– Klubben har gjort sine feil, men er blitt flinkere

– Takk for at du ringte. Hyggelig at noen fortsatt husker en gammel mann som heter Harry Gregg. God Bless.

Publisert Sist oppdatert

MERK: Denne saken ble publisert i 2018.

Slik avsluttet Gregg den årlige telefonsamtalen vi alltid har før jul. Han sa det nok halvt på spøk, men det var likevel noen ord til ettertanke.

Lars Morten Olsen, redaktør for United-Supporteren.
Lars Morten Olsen, redaktør for United-Supporteren.

Det er 60 år siden nå, det mørkeste kapitelet i Manchester Uniteds historie. Tidsvitnene blir stadig færre. Av reisefølget på 21 personer fra Manchester United som dro på den skjebnesvangre turen til Beograd med hjemreise via München, er det nå kun Gregg og Sir Bobby Charlton igjen.

Da de dro til Jugoslavia var det første gang klubben chartret et fly for en bortekamp. Delvis for å komme så raskt som mulig hjem til den viktige toppkampen mot Wolverhampton, men mest av alt for at dette flyet skulle være trygt og sikkert.

I stedet for å satse alt på å lette, setter nå Thain og co-pilot Rayment inn et desperat forsøk på å stanse flyet. Men det er for sent, alt for sent.

Denne type fly, med tvilling-motor, ble kalt Elizabethan og ingen Elizabethan hadde noen gang vært involvert i en alvorlig ulykke. Ja, selveste Dronning Elizabeth II hadde vært passasjer, så at flyet var trygt var det ingen tvil om.

Men ombord i flyet, etter to mislykkede forsøk på å ta av fra München, føltes det ikke trygt i det hele tatt.

Flere har begynt å kjenne på en dårlig følelse.

Stemningen er endret ganske så radikalt sammenlignet med da de ankom München. Da de glade og fornøyde gikk av flyet og som en uskikkelig guttunge pælmet David Pegg et par susende snøballer på bakkemannskapet som jobbet der.

Nå er det imidlertid ingen festligheter, og snøen skaper bare bekymringer.

Duncan Edwards og Pegg har aldri likt å fly og velger sete lenger bak for trygghetens skyld. Lagkaptein Roger Byrne liker heller ikke å fly og sitter uten å veksle noen ord med noen og stirrer ut av vinduet. Matt Busby leker med tanken på om han, i rollen som manager, skal reise seg og si at de ikke vil være med.

Det faktum at det er United selv som har chartret flyet gjør det imidlertid ekstra kinkig å gå til et sånt skritt, og dessuten er kampen mot Wolves, selve «seriefinalen», bare 48 timer unna.

Han lar det være med tanken.

Nøyaktig klokken 15.03.06 skyver flykaptein Thain spakene i bunn og ser på instrumentbordet at farten øker. 90, 100, 110, opp i 117 knop, men så… så ser Thain til sin store forskrekkelse at farten faller ned til 105 knop.

I stedet for å satse alt på å lette, setter nå Thain og co-pilot Rayment inn et desperat forsøk på å stanse flyet.

Men det er for sent, alt for sent.

Matt Busbys kone bryter fullstendig sammen.

Flyet braser av rullebanen ut på gresset og videre gjennom sikkerhetsgjerdet. Det står et hus som flyets babord vinge treffer med det resultat at vingen rives av. Som et monstrum av en skadeskutt fugl fortsetter flyet sin ville ferd. Flyet treffer enda en bygning som gjør at den bakre delen av flyet flerres av.

Resten av flyet med styrbord vinge fortsatt intakt sklir videre på «magen» og river med seg noen trær før flykroppen hjelpeløst snurrer rundt og velter inntil det omsider er stopp.   

Hjemme i Manchester er folk ennå lykkelig uvitende til det dramatiske som har skjedd i München.

Flere mennesker har samlet seg i ankomsthallen på Manchester Ringway Airport for å ta imot United. En del supportere er der for å hylle laget som er klare for semifinalen i Europacupen (dagens Champions League). Noen av spillernes koner venter spent på sine menn, og Jean Busby er også der.

Fly fra andre destinasjoner kommer som de skal, men så opplyses det over høyttaler at de som venter på passasjerer fra flight BEA 609 bes å ta kontakt med BEA sin resepsjon i hovedhallen. Der blir de diskret ledet til et tilstøtende rom.

Noen, som Blanchflower og Wood, syntes de ble vist frem som noen sirkusbjørner.

Gerard Payne, flyplass-sjefen, tar imot de de ventende og forsøker å si på en skånsom måte som mulig at flyet har vært involvert i en alvorlig ulykke i München, men skynder seg å legge til at alle detaljer ikke ennå er kjent.

