Mine tanker etter West Ham

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben har siden 2011 hatt spalten «Mine tanker» der han skriver om situasjonen og enkeltkamper, slik han ser dem.

Her er hans vurderinger etter søndagens kamp mot West Ham.

Mine tanker etter West Ham

Kvalitet.

Det er det handler om.

Eller mangelen på det.

Så enkelt.

Men samtidig så marginalt i denne utgaven av United.

Krise eller ikke?

De av dere som har lest «Mine tanker» de siste åtte årene vet nok sånn nogenlunde hva jeg står for, men det er bare å innrømme at jeg blir litt matt av de som skal konkludere etter hver eneste kamp.

Så også etter søndagen.

Denne sesongen til nå: Nå går det bra. Kan vi vinne hele greia? Nå er det krise. Dette var ok. Dette var ikke ok. Nei, nå er det jo krise.

Og da var vi fortsatt bare i august.

Nå er det visstnok krise igjen.

Hadde vi vunnet hadde vi vært på 3. plass, men med tap så er det krise. Så marginalt er det altså, i alle fall for noen fans og journalister.

Og så slår vi muligens Arsenal, og da er det ganske greit og kanskje håp likevel?

Vi lå på 2. plass etter første serierunde. Vi lå på 4. plass etter andre serierunde. Vi lå på 5. plass etter tredje serierunde. Vi lå på 8. plass etter fjerde serierunde. Vi lå på 4. plass etter femte serierunde og nå er vi tilbake på 8. plass igjen.

Avstanden opp til 3. plass er tre poeng. Vi har like mange poeng som Tottenham og Chelsea. Men nei da, her er det bare å pakke sammen og gjøre seg klar for en 8., 9. eller 10. plass. Det er faktisk ingen annen utvei. Ifølge noen.

Men akkurat som at det var feil å konkludere etter én kamp så mener jeg at det er feil å konkludere etter disse seks første kampene.

Vi snakkes til jul.

Og så ved sesongslutt.

Da kan vi begynne å se sekvenser.

Det er ingenting nytt med det vi ser

Så vet jeg at noen mener at jeg ikke kan si noe negativt om Ole Gunnar Solskjær, men for meg ble det satt en strek etter forrige sesong. Dette er en ny start. Like lite som den fantastiske starten betyr noe nå så betyr den dårlige avslutningen ingenting. For meg.

Og det er for tidlig i den nye starten å konkludere.

Dette er for meg, så enkelt som at det handler om kvalitet (eller mangelen på kvalitet) – og et retningsvalg.

Men kvaliteten, mangelen på kvalitet og retningsvalget er jo ikke noe nytt.

Dette var det laget vi startet sesongen med:

De Gea – Wan-Bissaka, Lindelöf, Maguire, Shaw – McTominay, Pogba – James, Pereira, Rashford – Martial

Jeg står fortsatt for at det laget er et meget mulig topp fire-lag.

Men samtidig er dette ikke vanskeligere enn at vi gjorde noen valg i sommer, vi bestemte en retning og i stedet for for eksempel å ha en Romelu Lukaku på benken, en Lukaku som vi helt klart kunne trengt i noen av de første kampene, blant annet mot West Ham, men en Lukaku som ikke ble sett på som fremtiden, en Lukaku med en verdi på cirka 75 millioner pund og en Lukaku som selv ville vært misfornøyd med tilværelsen som backup, så solgte vi ham til Inter.

Samme valg ble egentlig gjort med Alexis Sánchez (utlån, ikke salg).

Så fant vi ikke den ene (minst) ekstra forsterkningen vi ville ha, fordi vi omsider, i stedet for bare å bry oss om navn, var opptatt av både personlighet og hadde som krav at de måtte ha et brennende ønske om å spille for United.

Vi ble altså litt tynnere enn vi gjerne skulle vært. Det vet alle.

Og det ble, som jeg har skrevet mange ganger, lagt en tung bør på skuldrene til Anthony Martial og Marcus Rashford. Det vet alle.

Det kan man mene mye om. Man kan trekke fram Glazers, Woodward og ikke minst så er det opp til hver og en å mene noe om det veivalget som er tatt og selvsagt også om Solskjær er rett mann.

Men dette vet dere: Personlig så liker jeg at veien faktisk ser så klar ut.

Hvis vi virkelig kunne fått det vi ville ha, førstevalgene våre, så ville jeg skreket og bannet høyt hvis de overgangene ble stoppet, men realiteten er vel at det til slutt mest var aktuelt med andre spillere som «var tilgjengelig» mer enn at «det var de spillerne vi virkelig ville ha».

