«Nå må ribba vike»

Nissen kom tidlig til Old Trafford i år.

Han bærer navnet Marcus Rashford og ga Ole Gunnar Solskjær og resten av United-familien den beste gaven de kunne få.

En forestilling som inspirerte og varmet – pakket inn i rødt gavepapir.

At vi aldri lærer. Vi fotballsupportere er så opptatt av å følge manus at vi gang på gang glemmer at fotballen er like uforutsigbar som en dårlig såpeopera. Hvor ofte virkeligheten ikke samsvarer med forventningene.

Hva skjer hvis Solskjær taper for Mourinho?

Det var det eneste spørsmålet som sto i hodet på folk da nordmannen skulle i ringen i den første av ukas to dueller. Med en slags pervers nysgjerrighet luktet enkelte blod. Symbolismen ville jo bli for sterk til å ignoreres hvis Solskjær selv ble et offer for katastrofen han skulle rydde opp etter? Andre skottet bekymret mot klubbledelsen i frykt for at tålmodigheten skulle ta slutt.

I stedet ble det en helaften der Mourinho gikk på en smell, både i bokstavelig og overført betydning, Solskjær fikk betalt for sin evige optimisme, og Marcus Rashford tente et lys i mørket som forhåpentligvis kan skinne som et minne om håp gjennom det tettpakkede juleprogrammet.

Responsen til Old Trafford var like øredøvende som den var metaforisk. I medgang rettes hyllesten til Solskjær og spillerne. I motgang rettes frustrasjonen mot klubbledelsen.

Slike forestillinger må vi få flere av. Det er disse skissene av hvordan Solskjær-prosjektet kan se ut i 2020 eller 2021 vi må se oftere. Et innblikk i hvordan det kan bli når alle brikkene er på plass. Knagger å henge optimismen på. Tendenser som gjør at vi gleder og ikke gruer oss til neste United-kamp.

– Blind faith is not leadership, it’s cheerleading, skrev fotballskribent Daniel Storey før kampen mot Tottenham og argumenterte for at nostalgien som har blitt en identitetsmarkør for Solskjær-prosjektet bare blokkerer veien til målet.

Slike påstander går til grunne når Manchester United leverer kamper som mot Tottenham.

Det handler ikke nødvendigvis om resultatet. Topp fire virker fortsatt som en usannsynlig bonus. Det handler om hvordan de vant.

United-supportere har snakket om hvordan sjuminuttersmirakelet på Bramall Lane ikke ga dem annet en tom og hul følelse – fordi bekymringen for de 83 øvrige minuttene var større enn gleden over et uventet comeback.

Mot Tottenham var det en identitet og flyt i spillet jeg ikke har sett på lenge.

Den direkte spillestilen satte de offensive spillerne langt oftere i farlige situasjoner der de truet Tottenham-forsvaret, Scott McTominay sto igjen fram som limet i laget og en fremtidig United-kaptein, og det virket nesten som at laget hadde knekt en slags kode.

Mourinhos argument om at storkampene kler dette United-laget best fordi de får rom å løpe i er absolutt legitimt.

Men tingenes tilstand tatt i betraktning – form, skader og motstand – var dette en av Solskjærs største bragder, kanskje kun slått av det emosjonelle mirakelet i Paris.

Det viktigste for kristiansunderen er verken de tre poengene eller skalpen til Mourinho, men det at han får betalt for optimismen han har lenket seg fast til i samtlige pressekonferanser siden det skyet over mot Crystal Palace i august.

En ubetinget tro på et prosjekt uten positive tendenser og resultater ser til slutt bare dumt ut. For hva tror man egentlig på da? Tilfeldigheter? Et mirakel?

Solskjær jobber under formidlende omstendigheter, men det hjelper verken at United er ligaens nest yngste lag med en gjennomsnittsalder to år yngre enn City og Liverpool eller at det er åpenbart at brikker skal byttes ut dersom du ikke slår lag som Crystal Palace, Bournemouth, Newcastle og Aston Villa.

