Mine tanker etter avskjedskampen

MED PRIVATE BILDER: Det handler om Wayne Rooney og Sir Alex. Les tankene til ans.red. Dag Langerød her.

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker umiddelbart etter de fleste United-kamper.

Grunnet litt trøbbel med nett-tilgangen kommer det såpass sent denne gangen.

Wayne Rooney:

Jeg er skuffet.

Jeg hadde hørt via uoffisielle kanaler at han ba om en overgang for et par uker siden, men nå var det altså ikke lenger bare et rykte.

Utgangspunktet mitt vil alltid være at spillere som ikke ønsker å spille for United, de ønsker jeg heller ikke klubben. Derfor bryr jeg meg ikke mye om at Eden Hazard og andre stjerner velger andre lag. Uansett hvor gode de er.

Samtidig er jeg, som har skrevet i denne spalten flere ganger, sikker på at en skadefri og motivert Rooney – med en god sommerferie bak seg – igjen kommer til å bli en fantastisk spiller. Tenk på hvor dårlig han skal ha vært denne sesongen. Likevel står han med tosifret antall mål og tosifret antall målgivende på 27 kamper.

Det er bare ett år siden han dunket inn 27 mål på 32 seriekamper og herjet uansett om han var på spissplass eller nede på høyreback for å hjelpe laget med en defensiv takling.

Og selv om Rooney nå for andre gang på tre år ønsker seg bort fra United, så kan jeg tilgi. Det forutsetter imidlertid at han og David Moyes tar en god prat, og finner ut om det er et håp for samarbeid. Moyes må fortelle Rooney nøyaktig hva han forventer av ham. Så må Rooney selv finne ut om den rollen Moyes tilbyr ham, er den rollen og den fremtiden han selv ser for seg.

Hvis ikke lever jeg også veldig godt med et salg.

Og nettopp det er en stor forskjell fra forrige gang han ba om å få dra.

Den gangen var det nærmest utenkelig å se for seg et suksessrikt United uten Rooney. Nå er det enkelt å se at United vinner kamper selv uten Rooney. Sånn sett er det egentlig et paradoks at Rooney for tre år siden ville dra fordi han var usikker på om Uniteds ambisjoner var like store som hans egne. Nå har United så forsterket, Rooney er den som ikke har levert, og dermed vil han plutselig bort.

Uansett hva som skjer synes jeg han velger den enkle løsningen.

Faktum er at Rooney ikke har vært helt seg selv de siste månedene. Ja, det var overraskende at han ikke startet mot Real Madrid, men det har ikke vært overraskende at han ikke har spilt mer på tampen. Han har nemlig ikke forsvart plassen. Og når man ikke presterer har man to valg: Man kan jobbe ekstra hardt, holde kjeft, innse at man ikke har vært god nok og forbanne seg på at man skal være god nok når neste sesong starter. Eller så kan man gjøre som Rooney har gjort. Jeg skulle ønske ham valgte det første.

Avskjedskampen

Det ble en verdig avskjed.

Flaggene, mosaikken, æresvakten, 2-1målet helt på tampen, den flotte talen og jubelscenene etterpå.

Jeg merket det i halsen og i øyekroken både før og etter kamp.

For en reise Sir Alex har tatt oss med på.

Selv var jeg på første gang på Old Trafford i mars 1992 – 18 år gammel. Jeg fikk med meg semifinaleseieren over Middlesbrough, treningsanlegget The Cliff og jeg var så heldig at jeg fikk med meg en bortekamp mot Sheffield United – på en god, gammel ståtribune. Og jeg fikk møte Sir Alex under en middag arrangert av Supporterklubben. Jeg hadde ingen anelse om hvor stor den mannen kom til å bli, United hadde ikke vunnet mye, men alle på mitt bord hadde likevel stor respekt. Jeg husker vi lurte på om Andrei Kanchelskis ble spilleklar mot Sheffield United, men ingen turte å spørre. Da tok jeg sjansen. Og fikk et bilde på kjøpet.

United kjempet den sesongen om gull, men ble nummer to. Det betød 25 år uten seriegull.

Året før hadde hadde jeg tatt min første Englands-tur med Supporterklubben. Til London, Wembley og ligacupfinalen mot Sheffield Wednesday, men det ble finaletap mot laget fra divisjonen under.

Jeg var hjemme hos min gamle mor i helga. Der lette jeg litt blant gamle ting, og jeg fant faktisk et fotoalbum jeg helt hadde glemt fantes. Det var bilder fra den første turen til Old Trafford.

Da Sir Alex så takket for seg mot Swansea søndag, så begynte jeg å tenke på hvor vanvittige de 21 årene har vært siden jeg var der første gang. Og hvor takknemlig vi alle må være. Uansett om man har vært fan fra før jeg ble det eller ikke er vant til noe annet enn suksess.

Jeg kunne nok skrevet mer om Swansea-kampen, Sir Alex, Rooney, Moyes eller hva som helst, men avslutter denne gangen med noen scannede bilder fra det fotoalbumet. Selv om alt er større nå – Old Trafford, premieskapet og treninganlegget, så savner jegnoe fra de gode, gamle dager.

Akkurat som jeg vil savne Sir Alex – uansett hva slags resultater vi får med David Moyes ved roret.

Som vanlig kan du nederst være enig eller uenig i kommentarfeltet.

Bilder fra min første tur til Old Trafford, mars 1992:

(glem kvalitet og at noe tekst er uleselig etter mange år)