«Vi har ikke lov til å glemme»

Publisert Sist oppdatert

«Right lads», sa Matt Busby smilende og gned seg i hendene idet han gikk inn i garderoben før en treningsøkt på Old Trafford høsten 1958.

Busby kikket rundt seg og brått ble smilet forvandlet til en kritthvit spørrende maske.

Busby sa ikke mer, men skyndet seg i stedet ut av garderoben og spillerne kunne se at han gråt.

Det var Busby Babe Ron Cope som for mange år siden fortalte om episoden under den gamle hovedtribunen. Cope var overbevist om at Busby for noen få skarve sekunder hadde glemt, eller kanskje fortrengt, at han hadde mistet et helt lag i fly­ulykken noen måneder tidligere. 

I en tid lenge før posttraumatisk stress var en diagnose, var det ingen terapi eller hjelp å få for de som hadde overlevd.

– Det var grusomt å se sjefen på den måten, mintes Cope.

– Han så rundt seg og var sikker på at det skulle være Duncan, Tommy, Eddie og de andre som satt der. I stedet var det vi som var igjen, og det ble for mye for sjefen der og da. 

Men ifølge Cope var det ingen som sa noe.

Alle bare så på hverandre og fortsatte som før. Det forferdelige som hadde skjedd var ikke noe man snakket om.

Ikke da og ikke på veldig lenge.

Over­levende av flyulykken har fortalt United-Supporteren at tragedien var et fullstendig tabubelagt tema. Det ble ikke nevnt med et ord.

Manchester United v Tottenham Hotspur - Premier League
BEST I EUROPA: Sir Matt Busby overlevde München-katastrofen og ti år etter den tragiske ulykken tok han United til topps i Europa. Den prestasjonen har, forståelig nok, ofte blitt løftet frem i lyset. Det som skjedde på rullebanen i München tidligere var i mange år tabubelagt i United.

– Det var som om det aldri hadde vært noen flyulykke, har Albert Scanlon fortalt oss.  

Han som i sykehuspyjamas, frakk og med krykker reiste alene den lange veien fra München til Manchester. Tog og ferge var transportmiddelet.

Det var blitt april innen Scanlon ble utskrevet av sykehuset. Det var ingen mottakelse og ingen møtte ham på London Road stasjon (i dag Piccadilly). Da han vendte tilbake til trening var han forbløffet over at ingen pratet om flyulykken.

I en tid lenge før posttraumatisk stress var en diagnose, var det ingen terapi eller hjelp å få for de som hadde overlevd. Scanlon var blant dem som ønsket å snakke om det som hadde skjedd, men det var uaktuelt.  Mange av spillerne hadde store fysiske skader, men mye verre var de sjelelige arrene.

De forsvant aldri.

Heller ikke skyldfølelsen. Skyldfølelsen av at de hadde overlevd.

Døren i 9 Archie Street, den som alltid hadde vært åpen for alle, ble lukket og låst etter 6. februar 1958.

Albert Scanlons bestekompis var Eddie Colman. Noe av det verste Scanlon visste om var å møte på faren til sin tidligere bestevenn.  

– Blikket hans var på en måte nedlatende og sa: Jeg ser deg, men hvorfor er ikke Eddie her? 

Døren hadde alltid vært åpen hjemme hos Dick og Elizabeth Colman, verdens mest sosiale og gjestfrie mennesker. Lagkompiser, naboer og venner var ofte samlet der til sang og hyggelig samvær, noen ganger med svære trepints ølflasker på bordet som pappa Dick hadde kjøpt i nærbutikken på hjørnet.

Bobby Charlton har fortalt at ingen 1. juledag var så fin som den som ble feiret hjemme hos familien Colman. Døren i 9 Archie Street, den som alltid hadde vært åpen for alle, ble lukket og låst etter 6. februar 1958.

Eddie Colman var enebarn og ble revet bort bare 21 år gammel. I dag ligger han i samme grav som foreldrene ved gravlunden Weaste i Salford. Moren døde i 1971, mens faren levde i 28 lange år etter München-tragedien.

Hver eneste dag i de 28 årene tenkte han på sin eneste sønn Eddie. Gravsteinen er forresten byttet ut flere ganger på grunn av vandalisme.

Var det noen som snakket om hvil i fred?

Scanlon døde like før jul i 2009. Han ble 74 år gammel, men gikk aldri inn i et fly igjen. Selv ikke da de gjenlevende etter flyulykken var invitert til Moskva-finalen 2008.

Også Ron Cope slet tungt med skyldfølelse. Han skulle vært med i troppen til kampen mot Røde Stjerne, men ble i siste liten erstattet av sin gode venn Geoff Bent.

Bobby Charlton & Ron Cope (Man Utd)
LAGKAMERATER UNDER GJENREISINGEN: Bobby Charlton overlevde ulykken i München, mens Ron Cope, som skulle vært med på turen til Beograd, ble vraket i siste liten og ble hjemme.

Akkurat som Scanlon hatet å møte faren til Eddie Colman, forsøkte Cope i det lengste å styre unna den unge enken Marion Bent.  

