– Å få oppleve ett ligagull før vi dør, vi krevde ikke mer i 1993

Dette er en kjærlighetserklæring. Fra Stig Liøkel. Til Manchester United.

Av: Stig Liøkel

Måtte bare få ut noen tanker og litt aggresjon etter å ha lest Rene Meulensteen´s kommentar her inne.

Les saken: – Burde vært en real utrenskning

En kommentar som oste bitterhet for klubben jeg elsker. En kommentar som viste at Meulensteen ikke har lært noe av Sir Alexs lære, Manchester Uniteds historie eller Manchester Uniteds kultur.

Vi er alle forskjellige her inne.

Noen elsker å se store stjerner, noen elsker å se unggutta prøve og slå igjennom, noen elsker rett og slett bare å se Manchester United.

Da kommer jeg med en advarsel: Dette handler om meg og mitt Manchester United. Hvordan jeg startet min kjærlighet til Manchester United og hvordan jeg har levd med klubben i snart 50 år.

Mitt liv som supporter startet i midten av 1970-tallet.

Jeg ble supporter pga en onkel av meg som bare er fem år eldre og en jeg så opp til. Spilte fotball i bakgårder og i stille, enveiskjørte gater. Litt forskjell fra dagens kunstgressbaner med flomlys.

Mitt første minne som har med United å gjøre er cupfinalen i 1979. Jeg husker at min onkel og jeg satt hjemme i stua og spiste risengrynsgrøt. Det jeg husker av kampen er gleden av opphentingen vi hadde og den durabelige sorgen da Gary Bailey misset et innlegg som Alan Sunderland scoret seiersmålet på.

Nei, dette var jaggu ingen Mikke Mus cup den gangen.

FIKK KJENNE PÅ SORGEN: Da Arsenal slo Steve Coppell og United 3-2 i cupfinalen i 1979.

Den informasjonen vi fikk om engelsk fotball fikk vi gjennom bladene Match, Shoot og Sport I Bilder. Disse bladene ble kjøpt i en liten kiosk den dagen de kom ut i Norge.

En dag i 1981 kom jeg over en annonse i Sport I Bilder om at det fantes en norsk supporterklubb av Manchester United. Der de to gode kameratene Per Harald Larsen og Hans Lokøy satt på gutterommet i Bergen og skrev supporterbladet United Supporteren på skrivemaskin og stensilerte sider.

Skrifta var skjev og skakk. Noe tekst hadde forsvunnet, manglet en linje på slutten, men hvem brydde seg.

Jeg elsket gleden og kjærligheten gutta hadde for Manchester United og supporterklubben. En utgave i året var litt snaut da…..

Favorittforsiden min var da Ron Atkinson kom til klubben. Bilde av Atkinson på US med sitatet «I Will Make it Gold Trafford».

Herlig å se utviklingen av bladet. Glemmer ikke da lederen var stolt over å ha ett fargebilde i bladet med kommentaren om at det aldri noen gang vil komme farger på hver side av supporterbladet. Dette ble større enn hva dere noen gang ante gutter!!

Nå blir vi skuffet og forbannet hvis vi ikke får en kamp direktesendt på tv. Da sender vi klager til TV2 og forbanner kjerring, barn og gud og hvermann.

Da jeg begynte å følge klubben måtte jeg prøve å få inn BBC radio 5 live på vår gamle radio. Da hadde jeg to muligheter.

Det ene var ett spesielt punkt på badegulvet hjemme. Den andre og siste muligheten var at min far måtte kjøre meg 15 kilometer til en nedlagt butikk hvor vi måtte parkere bilen akkurat riktig for at vi skulle få inn fotball på radioen.

Men uansett, det knitret og knaket og jeg fikk selvfølgelig inn radioen bare litt nå og da. Måtte holde pusten så jeg fikk med meg riktig når jeg endelig hørte en stemme langt der borte. Spesielt ved pause og ved kampslutt var det deilig å høre den karakteristiske stemmen som sa resultatene.

Coventry City one – Liverpool nill.
Manchester United two – Leeds United nill.
Helga reddet….

Tippekamper var en annen glede.

Lørdag klokka 16.00, det var tidspunktet for engelsk fotball da. Ukens høydepunkt var fredag morgen. Da måtte pappa vekke meg da han sto opp og tok inn Arbeider-Avisa. Først da fant vi ut hvilken kamp som var tippekamp. Som regel ble jeg skuffet, Manchester United ble ikke vist så veldig ofte.

