LEGENDE: Sir Bobby Charltons betydning for Manchester United kan knapt overvurderes.Foto: Matthew Peters
«He saw it all, he won the lot, he’s Man United and he’s never gonna stop »
Annonse
Nei, han kommer ikke til å stoppe. Fordi
legenden lever så lenge det renner vann i Irwell, og trolig lenger enn det
også. Og Bobby Charlton vant virkelig alt. Ligaen, FA-cupen, Europacupen … Jo,
så var det Jules Rimet og Ballon d’Or også, det året det skinte i gull over
hele England.
Legg til tre FA Youth Cup-medaljer pluss en haug andre
utmerkelser.
Den største, Sir-tittelen, fikk han i 1994.
Det kan heller ikke være feil å påstå at
Sir Bobby Charlton så alt som var å se. Alt fra triumfene, hyllesten,
festtalene til det mørkeste mørke der lagkompisene og vennene døde foran øynene
hans i München.
Sist, men ikke minst så var han Manchester United. Hvis det
finnes et menneske på kloden som fortjente tittelen «Mr Manchester United», kan
vel ingen argumentere mot at den skulle gå til Sir Bobby. Han gikk gradene i
akademiet, slo gjennom på førstelaget med to mål i debuten (mot Charlton, som
seg hør og bør), tjente klubben trofast i 17 sesonger fra 56/57 til og med
72/73 i en periode der klubben gikk fra blomstrende suksess via aske til Fugl
Føniks og igjen til turbulens, rot og managerbytter i fleng.
Charlton var med
hele veien, og spilte 758 offisielle kamper (kun Ryan Giggs har flere) med 249
mål (kun Wayne Rooney har flere). Han returnerte til klubben som både
klubbdirektør og ambassadør. En bedre ambassadør kunne ikke Manchester United
hatt og i 2016 ble Old Traffords hovedtribune oppkalt etter mannen som først
omtalte arenaen som The Theatre of Dreams.
Han var spiller, direktør og
ambassadør, men det skal heller ikke glemmes at han var supporter. En som
alltid ønsket Uniteds beste.
HEDRET: Manchester Uniteds manager Erik ten Hag la ned en blomsterkrans for å minnes Sir Bobby Charlton. Sammen med Charltons lagkamerat Alex Stepney og Dan Gore entret han Old Trafford-gresset bak en enslig sekkepipeblåser.Foto: Catherine Ivill
Jeg hadde gleden og æren av å møte
Charlton ved to anledninger. Første gang var det festen klubben arrangerte for
å feire FA-cupen 1985. Der finaleheltene, fans og klubblegender festet og
feiret som en stor familie. En svunnen tid som aldri kommer tilbake. Det blir
ofte påstått at Charlton var litt mutt. Vel, han var ikke mutt den kvelden, for
å si det sånn. Jeg fikk en god prat med Charlton den kvelden.
Annonse
Andre gang var
mer formelt, et intervju for United-Supporteren i 1999/2000. Charlton tok seg
god tid, og intervjuet varte i 45-50 minutter. Det skulle vært en gang til, men
i november 2009 måtte jeg av private grunner gjøre vendereis til Norge bare et
par timer før det avtalte intervjuet. Journalistblokk og notater ble slengt i
fanget på min gode kollega Jon Martin Henriksen. Den da 19-årige
journalistspiren tok utfordringen og det ærefulle vikaroppdraget på strak arm.
Charlton var ikke feilfri hverken som
spiller eller menneske. I «The Insiders Guide to Manchester United», skriver
hans tidligere lagkompis John Doherty at Charlton ikke kunne takle, ikke var
en spesielt god lagspiller og at Charlton generelt var bedre for England enn
for United. Vel, han om det.
HYLLEST FRA FANSEN: Titusener av United-fans la ned blomster og United-effekter ved statuen av Charlton, Best og Law da Sir Bobby Charlton gikk bort.Foto: Ben Roberts Photo
I senere år vant ikke Charlton mange venner ved,
opptil flere ganger, å ta Glazers parti og unnskylde fansens oppførsel overfor
amerikanerne. Ved å bli styremedlem på Old Trafford distanserte han seg litt
fra fansen. Derfor er det ikke utenkelig at hyllesten ikke hadde vært like
unison om han hadde falt bort for eksempelvis 10-15 år siden.
På det personlige
plan er det heller ingen hemmelighet at det oppstod isfront mellom Bobby og
broren Jack – de to som vant VM-gull sammen i 1966. Uvennskapet skal ha vart i
over 40 år og Bobby var ikke i begravelsen da Jack døde.
Bobby kom også på kant
med sin mor Cissie. München-helt Harry Gregg var overfor undertegnede åpen om
at han og Charlton «ikke snakket sammen». Gregg mente samtidig at det beste som
hadde skjedd sin klubbkompis var at han møtte Norma Ball fra Middleton,
nord-Manchester.
Før det kunne Charlton, ifølge Gregg, være litt av en kjekkas
med negativt fortegn.
Noe annet som definitivt endret Charlton
var flyulykken 1958. Hans nærmeste venner skal ha vært Wilf McGuinness, David
Pegg og Dennis Viollet. Pegg var som kjent blant de som døde i
München og Charlton ble aldri den samme etter den.
Broren Jack sa en gang at
Bobby sluttet å smile etter München-tragedien. Da United, med Charlton som
svært sentral med to scoringer, vant Europacupfinalen ti år senere ble det for
mye for Charlton på banketten. Det skal huskes at på den banketten var det også
nære familiemedlemmer til de som hadde mistet livet i flyulykken.
Annonse
Da
finalefeiringen var på sitt beste, trakk Charlton seg tilbake til sitt
hotellrom. Kontrastene mellom det som hadde skjedd ti år tidligere og til
champagnesusen på Russell Hotel ble rett og slett for mye.
Det hender vi skjeller ut klubben vi er så
glade i fordi de gjør ting feil, men måten Sir Bobby ble hedret på før FC
København-kampen kunne ikke vært regissert bedre.
Med «We’ll never die»
fremført på sekkepipe og klubbens manager med vakker krans, side om side med
Charltons gamle klubbkamerat Alex Stepney samt Dan Gore – som representerte
ungdommen – selve symbolet på Manchester United og der Bobby Charlton selv
hadde startet en gang.
FARVEL TIL EN LEGENDE: Mandag får United-fansen, venner og familie ta et siste farvel med Sir Bobby Charlton, men legenden vil leve videre.Foto: Matthew Peters
Blomsterhavet utenfor Old Trafford var sterkt og
gripende, men det som kanskje gjorde enda større inntrykk var hyllesten som kom
utenfor United-familien. Bare et par eksempler: FCK-fansens fine banner på Old
Trafford. På Camp Nou holdt de ett minutts stillhet før et styremøte og foran
kampen mellom Barcelona og Athletic Club æret de United-legenden. På Villa Park
begynte bortefansen fra West Ham å synge «One Bobby Charlton» og snart smittet
det over til alle fire tribunesider. Det sier en god del, all den tid vi vet
hvor sterkt ABU-ismen sitter der ute.
Som så mange andre fotballspillere fra den
tiden, ble dessverre også Sir Bobby hardt rammet av demens. Det varte over
flere år og da Charlton til slutt ikke var å se på tribunen under Uniteds
kamper var det sykdommen som holdt ham borte fra sitt kjære Drømmens Teater.