– Jeg var i himmelen, og holdt datteren min fram som Simba fra Løvenes Konge

United-supporter Halvor Gangnes overrasket samboeren med en Stockholms-tur. Det ble ikke noe kamp på de to og datteren, men det ble likevel en opplevelse for evigheten.

Her er hans ord om opplevelsen i forbindelse med Atletico Madrid-kampen.

Bakgrunnen for reisen var at jeg i forkant av den siste feriehelgen overrasket samboeren min med en tur til Stockholm. Vi er glade i å reise og hadde aldri vært i byen før.

Jeg var selvfølgelig klar over at United skulle spille kamp der, og det ga meg et ekstra påskudd til å dra akkurat dit.

Jeg hadde lest meg opp på billettpriser og funnet ut at Strawberry Arena tillot spedbarn uten at man trengte å kjøpe egen billett. Derfor hadde jeg en tanke om at vi kanskje kunne dra på kamp. Dette sa jeg ingenting om til samboeren min før vi dro.

Etter at vi tok båten tilbake fra byen fredag kveld, spurte samboeren min noen fans utenfor hotellet hva de holdt på med og hvorfor de var der. Da fortalte to gutter oss at United bodde på hotellet.

Jeg kunne knapt tro det og ble stående helt målløs.

Like etter så vi Altay Bayındır ta seg en gåtur langs promenaden utenfor hotellet, og Omar Berrada satt på uteserveringen til hotellrestauranten.

Jeg fortalte samboeren min ekstatisk at «der sitter daglig leder i Manchester United!», uten å få den helt store responsen tilbake.

Tidligere samme uke hadde datteren min fått United-drakten sin i posten. Dette er hennes andre drakt, ettersom hun (les: jeg) fikk forrige sesongs tredjedrakt i adventskalenderen i fjor.

Jeg snek den med i kofferten hennes, både fordi jeg generelt er glad i å kle henne opp i den, og fordi dersom vi bestemte oss for å dra på kamp, måtte hun jo ha den på.

Dermed, etter at vi så Berrada og Bayındır utenfor hotellet, var det rett opp på rommet for å få på datteren min drakten og komme oss ned i lobbyen for å se hva som skjedde.

Vi satt tålmodig og ventet mens vi drakk en øl fra baren. Jeg tok en tur utenfor hotellet igjen for å snakke med guttene vi hadde truffet på vei inn. De var over seg av misunnelse over at vi skulle sove på samme sted som Harry Maguire, Amad Diallo og resten av gjengen.

Mens vi sto og pratet, spaserte Steve Holland rolig forbi oss alene i United-uniformen. Jeg nikket anerkjennende til ham, og fikk det samme tilbake da han så ettåringen med United-drakt i vognen.

Etter en liten stund inne i lobbyen igjen så vi Jason Wilcox gå inn hoveddøren. Jeg, med mine snart 34 år på baken, fikk tårer i øyekroken av det hele.

Ikke lenge etter kom Jonny Evans ned sammen med et par andre. Etter litt nøling – og en oppfordring fra samboeren min – tok jeg med datteren min bort for å spørre Evans om et bilde.

Han var utrolig imøtekommende og positiv. Det føltes absurd og samtidig helt episk da han la armen rundt meg og smilte til kameraet som samboeren min holdt.

Lørdag morgen startet tidlig, slik den gjør hver dag med en ettåring. Drakten kom på etter morgenstellet, og vi gikk håpefulle ned til frokost. I frokostsalen så vi bare to fra støtteapparatet. Etter frokost satte vi oss i lobbyen og ventet spent rett nedenfor trappen opp til et område som var sperret av og forbeholdt United.

Etter hvert som flere fans samlet seg utenfor hotellet, overhørte jeg en fra støtteapparatet avsløre tidspunktet laget skulle gå ut.

En person jeg velger å tro var sikkerhetssjef orienterte oss om at vi som var inne på hotellet bare kunne slappe av. Laget skulle først gå ut og deretter komme tilbake samme vei, og vi ble lovet at de kom til å ta seg god tid.

Etter litt venting kom, som lovet, hele laget gående ned trappen mot lobbyen, rett ved der vi satt. Det var ikke mer enn rundt 20 personer inne, så vi så alt helt fantastisk godt. Deretter gikk de ut på bryggepromenaden og spaserte et lite stykke. Etter noen minutter så vi at de var på vei tilbake.

Da sto jeg ute sammen med resten av fansen. Sikkerhetssjefen ba alle vente til spillerne kom, og ikke løpe mot dem. Da laget kom – med Michael Carrick i front – ventet alle tålmodig.

Carrick tok seg tid til både autografer og selfies med samtlige i køen. Det samme så det ut til at Leny Yoro gjorde, da han og Carrick var de to siste som gikk inn på hotellet igjen.

Etter at jeg fikk en selfie med Carrick, gikk jeg inn i lobbyen og planla neste trekk.

Jeg ble stående foran trappen og måpe, med høy puls, mens jeg prøvde å ta innover meg at jeg sto fem centimeter unna blant andre Luke Shaw og JJ Gabriel.

Der sto jeg, hele tiden med ettåringen på armen, full av forventning – men uten verken tusj eller penn.

Da Bryan Mbeumo kom mot oss, var jeg såpass frekk at jeg spurte: «Bryan, can you please sign her shirt?», mens jeg holdt datteren min fram som Simba i Løvenes konge. Han smilte og sa ja.

Jeg prikket en yngre gutt foran meg på skulderen og spurte om å få låne tusjen hans. Gutten nølte litt, siden Amad Diallo sto rett bak ham, men lot Mbeumo låne tusjen slik at han fikk signert drakten til datteren min.

På dette tidspunktet var jeg rett og slett i himmelen. Jeg hadde fått se hele United på kloss hold og tatt bilder med dem.

Samboeren min, som tålmodig ventet i lobbyen, filmet da Mbeumo signerte. Hun hadde også stor glede av det hele, til tross for at klokken allerede var 12 og vi fortsatt ikke hadde kommet oss ordentlig ut for å starte dagen.

Da sa jeg noe sånt som: «Vi trenger ikke å dra på kamp, kjære.» For meg handler det å dra på kamp om å komme tett på Manchester United, og det hadde vi til de grader fått oppleve akkurat der og da.

Hun var veldig enig – og kanskje også litt lettet over at jeg sa det.

Deretter tilbrakte vi lørdag ettermiddag i Stockholm sentrum. Da vi kom tilbake til hotellet, satte vi oss i hotellrestauranten for å spise. Jeg tenkte for meg selv at nå hadde sikkert gutta flydd tilbake til England. Det hadde de ikke. Wes Brown og gjengen satt på nabobordet vårt. Wes og en håndfull andre koste seg med maten, denne gangen i sivile klær for første gang. Jeg satt med øyne og ører på stilk gjennom hele middagen.

Men dette var fortsatt ikke det siste jeg skulle se av United den helgen.

Da jeg kom tilbake fra en joggetur på søndag stilte jeg meg på brygga utenfor hotellet for å tøye. Da kom samboeren min løpende med vogna akkurat idet en ganske fet yacht med V8-motor rygget inn til brygga ved hotellet. Det neste som skjedde, var som sagt at Omar Berrada kom gående ut av hotellet, hoppet rett om bord og cruiset av gårde. 

Så ja – man kan mildt sagt si at jeg fikk oppleve Manchester United på nært hold denne helgen.