Stor opptur når tekst-tv ble oppfunnet, da kunne vi plutselig finne ut fotballresultat litt over 18.00. Stor oppgradering for oss som var sulteforet på resultater og tabeller.

Fotballen forandret seg, ble mye mer populær. Investorer begynte og snuse på United. Egentlig til glede for en liten gutt. Tenk om vi kunne ta opp kampen mot Liverpool og Arsenal. Lei av fjerdeplasser under Ron Atkinson. Det ble klubben også og i november 1986 kom det inn en sur, rødtrynet skotte.

Han kvittet seg med helter som Paul McGrath og Norman Whiteside bla. Den nye sjefen viste ingen nåde. Men United ble ikke bedre. Vi havnet på 11 og 13.plass.

Nei, vi likte ikke skotten så godt.

Men så vant vi FA cupen igjen i 1990. Nå måtte bedre tider komme vel?

Sorgen var stor i mai 1992. Leeds vant ligaen, med Lee Chapman, Gordon Strachan og klysa Eric Cantona.

I påsken 1993 hadde jeg og en kompis bestilt oss tur til Manchester. Der skulle vi se United hjemme mot Sheffield Wednesday og Chelsea. Bortekamp mot Coventry skulle vi også få med oss sammen med en FA Youth kamp på The Den mot Millwall. Det ble en opplevelse for livet. Satt mye på pub og snakket med United-gutter. Nå hadde vi muligheten til å vinne tidenes første sesong med Premier League. Vi fantaserte og drømte, vi nesten ba.

Å få oppleve ett ligagull før vi dør, vi krevde ikke mer i 1993. Hvis vi fikk oppleve det skulle vi være snille hver dag resten av livet.

UNGE MENN: Ryan Giggs og Stig Liøkel.

Og for noen dager vi fikk i Manchester den påsken.

To sene Steve Bruce mål mot Wednesday var magisk. Ett Denis Irvin mål mot Coventry borte var ellevilt. Hele Highfield Road var kledd i rødt og sort, det lignet ikke bortekamp i det hele tatt. I den siste kampen, Eric Cantona mot Erland Johnsen, gikk som det måtte gå, en enkel 3-0 seier. Vi cruiset inn til ett deilig gull.

Et annet høydepunkt da var at vi reiste til The Cliff og fikk oppleve treninger på nært hold. Spillerne ga autografer og stilte opp på bilder som bare det. Kjempeopplevelse.

Da fikk jeg blod på tann.

Begynte å reise ofte til Manchester, blitt mitt andre hjem. Nå har jeg gleden å ta med mine to barn hvert år til fotballens Mekka. De har fått Manchester United inn med morsmelka. Måtte lære seg historien og hva United er og står for. Når vi reiser nå har vi noen utflukter, drar til steder som har en tilknytning til klubben. Vi har bla vært utenfor huset hvor Sir Matt bodde, hvor Tommy Taylor bodde da han døde i flyulykken, på puben hvor Sir Matt tok med seg spillerne og spiste lunsj før de løp til Old Trafford. Og masse annet, har begynt på et leserbrev om slike ting man kan oppsøke i Manchester for de som har like sære interesser som meg.

Vi har ofte møtt på spillere på våre turer. Alle stiller gledelig opp om man møter dem i byen, på flyplasser eller på hotell. Ingen tvil om at våre gutter er høflige og trivelige unge menn.

FLERE STJERNEMØTER: Stig Liøkels barn sammen med tidligere United-personligheter.

Råder alle som har tid og råd til å reise til Manchester. Mange sier at Manchester United har blitt en bedrift og er ingen familieklubb lengre, det er sludder og vås. Vi er på hils med mange på Red Cafe, guidene på Old Trafford husker deg og håndhilser.

En gang da jeg hadde med sønnen min på omvisning ble vi stoppet og guiden fortalte at Gary Pallister var i gangen og ble intervjuet av MUTV. Da fortalte jeg guiden om et møte jeg hadde med Pallister i 93 og lurte på mulighetene til at min sønn kunne ta et bilde med han også. Guiden forsvant ut av døren, kom tilbake og hentet oss.

Pallister stilte opp og synes det var stas at han hadde snakket og tatt bilde med far og sønn med 20 års mellomrom.

Vi er en hel familie som elsker Manchester United. Alle i klubben. Vi står sammen med klubben i med og motgang. Alltid. Respekter klubben, støtteapparat og medsupportere.

Nå bygger Solskjær noe nytt. La han få litt tid. La oss være tålmodig. Dette er fotball, det viktigste av de uviktige tingene i verden. La oss stå sammen. Manchester er Rød.


Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som en del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til leserbrev@united.no. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.