Matt Busbys kone bryter fullstendig sammen.

BEA-ansatte forsøker å trøste så godt de kan og deler ut kaffe og brandy, mens det blir bestilt taxier til alle som ønsker det. Alle oppfordres til å reise hjem i påvente av flere beskjeder.  

Og beskjeden kom.

Til Jean Busby, Theresa Foulkes, Joy Byrne, Marion Bent og alle andre. Noen fikk gode, andre fikk verre, mens enkelte fikk den verste nyheten i sitt liv.

Livet måtte på et vis likevel gå videre, både for de som overlevde, de pårørende og for Manchester United. Som det sto i kampprogrammet den første kampen kun 13 dager etter flykrasjet: UNITED WILL GO ON…

Likevel: Noen taklet livet etterpå bedre enn andre. Johnny Berry og Jackie Blanchflower, de to som ble fotballinvalide, taklet det muligens kanskje dårligst av alle, tett fulgt av Ray Wood og Albert Scanlon.

Vi her i United-Supporteren ser det som vår plikt å gjenfortelle München-tragedien igjen og igjen.

Scanlon var den av de skadede spillerne som lå lengst på sykehus, og har fortalt i et tidligere US-intervju hvordan han helt alene på krykker måtte karre seg fra München til Manchester med tog og ferge. Da han endelig var tilbake på Old Trafford var det som om krasjet aldri hadde hendt. Flyulykken var et tabubelagt emne som ingen snakket om.

Flere av de pårørende og overlevende mente at det klubben gjorde var både for lite og kom for sent.

Inntektskampen i 1998 ble en dårlig kvasiløsning idet oppgjøret også fungerte som avskjedsmatch for Eric Cantona.

Oppgjøret som etter opprinnelig plan skulle vært spilt 6. februar mot Røde Stjerne eller Bayern München, ble i stedet avviklet i august mot et Europa XI. Plutselig handlet det minst like mye om Cantona, noe som den eldre garde i Uniteds ex-spillerforening var mildt sagt skuffet over.  

Cantona sitt honorar gjorde et betydelig innhugg i potten som skulle fordeles på overlevende og pårørende fra München-tragedien.

Til syvende og sist handlet det likevel ikke om penger. Det handlet om noe så enkelt som respekt. Anerkjennelse og respekt. I lang, lang tid følte de pårørende seg glemt.

Først når ulykken markerte runde tall ble det slått på stortrommen, men heller ikke det falt alltid heldig ut. Noen, som Blanchflower og Wood, syntes de ble vist frem som noen sirkusbjørner. Marion Bent hadde slett ingen lyst til å gå i minnegudstjenesten i 1998. Hun følte hun ikke passet inn der. Harry Greggs overtalelseskunst overbeviste henne imidlertid omsider.  

Det hersker ingen tvil om at klubben har gjort sine feil opp gjennom årene vedrørende München-tragedien. Feil det er umulig å komme utenom eller feie under teppet. Samtidig skal det erkjennes at klubben er blitt bedre.

Noen feil er blitt forsøkt rettet opp, og i tillegg er klubben blitt flinkere til å markere dagen, og det på en verdig måte. Da United for eksempel slo Nottingham Forest 8-1 6. februar 1999 var det ingen sørgebind på spillernes armer.

Neste gang United spilte 6. februar var i 2010, 5-0 mot Portsmouth, og da hadde spillerne sorte bånd rundt armen.

München-tunnelen ble åpnet i forbindelse med 50-årsmarkeringen. Ved 50-årsmarkeringen spilte United (mot Manchester City) i retrodrakter identiske med de Busby Babes brukte, men klokt nok ble det ikke produsert trøyer til salgs av den grunn at klubben ikke ville bli beskyldt for å tjene profitt på tragedien.

Hvert år samles supportere nedenfor München-plaketten og München-klokken på Old Trafford og synger «Flowers of Manchester» for å hedre de som la igjen sine liv i snøen på rullebanen i München.

Vi her i United-Supporteren ser det som vår plikt å gjenfortelle München-tragedien igjen og igjen. Vi tar det som en utfordring å finne nye vinklinger og nye historier som alle handler om det grusomme som skjedde. I 2018 kan du blant annet lese den unike historien om David Pegg, samt et stort eksklusivt intervju med Harry Gregg, München-helten som hater å bli kalt helt.  

Manchester United ble aldri den samme klubben etter flyulykken for 60 år siden. Som Sir Bobby Charlton har sagt: Før flyulykken var vi hele Manchesters lag. Etter flyulykken ble vi hele verdens lag.

Powered by Labrador CMS