentfulle ungdomslag og presterte så godt på reservelaget at det var et tidsspørsmål før han ville banke på døren til førstelaget.

«Boy Wonder Standing By», skriver Manchester Evening News sin erfarne United-journalist David Meek.

Journalisten skriver at Ferguson har blitt oppmuntret av trenerstaben til å ta med 16 år gamle Adrian Doherty i førstelagstroppen.

AVIS
NOE STORT ER I EMNING: Adrian Doherty var med i troppen da United møtte Southampton borte. Hadde han debutert i den kampen ville han blitt den yngste debutanten i United siden Duncan Edwards. Faksimile: MEN

Ferguson lytter og til bortekampen mot Southampton 24. mars 1990 er 16 år gamle Adrian Doherty med når United setter kursen mot sørkysten.

Fergusons mannskap har, som vanlig, skadeproblemer, men det som er mer bekymringsfullt er at United på dette tidspunktet ligger som nummer 16 på tabellen, bare to fattige poeng over nedrykksstreken.

Adrian ringer hjem til vennene i Strabane og spøker med at de kanskje må se etter ham på benken. De synes det er forferdelig å tenke på at de ikke kan være der og se ham debutere.

Adrian ler.

«Det kommer flere sjanser», forsiker han.

Kun én ting kan hindre at Doherty blir den yngste debutanten for Manchester United siden Duncan Edwards i 1953.

– Vi har en uslepen diamant

I 1990 er det kun tillatt med to innbyttere på benken og både Danny Wallace og Neill Webb må testes like før kampen for å se om de rekker å bli klare til det uhyre viktige oppgjøret på The Dell. Om en av dem melder pass, vil Adrian ta plass på benken.

Begge får imidlertid klarsignal i siste liten.

Wallace starter kampen mens Webb kom inn som reserve. Doherty ser United vinne 2-0 fra tribuneplass.

Likevel er Ferguson full av lovord om unggutten.

– Vi har en uslepen diamant her, sier han til Knox.

1989/90-sesongen er ferdigspilt. Presset har lettet litt på Alex Ferguson. Laget er på ingen måte nærmere noen ligagtittel, men har, takket være en annen akademispiller Lee Martin sin fulltreffer 17. mai 1990, vunnet FA-cupen på Wembley.

Ferguson planlegger for fremtiden. Adrian er ikke bare en del av den – han er nøkkelen til den.

Sammen med faren Jimmy blir Adrian hentet til Fergusons kontor. Der venter også formann Martin Edwards.

De gir ham et kontraktsforslag som innebærer en betydelig lønnsøkning og bonusutbetalinger.

Men det viktigste av alt:

For første gang i Manchester Uniteds historie får en spiller som ennå ikke har fylt 17 år tilbud om en femårkontrakt.

Adrians respons på det historiske kontraktsforslaget er imidlertid ikke slik Ferguson, eller noen av de andre i rommet, hadde ventet seg.

– Jeg tror ikke jeg har lyst til å signere for fem år, sier Adrian.

Ferguson tror ikke det han hører.

Edwards tror ikke det han hører.

Og Jimmy Doherty, faren som er en svoren United-fan, tror ikke det han hører.

– Tenk nøye over dette, Adrian, sier Ferguson. Dette er en veldig god kontrakt.

Til slutt blir de enige om tre år.

Den andre akademispilleren som får det samme tilbudet om en femårskontrakt er Ryan Giggs.

Han signerer på flekken.

I det de forlater kontoret den dagen oppmuntrer Jimmy sønnen for det han hadde oppnådd på rekordtid i United. Han er likevel nysgjerrig på hvorfor Adrian har  takket nei til fem år.

– Jeg vet ikke om jeg vil gjøre dette om fem år. Tre år virker mer fornuftig, sier Adrian.

– Der og da kunne jeg ikke fatte at han hadde sagt nei til en femårskontrakt. Nå vet jeg imidlertid at Adrians avgjørelse gir mye mer mening, forklarer Jimmy til US hjemme i Strabane.

– Han er en legende!

Adrian Doherty var ikke bare et talent helt utenom det vanlige. Han var også en fotballspiller helt utenom det vanlige. Jevnaldrende spillere som var i United sammen med han beskriver ham som et minst like stort talent som Ryan Giggs.
De to vingene, Giggs på venstrekanten og Doherty på høyre, skulle være bærebjelkene i fremtidens United.

Men en fotballgarderobe kan være et tøft sted å være. Unge spillere må ofte gjennom ulike «manndomsprøver» for å vise at de er tøffe nok til å være en del av gjengen.