I mange år forsømmet klubben sine plikter. Tragedien som inntraff på den gamle flyplassen i München ble feid under et teppe. Og når flyulykken først ble tatt fram i lyset så var det mindre verdig.

Som inntektskampen ved 40-årsmarkeringen som ble en uheldig kvasiløsning mellom inntektskamp for München-overlevende og pårørende samtidig som det skulle være testimonialkamp for Eric Cantona.  

– De ville ha oss til å gå rundt banen som noen forbannede sirkusbjørner, mente Ray Wood. 

Kjederøykeren, som var med til Beograd som reservekeeper, mente klubben kunne gjort mye mer. Han var til sin dødsdag i 2002 bitter på klubben.

Jobbtilbudet til Blanchflower gikk ut på at han skulle stå ved transportbåndet og lempe kjøttpaier ved slakteriet til klubbformann Louis Edwards.

Det samme med Jackie Blanchflower.

Midtstopperen, som etter alle solemerker hadde spilt i fotball-VM for Nord-Irland med sin bror Danny i 1958, spilte aldri fotball igjen. Han var 24 år gammel og behøvde en jobb.

Joda, klubben kunne hjelpe. Ifølge sønnen Andy gikk jobbtilbudet ut på at Blanchflower skulle stå ved transportbåndet og lempe kjøttpaier ved slakteriet til klubbformann Louis Edwards.

Blanchflower tok det som en hån. Alkoholen ble en nær følgesvenn og også Blanch­flower døde som en bitter mann.  

Heldigvis er klubben blitt mye bedre. Paul McGuinness og Tony Whelan har i en årrekke hatt workshop om flyulykken for ett bestemt alderskull i United-akademiet. På den måten blir de oppdratt i sann Busby Babe-ånd. I år skal forresten United for første gang sende U13-laget til minneseremonien i München.

Organisasjonen Manchester Munich Memorial Foundation gjør også en prisverdig innsats for å holde historien ved liv. Den årlige seremonien både i Trudering, München og ved Old Trafford viser ofrene fin respekt.

MARKERING: Ved minnesmerket ved den gamle flyplassen i München, skal det samle seg en rekke United-fans mandag for å minnes laget som aldri kom hjem.
MARKERING: Ved minnesmerket ved den gamle flyplassen i München, skal det samle seg en rekke United-fans mandag for å minnes laget som aldri kom hjem.

Supporterklubben er også med, og for første gang får jeg, på vegne av Supporterklubben, i år det ærefulle oppdraget med å legge ned krans ved minnesmerket i Trudering i forbindelse med markeringen der 6. februar.

På samme måte forsøker vi etter beste evne å holde liv i historien ved å presentere fortellinger og artikler om fly­ulykken her i United-Supporteren og på united.no.

Etter hvert som tidsvitnene blir færre, blir det stadig vanskeligere å grave frem nye historier.

Denne gang retter vi oppmerksomhet mot Bert Whalley, treneren som ikke skulle vært med, men som steppet inn da Jimmy Murphy var opptatt med Wales’ landslag, der Murphy var manager.

Whalley ble 45 år gammel. Han etterlot seg kone og en datter som bare elleve år gammel mistet pappaen sin. Med Whalley har vi enda et eksempel på skyldfølelse.

Jimmy Murphy junior sier til United-Supporteren at han i alle år syntes det var vanskelig å møte Whalleys datter, som han kjente godt. Nettopp fordi både Murphy junior og datteren visste at det var Jimmy Murphy, og ikke Bert Whalley, som egentlig skulle vært med på fatale reisen.

Supporterklubben ser det som sin plikt å formidle historien om tragedien til kommende generasjoner. Som gode United-supportere har vi ikke lov til å glemme.

Whalleys datter døde for et par år siden. I 2022 døde også tidsvitnet Vera Lukic. Det samme med sønnen Zoran.

Lukic var kvinnen som Harry Gregg heroisk reddet livet til da han krabbet inn i det eksplosjonsklare flyet, og Zoran var barnet som Vera Lukic hadde i magen. Vesna Lukic, som Gregg også hentet i flyet, lever fortsatt. Hun var to år gammel i 1958 og er en av få tidsvitner igjen.

Av de 21 personene i Manchester United-selskapet som reiste for kvart­finalen mot Røde Stjerne, er det bare 85-årige Sir Bobby Charlton igjen. Han har for lengst sluttet å gi intervjuer etter å ha blitt diagnostisert med demens i 2020.

Det er bare å erkjenne at Mün­chen-relaterte saker er blant de dårligst leste på united.no.

Heldigvis er det bred redaksjonell enighet om at vi likevel ikke skal slutte å presentere disse artiklene. Alt blir nemlig ikke målt på antall klikk og sidevisninger.

Historien om tragedien som for alltid endret klubben vi elsker fortjener å bli fortalt igjen og igjen. Supporterklubben ser det som sin plikt å formidle historien om tragedien til kommende generasjoner. Som gode United-supportere har vi ikke lov til å glemme.  

Såpass skylder vi de elleve fra Manchester United som la igjen sine liv på rullebanen i München for 65 år siden. 

For å si det enkelt: Uten historien er ikke Manchester United noen ting.

Powered by Labrador CMS