Nå har United-fansen fått en grunn til å følge Solskjær, som med rette bruset med fjærene på pressekonferansen i den lille salen på Old Trafford.

Før avspark snakket jeg med en bekymret United-kompis som resonnerte seg fram til at det med tap for Tottenham ikke ville være så vondt å gå glipp av lørdagens Manchester-derby – som kolliderer med guttas julebord.

Nå spørs det om ikke ribba må vike.

Vi skal ikke miste bakkekontakten etter en marginal seier mot et utladet Mourinho-lag, men nå kan i alle fall håpet forankres i noe mer håndfast enn at man skal aldri si aldri.

Pep Guardiola var tilbake på rett spor med en overbevisende 4-1-seier mot Burnley på tirsdag, men Manchester City holdt ikke nullen en eneste gang i november og har avgitt poeng mot Tottenham, Norwich, Wolverhampton, Liverpool og Newcastle.

Paul Pogba kan bli lørdagens gavepakke, og han har neppe glemt hva som skjedde på Etihad i april 2018. Bare Liverpool (16 poeng) har tatt flere poeng i storkampene enn United (11 poeng) denne sesongen, men de er likevel underdogs, noe som kler dette laget godt.

Utfordringen blir den samme jeg har mast om i hele høst. Å gjenskape solide forestillinger.

Marcus Rashford er lagets beste og viktigste spiller for øyeblikket. 22-åringen troner øverst på xG-lista i Premier League foran Jamie Vardy, Raheem Sterling og Sergio Agüero. Noen synes kanskje det var litt overtenning å trekke paralleller til Cristiano Ronaldo i spillerbørsen, men Rashford viser de samme tendensene som portugiseren viste i sin tid.

For ordens skyld:

Ronaldo, 22 år og 35 dager: 174 kamper, 44 mål, 32 målgivende.
Rashford, 22 år og 35 dager: 190 kamper, 57 mål, 25 målgivende.

En ting er skuddene og eksplosiviteten, men det er noe med Rashfords energi og påvirkningskraft som matchvinner som minner om Ronaldos herjinger.

Slik må det fortsette!

Scott McTominay viser igjen hvilken nøkkelrolle han spiller i dette United-laget, uten at jeg skal sammenligne også ham med tidligere United-legender. For noen steg han har tatt i 2019. Ekstra viktig i storkampene og en av lagets ledere.

Slik må det fortsette!

Fred er alltid høyt og lavt, men fikk en ny opptur mot Tottenham – til tross for en rekke frispark og feilpasninger. Regnes nå som en førstelagsspiller.

Slik må det fortsette!

Det eneste spørsmålstegnet – hvis jeg er snill – setter jeg ved forsvaret. Når klubben betalte 80 millioner for Harry Maguire var det ikke bare for å få en midtstopper, men for å få en sjef som skulle løfte hele forsvaret. Det synes jeg faktisk ikke han har gjort.

Manchester United har holdt nullen to ganger i Premier League denne sesongen. To! Bare Tottenham er verre med én.

Statistikken viser at Maguire vinner luftkrigen, men ikke så mye mer. Kampen mot Tottenham var et steg i riktig retning, men først og fremst for Victor Lindelöf, som fikk en tillitserklæring av Solskjær etter kampen.

På lørdag venter definitivt sesongens største test for Maguire og Lindelöf, selv om de slipper å møte Uniteds marerittmotstander Sergio Agüero.

Det viktigste er uansett at laget spiller som en enhet med den samme energien, innstillingen og planen som mot Tottenham.

Også skal man ikke undervurdere effekten av en genial kampplan når det er Guardiola som leder motstanderlaget…

Bruk helgen til å pynte juletreet, bake pepperkaker og kjøpe noen gaver.

Men pass for all del at du ikke er midt i julemiddagen når Manchester-derbyet sparkes i gang lørdag kveld.

Manuset er det bare å kaste.