Det verderer historier om spillere som ble tvunget inn i store industritørketromler mens de gikk rundt.

De er faktisk ikke overdrevne.

Unge spillere kunne tidligere også bli tvunget til å utføre handlinger foran resten av gruppen man neppe ville sett i dag.

Han var med i to kamptropper, mot Southampton som 16-åring og mot Queens Park Rangers etter at han hadde fylt 17. Det forteller egentlig alt om hvor høyt United verdsatte ham.

Så rart det enn kan virke, sveises mange spillere tettere sammen av slike episoder. Både Gary Neville, Robbie Savage og David Beckham har senere fortalt om ritualene som foregikk i United.

Garderobekulturen appellerte imidlertid ikke til Adrian. I stedet var han lykkeligst når han fikk ta med seg gitaren, stille seg på gatehjørnene ved Arndale-senteret i sentrum og spille for de som hastet forbi.

Ofte ga han fra seg billetter til førstelagskamper for å dra til sentrum med gitaren i stedet.

Musikken gjorde rett og slett Adrian Doherty lykkelig.

Medspillerne forteller også en historie om et vanvittig talent som likte å gå sine egne veier. «The Doc» kalte de ham. Han leste dikt og han skrev dikt. Han kjøpte ofte klær på brukthandel og var på ingen måte interessert i å spare til sine egen bil slik tilfellet var for de fleste av ungguttene. Han tok ikke engang sertifikat.

Mange hadde vanskelig for å bli klok på Adrian, men ingen hadde et vondt ord å si om han.

MOT LIVERPOOL
LURTE HANSEN: Adrian Doherty, med nummer 6 på ryggen, storspilte da Uniteds reserver møtte Liverpool på The Cliff. United vant 4-0 og Adrian lurte Alan Hansen gang på gang.

Faren Jimmy mener likevel at det ikke hersker noen tvil om at sønnen var fokusert på karrieren i United.

Ja, han hadde hatt hjemlengsel kort tid etter at han kom til United, akkurat som George Best hadde det på 1960-tallet, men nei, sønnen hadde på ingen måte mistet fokus og ville gi alt for en lysende United-karriere.

– Adrian var fokusert. Veldig fokusert faktisk og han gjorde det veldig bra i United. Han var med i to kamptropper, mot Southampton som 16-åring og mot Queens Park Rangers etter at han hadde fylt 17. Det forteller egentlig alt om hvor høyt United verdsatte ham, sier faren.

Dette kapittelet i sønnens karriere og liv er likevel noe av det som er vanskeligst for Jimmy Doherty å snakke om.
– Vi fikk forsikringer om at United var et hjem borte fra spillernes eget hjem. Leser man mellom linjene i Oliver Kays bok så skjønner man at det ikke var tilfellet. Jeg har fremdeles stor respekt for Manchester United og vil ikke at denne delen av Adrians liv skal overskygge alle de gode minnene, sier han.

Før han legger til:

Men jeg ønsker å si én ting: Det foregår ting i fotballklubber som aldri blir snakket om. Vi kjente ikke til dette og jeg hadde aldri forventet det i United, sier Jimmy rolig.

Brendan Rodgers og Adrian Doherty tilbragte mye tid på fotballbanen sammen. Men Celtic-manageren mistet kontakten med Adrian etter at de ikke lenger spilte sammen på Nord-Irlands aldersbestemte landslag.

Noen år senere senere havnet Rodgers i Reading. Klubben hentet Jim Leighton på lån fra United og Rodgers spurte Leighton om et par av ungguttene som hadde vært i Uniteds akademi da Rodgers selv prøvespilte der.

Det første navnet fikk Leighton til å myse forsiktig. Jo, han mente han hadde hørt navnet. Det andre fikk en lignende reaksjon. Men da det tredje navnet ble nevnt, endret Leightons ansiktsutrykk seg.

Han sperret opp øynene.

– «The Doc» is a legend, svarte skotten.

– Det gjør vondt, veldig vondt

2. mars 1991 tar United i mot Everton på Old Trafford. Laget befinner seg i et ingenmannsland på tabellen, men i cupene går det bedre.

United er riktignok ute av FA cupen etter et forsmedelig 1-2 tap mot Norwich, men har kvalifisert seg for ligacupfinalen mot tidligere manager Ron Atkinsons Sheffield Wednesday. Noen dager senere venter franske Montpellier i cupvinnercupens kvartfinale.