Da lever jeg faktisk veldig godt med at vi har valgt veien og står på den. Så får vi være litt tynne – og heller bruke mange nye millioner med pund når vi får de spillerne vi mener er rett.

Det er nesten sånn at det å nå velge en vei – og stå sammen på den veien – trumfer alt annet.

Det er, for meg, i alle fall ikke en åpenbar og realistisk løsning som ville gjort alt så veldig mye bedre verken på kort eller lang sikt.

Veldig utsatt for skader

Men så ble Luke Shaw skadet.

Og like etter fulgte Martial, Pogba og nå Marcus Rashford – samtidig med at gullkalven selv, Mason Greenwood, var syk.

Og det fikk vi altså i en tynn stall – hvor en tung bør allerede lå på skuldrene til to av de som nå er skadet.

Uansett hvor gode Ashley Young, Nemanja Matic, Juan Mata eller andre av de som kom inn måtte være så sier det seg selv at vi mistet mye kvalitet med de skadene.

Det sier seg selv at en midtbane uten Pogba eller et angrep uten Martial og nå muligens også Rashford, gjør at det som var et lag som burde kunne kjempe om topp fire – ser merkbart svakere ut.

Se på disse 11: De Gea – Wan-Bissaka, Lindelöf, Maguire, Young – Matic, McTominay – Pereira, Mata, James – Rashford/Greenwood

Det bør ikke være veldig overraskende at vi har slitt fremover på banen mot Leicester og West Ham med disse spillerne fra midtbanen og fremover.

Det lukter mindre 4. plass av de 11 enn av de 11 jeg nevnte lenger oppe.

Så er vi kanskje to grupper med fans: 1) De som aksepterer at dette er et langtidsprosjekt og liker veien som er valgt selv om det kan bli en del smeller på veien, og 2) De som mener at det uansett var tjenesteforsømmelse å gå til sesongen med denne stallen og skyver skylden for dette på enten Solskjær eller Glazers/Woodward eller begge. Det må også tenkes kortsiktig i en klubb som United.

Det er helt greit.

Men det jeg ikke liker er at den ene eller andre av disse to sidene prøver å innkassere seirer over den andre for hvert eneste resultat, som jeg ser en tendens til? Det er nesten som om noen av kritikerne jubler inni seg for hvert poengtap – siden de da kan gjenta «hva var det jeg sa?»

Mye som ikke var bra

Selv med våre aller beste menn, de 11 jeg nevnte øverst, ville vi tatt enhver seier borte mot West Ham og vært fornøyd.

Nå ble det 2-0-tap.

Vi var igjen for dårlig fremover på banen, det handler både om kollektivet og enkeltspillere og selv om jeg i de første 40 minuttene egentlig satt med følelsen av at vi hadde veldig god kontroll defensivt, at det var bunnsolid bakover, så dør en sånn tanke så fort vi slipper inn 1-0 på den måten på deres første sjanse.

Uansett hvor sterkt samholdet i gruppa er så vil dette United-byggverket være skjørt for motgang når noen av de beste er ute – og når man ikke får uttelling på det som skapes.

Det hjelper selvsagt ikke når Harry Maguire ikke klarer å sette 1-1 på alle sjansers mor i 2. omgang, og så får vi til slutt det drømmefrisparket i trynet.

Vi taper altså på mangelen kvalitet fremover og bakover på banen, men også takket være noe marginer imot.

Med toppet lag og litt selvtillit i kroppen så vinner vi fort en sånn kamp som det ble mot West Ham søndag.

Nå så vi litt tynnere ut, og gjorde ikke det.

Det kan skje.

Det er frustrerende og irriterende, men med den stallen vi nå har og de skadene vi nå sliter med så er vi vel akkurat nå ikke bedre. Det vil si, vi kan matche de andre lagene rundt oss, men vi trenger litt marginer eller en god kvalitetsmessig dag på jobben.

Kvalitet – eller mangelen på kvalitet, altså.

Personlig synes jeg bare Nemanja Matic og David de Gea kom ok ut av det, selv om mange andre la ned godkjent innsats.

Så vet jeg at rosen min til Matic får folk til å riste på hodet, men hans oppgave, slik jeg ser det, var å stabilisere United, vinne tilbake ballen og slippe den til andre spillere rundt seg i bedre posisjoner. Det klarte han helt fint, det var flere fine pasninger som åpnet opp rom for lagkameratene og det var spesielt bra den første halvtimen, da United dominerte.

