Ta vare på Tahith

Jeg aner ikke hvordan Tahith Chong følte seg da han sto opp i dag morges, men jeg frykter at den nederlandske unggutten i natt ikke drømte om at han en dag skal få sjansen til å løfte Premier League-trofeet på Old Trafford.

Onsdag kveld fikk han muligheten til å ta opp eksamen. Dessverre ble det stryk igjen.

Akkurat som mot Astana ble det for mye bein og armer i alle retninger, for mange balltap, og nesten bare flaksing.

At vingen sliter med å passere forsvarsspillere som for elleve dager siden slapp inn seks mål mot Peterborough er dessverre illevarslende.

Helt siden Chong ble hentet fra Feyenoord i 2016 har det vært knyttet store forhåpninger til den hårfagre gutten fra Willemstad. Overgangen fra U18- til U23-fotball taklet han på en særdeles overbevisende måte, før han debuterte under Ole Gunnar Solskjær mot Reading i FA-cupen og senere i sesongen var en del av mirakelet i Paris.

Nå har han fått to auditions mot Astana og Rochdale uten å vise noe som tilsier at han er klar til å bidra når Manchester United trenger den ungdommelige kraften Solskjær er på jakt etter.

Det betyr på ingen måte at vi skal avskrive Tahith Chong, og det betyr i alle fall ikke at han skal henges ut på sosiale medier, noe det var tendenser til underveis i ligacupkampen mot Rochdale.

Men det illustrerer at det innebærer en risiko å gi unge spillere så mange sjanser som Solskjær gjør, selv om det «bare» er foran 50.000 tilskuere i ligacupen og Europa League.

De kastes ut på dypt vann, og selv om Mason Greenwood og Axel Tuanzebe flyter, er det andre som synker.

Derfor er det kanskje ikke bare å kaste ungdommen til ulvene siden de uansett ikke kan være dårligere enn det førstelagsspillerne er om dagen – som er et argument som har blitt fremmet av flere de siste ukene.

Fordelen er at Solskjær vet hva han driver med, og jeg våger å kaste ut en påstand om at spillere som Chong og Brandon Williams vil få tettere oppfølging i dag enn det de ville fått for to eller fire år siden.

I tillegg må vi huske på at en tenåring ikke nødvendigvis utvikler seg i takt med hvor mye spilletid han får.

Realiteten er at for hver Marcus Rashford kommer det en Mads Timm, en Ravel Morrison, en Ryan Tunnicliffe og en Donald Love. Minst.

La oss hylle de som lykkes i stedet for å klandre de som ikke gjør det.

Bare i løpet av de to siste årene vil jeg påstå at det er tre forskjellige spillere som har hatt status som akademiets største «stjerne». Først Angel Gomes, deretter Chong, og nå Greenwood. Det snur fort, også for juniorene.

I desember fyller Chong 20 år. Én måned senere tipper jeg han sendes på utlån for å skaffe seg den robustheten Solskjær stadig snakker om.

Kanskje blir han ikke den publikumsyndlingen vi hadde håpet på, men det minste vi kan gjøre er å støtte en av klubbens stolteste tradisjoner og vise de unge og håpefulle at de er en del av familien – uansett.