DEBUTERTE I 1991: Men allerede ett år før Giggs fikk sin United-debut kunne Adrian Doherty ha fått sin. Talentet til Doherty ble av mange sett på som større enn Giggs`

De 45 656 tislkuerne på Old Trafford bivåner en lite minneverdig kamp som ender med 2-0 seier til gjestene fra Merseyside.

Likevel byr kampen på noe som gjør at de som er på Old Trafford denne kalde vårdagen for alltid vil huske at de var der.

«And this could be the start of something special», sier kommentator Martin Tyler i det Denis Irwin hinker av banen og blir erstattet av en spinkel unggutt.

17-åringen som kommer inn klarer ikke å inspirere et tannløst United-lag til å snu kampen, men noen ganger kan du simpelthen si med sikkerhet at noe stort er i emning.

2. mars 1991 var definitivt et slikt øyeblikk da Ryan Giggs entret Old Trafford-gresset som førstelagsspiller for aller første gang.

ADRIAN HOVEDBILDE
SKADET: Adrian Doherty ble skadet like før han var tiltenkt å debutere for United. Han kom seg aldri skikkelig etter kneskaden.

Det var imidlertid en annen unggutt som var tiltenkt å få sin debut i denne kampen. Adrian Doherty sitter imidlertid på tribunen sammen med Bryan Robson, Steve Bruce og Mark Hughes.

Men det celebre selskapet er en særdeles fattig trøst for Doherty. I likhet med den mer meritterte trioen var Doherty nemlig skadet.

En uke tidligere forbereder Ferguson og spillerne seg på returkampen i ligacupens semifinale mot Leeds. Uniteds reserver skal spille mot Carlisle.

Doherty spiller kampen på The Cliff. En siste test før førstelagsdebuten kaller. United er ikke i noen nedrykksstrid denne sesongen.

Ferguson kan slippe til unggutta.

Han kan slippe til Adrian Doherty.

Tilbake på The Cliff spiller Adrian slik han alltid gjør. Opp og ned på kant, han utfordrer sidebacken og imponerer.

Så langt intet uvanlig.

Men så smeller det i en duell. Det er ingen stygg tackling. En 50-50-duell der begge spillerne vil ha ballen.

Adrian blir liggende.

Fysioterapeut Jim McGregor hadde et halvt øye på kampen, men var mest opptatt av å pakke sammen det han trengte i medisinskrinet til bortekampen mot Leeds.
Han ligger merke til at spillet har stoppet og at spillere har samlet seg. McGregor løper ut på banen og oppdager til sin forferdelse at det er Adrian.

Fysioterapeuten frykter at det kan være snakk om en korsbåndsskade i kneet, men det er umulig å si før hevelsen har gått ned. Han sender Doherty hjem og ber han komme til sitt kontor neste morgen.

Adrian hinker hjem til broren Gareth som også bor i Manchester. Han forteller at kneet gjør vondt. Broren spør hvordan kampen gikk.

Adrian aner ikke.

Dagen i forveien har Kenny Dalglish levert sin oppsigelse til Liverpool-styret og Englands mestvinnende lag på dette tidspunktet taper overraskende 3-1 mot Luton.

Adrian bryr seg ikke.

Han ringer i stedet hjem til faren Jimmy og forteller om skaden.

– Er det alvorlig, spør Jimmy:

– Aner ikke. Men det gjør vondt, sier Adrian.

– Veldig vondt.

Farvel, United!

Skaden til Doherty blir aldri skikkelig diagnostisert.

Etter noen måneder på sidelinjen er han tilbake, bare for å få stadige tilbakefall.
Han blir operert, men operasjonen er bare delvis vellykket.

I beste fall.

En skade som i dag ville kjapt blitt diagnostisert, behandlet og trent opp, er i ferd med å true karrieren til Adrian Doherty.

3. mai 1993 feirer United-fansen klubbens første seriegull på 26 år. En lang og smertefull reise for fansen er endelig over.

THE CLIFF: Uniteds legenariske treningsanlegg under en reservelagskamp. Like etter at Manchester United vant ligaen i 1993, er karrieren til Adrian Doherty over. Beskjeden fikk han på The Cliff.

Like etter er Adrian Dohertys smertefulle reise over også.

Men den får ingen lykkelig utgang. Endelig er han tilbake på banen etter to år med opptrening.

Men kontrakten hans går ut bare noen uker etter at United feirer ligagullet foran et feststemt Old Trafford.

Den blir ikke fornyet.

Etter å ha fått den ubarmhjertige beskjeden går Doherty ut portene på The Cliff. Et omfattende anleggsarbeid har sørget for at det er ligger en søppelhaug med planker, jord og mursteiner på Uniteds ikoniske treningsfelt.

