Mine tanker etter 3-1-seieren

En hyllest til Anderson

– Er dette uka vi roter bort seriegullet?

Det stod det på blokka mi etter én times spill mot QPR. United spilte uten tempo og med dårlig pasningskvalitet.

Til en viss grad kunne jeg forstå Sir Alex denne gangen. Vi møtte seriens dårligste lag, et lag som fortsatt ikke hadde vunnet. Er det noen gang man bør kunne rullere på laget, og også vinne med to kontrollerende defensive midtbanespillere, så var det vel mot QPR?

Jeg skulle ønske det funket, men for å være ærlig, litt av meg er glad det ikke gjorde det.

Dere vet jeg har etterlyst andre midtbanespillere, spillere som Tom Cleverley og Anderson, men Sir Alex gjør åpenbart ikke de samme vurderingene som meg og en del andre.

Da vi kom under måtte han gjøre grep. Han valgte Anderson. Og Chicharito. Og selv om det var to cornermål som snudde kampen, så er dette altså en hyllest til vår kjære brasilianer, Anderson.

Den store forskjellen melllom han (og Cleverley) og spillere som Scholes, Fletcher og Carrick, er at han sender en pasning og så umiddelbart søker etter nytt rom, mer offensivt i banen. Det gjør de tre sistnevnte nesten aldri. Han har også kvaliteter nok til å passere motstandere i midtbaneleddet. Hvor ofte ser vi Scholes, Fletcher eller Carrick gjøre det? Sånt er en nødvendighet i lag som ønsker å være blant Europas beste, og heldigvis fikk vi også se det.

3-1-scoringen var et eksempel på alt det Anderson står for som ingen av de andre nå kan.

Min mening: United kan rett og slett IKKE spille med to sentrale midtbanespillere av kvartetten Scholes, Fletcher, Carrick eller Giggs. Vi kan maksimalt bruke ett anker, altså én av dem, men den andre sentrale midtbanespilleren må være Anderson eller Cleverley.

Dette er ikke kritikk av Paul Scholes eller Darren Fletcher, men det er et håp om at Sir Alex gjør de samme vurderingene som meg videre. Dessuten må de få lov til å feile. Anderson må få være god, dårlig, god, god og dårlig igjen. Uten at han plutselig blir satt ut av laget i en lengre periode. Akkurat som Cleverley må få sjansen.

Jeg føler dette blir som hakk i plata fra meg, men jeg synes det er så viktig.

Jeg tror også det er avgjørende for Uniteds suksess denne sesongen at det tenkes sånn.

En hyllest til Rooney

Han har hatt enda bedre kamper, men jeg håper dere legger merke til arbeidskapasiteten og de tekniske kvalitetene han viser. Jeg synes det lyser «seriegull nummer 20» av hele mannen. Han kan være Uniteds mest offensive spiller i det ene øyeblikket, for så å være bakerste mann i neste hendelse. Han kan ikke gjøre alt. Men han prøver. Og det funker ganske bra.

Darren Fletcher:

Jeg er ganske kynisk som fotballfan, men da Darren Fletcher headet inn 2-1 så skjedde det noe. Man kan ikke alltid kontrollere følelsene sine, og da merket jeg at tårene presset på. Han har altså vært borte fra Premier League i ett år. Så er han mannen som scorer det viktige 2-1-målet. Et fantastisk øyeblikk. Rett og slett.

Klarer han å bli den spilleren han var? Jeg vet ikke. Det er vel kanskje tvilsomt, men lørdagens mål ble et spesielt øyeblikk. I alle fall for Fletcher. Og meg.

Young og Welbeck:

Med to kontrollerende midtbanespillere som sjelden bidro offensivt, og en formsvak Young og en Danny Welbeck som ikke er kantspiller, så var det ikke akkurat umulig å forutse at kampen mot QPR kunne bli tøffere enn vi ønsket.

Young startet bra i fjor, men slet med skadeproblemer og bidragene sine utover i fjorårets sesong. I år har han også vært skadet, og altså også ute av form. Han må opp flere hakk og holde seg der i årets sesong for å unngå at man begynner å snakke om bomkjøp.

West Ham onsdag:

Hvis ikke Tom Cleverley får spilletid onsdag, så skjønner jeg ingenting. Han har jo vært helt ute i kulda i «viktige» kamper etter landslagspausen. Hvis ikke Anderson får fornyet tillit, så skjønner jeg heller ingenting.

Enig eller uenig eller vil du bare legge til noe? Si gjerne din mening i kommentarfeltet nederst.