– Ingen fortjener tittelen «Mr Manchester United» mer enn Sir Bobby

Minneord Sir Bobby Charlton

 Sir Bobby Charlton

11. oktober 1937 – 21. oktober 2023

«He saw it all, he won the lot, he’s Man United and he’s never gonna stop »

Nei, han kommer ikke til å stoppe. Fordi legenden lever så lenge det renner vann i Irwell, og trolig lenger enn det også. Og Bobby Charlton vant virkelig alt. Ligaen, FA-cupen, Europacupen … Jo, så var det Jules Rimet og Ballon d’Or også, det året det skinte i gull over hele England. 

Legg til tre FA Youth Cup-medaljer pluss en haug andre utmerkelser. 

Den største, Sir-tittelen, fikk han i 1994.

Det kan heller ikke være feil å påstå at Sir Bobby Charlton så alt som var å se. Alt fra triumfene, hyllesten, festtalene til det mørkeste mørke der lagkompisene og vennene døde foran øynene hans i München.

Sist, men ikke minst så var han Manchester United. Hvis det finnes et menneske på kloden som fortjente tittelen «Mr Manchester United», kan vel ingen argumentere mot at den skulle gå til Sir Bobby. Han gikk gradene i akademiet, slo gjennom på førstelaget med to mål i debuten (mot Charlton, som seg hør og bør), tjente klubben trofast i 17 sesonger fra 56/57 til og med 72/73 i en periode der klubben gikk fra blomstrende suksess via aske til Fugl Føniks og igjen til turbulens, rot og managerbytter i fleng. 

Charlton var med hele veien, og spilte 758 offisielle kamper (kun Ryan Giggs har flere) med 249 mål (kun Wayne Rooney har flere). Han returnerte til klubben som både klubbdirektør og ambassadør. En bedre ambassadør kunne ikke Manchester United hatt og i 2016 ble Old Traffords hovedtribune oppkalt etter mannen som først omtalte arenaen som The Theatre of Dreams. 

Han var spiller, direktør og ambassadør, men det skal heller ikke glemmes at han var supporter. En som alltid ønsket Uniteds beste.

Jeg hadde gleden og æren av å møte Charlton ved to anledninger. Første gang var det festen klubben arrangerte for å feire FA-cupen 1985. Der finaleheltene, fans og klubb­legender festet og feiret som en stor familie. En svunnen tid som aldri kommer tilbake. Det blir ofte påstått at Charlton var litt mutt. Vel, han var ikke mutt den kvelden, for å si det sånn. Jeg fikk en god prat med Charlton den kvelden. 

Andre gang var mer formelt, et intervju for United-Supporteren i 1999/2000. Charlton tok seg god tid, og intervjuet varte i 45-50 minutter. Det skulle vært en gang til, men i november 2009 måtte jeg av private grunner gjøre vendereis til Norge bare et par timer før det avtalte intervjuet. Journalistblokk og notater ble slengt i fanget på min gode kollega Jon Martin Henriksen. Den da 19-årige journalistspiren tok utfordringen og det ærefulle vikaroppdraget på strak arm.

Charlton var ikke feilfri hverken som spiller eller menneske. I «The Insiders Guide to Manchester United», skriver hans tidligere lagkompis John Doherty at Charlton ikke kunne takle, ikke var en spesielt god lagspiller og at Charlton generelt var bedre for England enn for United. Vel, han om det. 

I senere år vant ikke Charlton mange venner ved, opptil flere ganger, å ta Glazers parti og unnskylde fansens oppførsel overfor amerikanerne. Ved å bli styremedlem på Old Trafford distanserte han seg litt fra fansen. Derfor er det ikke utenkelig at hyllesten ikke hadde vært like unison om han hadde falt bort for eksempelvis 10-15 år siden. 

På det personlige plan er det heller ingen hemmelighet at det oppstod isfront mellom Bobby og broren Jack – de to som vant VM-gull sammen i 1966. Uvennskapet skal ha vart i over 40 år og Bobby var ikke i begravelsen da Jack døde. 

Bobby kom også på kant med sin mor Cissie. München-helt Harry Gregg var overfor undertegnede åpen om at han og Charlton «ikke snakket sammen». Gregg mente samtidig at det beste som hadde skjedd sin klubbkompis var at han møtte Norma Ball fra Middleton, nord-Manchester. 

Før det kunne Charlton, ifølge Gregg, være litt av en kjekkas med negativt fortegn.

Noe annet som definitivt endret Charlton var flyulykken 1958. Hans nærmeste venner skal ha vært Wilf McGuinness, David Pegg og Dennis Viollet. Pegg var som kjent blant de som døde i München og Charlton ble aldri den samme etter den. 

Broren Jack sa en gang at Bobby sluttet å smile etter München-tragedien. Da United, med Charlton som svært sentral med to scoringer, vant Europacupfinalen ti år senere ble det for mye for Charlton på banketten. Det skal huskes at på den banketten var det også nære familiemedlemmer til de som hadde mistet livet i flyulykken. 

Da finalefeiringen var på sitt beste, trakk Charlton seg tilbake til sitt hotellrom. Kontrastene mellom det som hadde skjedd ti år tidligere og til champagnesusen på Russell Hotel ble rett og slett for mye.

Det hender vi skjeller ut klubben vi er så glade i fordi de gjør ting feil, men måten Sir Bobby ble hedret på før FC København-kampen kunne ikke vært regissert bedre. 

Med «We’ll never die» fremført på sekkepipe og klubbens manager med vakker krans, side om side med Charltons gamle klubbkamerat Alex Stepney samt Dan Gore – som representerte ungdommen – selve symbolet på Manchester United og der Bobby Charlton selv hadde startet en gang. 

Blomsterhavet utenfor Old Trafford var sterkt og gripende, men det som kanskje gjorde enda større inntrykk var hyllesten som kom utenfor United-familien. Bare et par eksempler: FCK-fansens fine banner på Old Trafford. På Camp Nou holdt de ett minutts stillhet før et styremøte og foran kampen mellom Barcelona og Athletic Club æret de United-legenden. På Villa Park begynte bortefansen fra West Ham å synge «One Bobby Charlton» og snart smittet det over til alle fire tribunesider. Det sier en god del, all den tid vi vet hvor sterkt ABU-ismen sitter der ute.

Som så mange andre fotballspillere fra den tiden, ble dessverre også Sir Bobby hardt rammet av demens. Det varte over flere år og da Charl­ton til slutt ikke var å se på tribunen under Uniteds kamper var det sykdommen som holdt ham borte fra sitt kjære Drømmens Teater.

 Sir Bobby Charlton R.I.P.