Adrian tar avskjed med United på typisk Adrian vis.

– Se på meg, sier han og løper leende opp på toppen av søppeldyngen.

– Jeg er på toppen av Uniteds skraphaug.

Flyttet flere ganger

Jimmy Doherty har hatt mange møter og diskusjoner med United om Adrians skjebne i klubben. Respekten for United som en institusjon og kjærligheten for klubben han har fulgt siden München-tragedien gjør at han synes det er vanskelig å snakke om måten sønnen ble behandlet på.

– Men det var hardt å se United la ham gå, begynner han.

– Det var like etter at klubben endelig hadde vunnet seriegull. Adrian jobbet fremdeles med å komme seg tilbake etter skaden og de mange tilbakefallene. Heldigvis hadde han andre interesser. Både musikken og diktene var godt å falle tilbake på. Men én ting har jeg aldri klart å slipe taket i. Adrian var den som tok Uniteds avgjørelse aller best. Jeg var sint, broren Gareth var sint, men Adrian bare trakk på skuldrene. «Slikt skjer», var hans holdning, forklarer Jimmy.

Adrian hadde noen spede forsøk på å komme tilbake på banen, men kjærligheten til spillet hadde forsvunnet.

Det hadde imidlertid ikke livsgnisten og eventyrlysten.

– Adrian var spontan. Etter at han forlot United bodde han i Preston. Jeg har hørt at han bare stakk en knappenål i et kart og bestemte seg for å flytte dit. Det kan ha vært en spøk, men med Adrian kan man aldri vite, ler Jimmy.

– Det som definitivt stemmer er at han fortalte oss at han ville flytte til Dublin. Men ettersom det var St. Patricks Day sa broren Gareth at det ville være mye trafikk på veiene. «Da drar jeg til Galway i stedet», svarte han.

– Og det gjorde han?

– Ja. Og han ble der i fire år, ler Jimmy.

Adrian elsket livet i Galway. Han fikk mange venner, som delte hans interesser. Han hadde flere jobber i byen og hjalp blant annet til med å hente kontantbetaling fra kunder som hadde kjøpt smultringer fra en dame som Adrian alltid bare kalte Joanne.

– Jeg kunne jo bare tatt alle pengene og reist min vei uten at du ville funnet meg, sa han en gang til henne, forteller Jimmy.

Svaret hennes viste hvor mye hun verdsatte Adrian.

– Enten det var seks pund eller seks millioner pund i den posen ville jeg stolt på deg, fortalte hun til meg senere. Det var slik andre folk så Adrian. Han var veldig lykkelig da han bodde i Galway i årene før han flyttet til Haag, smiler Jimmy.

– Det var også en impulsiv handling?

– Han hadde besøkt Holland før og hadde en venn som bodde der. Han hadde fått tilbud om en jobb via et bemanningsbyrå. Men selve avgjørelsen kom overraskende på oss. Han satt i den stolen der da han fortalte oss om det, forklarer Jimmy og peker bort på en sort skinnstol.

Han tar en pause…

– Og så var Adrian på farten igjen, smiler han.

En tragisk ulykke

16. juni 2000 er Storbritannias øyne rettet mot den uhyre viktige EM-kampen mot Tyskland. Avisene er fulle av analyser, forhåndsintervjuer og kommentarer om kampen England må vinne.

Brødrene Gary og Phil Neville starter kampen for England. Det gjør også David Beckham og Paul Scholes.

I Strabane har Father Michael Doherty tankene sine en helt annen plass. Nærmere bestemt på en av England-kvartettens tidligere lagkamerater.

Father Doherty har en av sine tyngste dager på jobben.

Han har den umulige jobben med å finne trøstende ord til en sønderknust familie.  Han tenker på den smilende og karismatiske gutten som hadde trent for seg selv på gressletten bak kirken hans og som hadde kommet alene inn i kirken på kveldsgudstjenestene.

Nå skal Father Doherty forrette i begravelsen hans.   

Halvannen uke i forveien, den 7. mai  blir en ung mann fraktet inn på båre på intensivavdelingen på Wesetinde sykehus ved Haag.

Pasienten, som blir liggende i koma, har ingen identifikasjonspapirer på seg. En irsk sykepleier som jobber på sykehuset ser ham i forbifarten i det han blir tatt inn på intensivavdelingen. Hun tenker han ser irsk eller skotsk ut. Hun får oppgitt høyde, hårfarge og en kort beskrivelse av utseende i tilfelle noen etterlyser ham. Hun spør om han har noen andre kjennetegn.

Ja, et stort arr på høyre kne.

GettyImages-509156932
DØDE I EN TRAGISK ULYKKE: På vei til jobb falt Adrian Doherty ut i en av kanalene som renner gjenom Haag. Han havnet i koma og våknet aldri igjen.

Hjemme i Strabane er Adrians foreldrene bekymret. De hadde ikke hørt fra ham på en god stund. Dagene går, Adrians søsken prøver å berolige foreldrene.  Men til slutt tar Jimmy kontakt med politiet for å melde sønnen savnet i Holland.

Beskrivelse?

26 år, mørkt hår, 175 centimeter.

Andre kjennetegn?

Ja, et stort arr på høyre kne…

«FOREVER YOUNG»

Familien får beskjeden de frykter. Noe har hendt med Adrian.

26-åringen har falt ut i kanalen som leder opp til togstasjonen i Haag like ved der gatene Zwarteweg og Herengracht krysses. Adrian har trolig vært på vei til jobben i firmaet «Dekker Hout» i det tragedien intreffer.

Han blir hentet opp av redningsmannskaper, men ligger i koma på sykehuset.
Familien reiser til Nederland og sitter ved Adrians side.

I en tid preget av bunnløs sorg, ber de om et mirakel.

Adrian kjemper for livet, men tilstanden hans blir gradvis verre.

Til slutt er det bare et spørsmål om når.

Ikke om.

Med familien ved sin side tar Adrian John Doherty sine siste åndedrag morgenen 9. juni, dagen før han ville fylt 27 år.

Politiets etterforskning slår fast at det dreier seg om en tragisk ulykke. I mange år har folk tenkt sitt, ryktene har gått. For familien har det vært viktig å få fastslått at det som skjedde var nettopp det, en tragisk ulykke.

I en fullsatt kirke forretter Father Doherty om en ung gutt som var ærlig med seg selv og omgivelsene. Og om inntrykkene han gjorde på menneskene han møtte.

Noen av vennene har foreslått at de bør spille Bob Dylans «Forever Young» i begravelsen, en sang som stod Adrian nær.

Både vennene og brødrene er med på å fremføre sangen i kirken.

Jimmy Doherty har tatt oss med rundt i Strabane. Han har vist oss gresslettene der Adrian trente som ung. Han har vist oss Derrys hjemmebane Brandywell der Adrian trollbandt publikum og talentspeidere i ungdomskampen mot Home Farm.

Han har vist oss kirken der Adrian kom på kveldsgudstjenestene.

Og familien Doherty, ikke bare Jimmy, men Adrians mor Geraldine, søsteren Ciara og lillebroren Peter har gitt oss en varm velkomst til familiens hjem i Strabane og delt det kjæreste de har.

Minnene om Adrian.

Minnene om en sønn og en bror som spredte glede og humør uansett hvem han møtte.

Nå er det kun ett besøk som gjenstår…

En enestående gutt

Familien synes det beste er at faren Jimmy snakker med US på vegne av dem.

Fremdeles er savnet stort.

Fremdeles er savnet sårt.

På Melmount Cemetery, nær bilveien som leder opp til familien Dohertys hus ligger en vakker og velholdt grav.

«In Loving Memory of Adrian. A beloved son and brother. Died on 9th June 2000»

Mørket har begynt å senke seg over Strabane i det Jimmy Doherty setter seg ned på huk ved sønnens grav.

– Familien er stolt over Adrian. Stolt over at han var seg selv og stolt over det han oppnådde. Adrians historie viser hva man kan få til om man jobber hardt her i livet. Vi håper Adrians historie vil være en inspirasjon til unge mennesker om at du kan nå langt her i livet om du er ærlig med deg selv og jobber målrettet. Vi ønsker å huske Adrian for alt det positive han ga oss, hvordan han spredte glede i hverdagen til dem han møtte og for hvilken enestående gutt han var, sier Jimmy.

Han reiser seg igjen. Uten å ta blikket fra gravstøtten.

Et forsiktig smil brer seg imidlertid over ansiktet.

– Jeg tror Adrian selv ville likt det, sier han.

Forever Young

May God bless and keep you always
May your wishes all come true
May you always do for others
And let others do for you

May you build a ladder to the stars
And climb on every rung
May you stay forever young
Forever young, forever young
May you stay, forever young

Bob Dylan

Adrian Doherty
10. juni 1973 – 9. juni 2000

Denne saken ble først publisert på united.no i september 2016.