Men jeg er jo samtidig enig med mange av dere.

Det jeg savner aller mest er det jeg så fra United i sommerkampene, det litt villere presset, det å tørre å stå høyere opp i banen, det å sjanse på et mer offensivt valg i stedet for å fremstå mer forsiktige.

Det føles på en måte som om det hadde vært mer realt å fremstå mer slik – og få noe i sekken av den grunn – enn å tape slik vi gjorde.

Jeg synes også Solskjær selv virker mer forsiktig.

Men for å spille slik vi gjorde i sommer så er ikke, slik jeg ser det, Matic eller også Mata, de perfekte spillerne.

Den kvalitetsløse lempingen vi drev med mot en enslig Marcus Rashford før pause var direkte svak, og kvaliteten på det som kunne blitt avgjørende pasninger var fraværende.

Så vet man ikke helt om det var et taktisk grep fra Solskjær og trenerteamet eller noe som enkeltspillerne «fant på selv» der og da, men om det var et taktisk grep så var jeg ikke overbegeistret.

Jeg har elsket Aaron Wan-Bissakas start i United-drakta, jeg likte at han fulgte Felipe Anderson fra kant til kant, men til tross for at han som vanlig ga oss noen fine taklinger så var han rett og slett altfor dårlig med ball mot West Ham.

Hvor var Scott McTominay før pause?

Marcus Rashford løp fra ballen da han kunne kommet alene med mål, men ellers?

Og Ashley Young minnet mer om Ashley Young fra forrige sesong enn tidligere i denne – og det er ikke akkurat bra.

Kort sagt: Det var mye som ikke var bra. Spesielt ikke offensivt. Det må Solskjær som sportslig ansvarlig selvsagt ta sin del av skylda for.

Men betyr det at det blir sånn helt sikkert også videre? Eller er det bare enda et eksempel på at ting tar tid, spesielt når vi mangler flere av våre beste?

Kanskje finner vi heller ikke løsningene som gjør dette stabilt bedre, men seks (eller sju med Astana) kamper er for lite å dømme på.

Misliker utviklingen

Så vil mediene nå fokusere på alle mulige statistikker som går tilbake til mars eller april, om få seirer, få nuller og spesielt svak borteform. Selv satt jeg som nevnt strek etter forrige sesong, og begynte på nytt av i juli.

Jeg mener faktisk sterkt at dette prosjektet begynte på nytt, da.

Sånn sett så er jeg mer bekymret for skadene – selv om jeg også mener at det var en selvfølge at vi måtte forsøke å trene med mer intensitet gjennom sommeren – selv om det nå kanskje kan være en av grunnene til skadeproblemene. Det var noe som man var nødt til å ta tak i – fordi det må bli bedre på sikt.

Men så tynn som troppen er så blir vi, som nevnt, veldig utsatt.

Jeg liker heller ikke utviklingen i prestasjonene.

Dette er min vurdering av de seks ligakampene til nå, hvis vi gir hver omgang en vurdering på «dårlig», «middels» eller «bra».

Chelsea: Middels – bra
Wolves: Bra – middels
Palace: Dårlig – dårlig (mest grunnet resultat – vi skulle jo vunnet greit)
Southampton: Middels – middels
Leicester: Middels – dårlig
West Ham: Dårlig – dårlig

Dere ser utviklingen – fra noe bra og middels i starten til mer middels og dårlig i det siste. Og mer middels og dårlig enn bra totalt sett.

Martial forsvant ut etter Palace, Pogba etter Southampton.

Etterpå har det, ikke overraskende, blitt vanskeligere. Jeg tror altså at det handler mest om kvaliteten eller mangelen på den i laget – og noe mangel på marginer og flyt – som til en viss grad går tilbake til et ungt lag og at vi akkurat har begynt på noe nytt.

Lukaku eller Zlatan? Nei takk!

Så må jeg også si at jeg blir helt matt av alle «løsningene».

Nå er det ikke måte på hvor mye det hadde hjulpet å ha Romelu Lukaku, selv om folk rev seg i håret av ham forrige sesong. Vi snakket om Rashford mot Astana og alle de misbrukte sjansene, men Romelu Lukakus misbrukte sjanser mot Arsenal var enda verre enn det.

Det er nesten fascinerende at når United ikke vinner så er det alltid et bedre alternativ på benken eller på U18-laget eller så skulle vi aldri solgt ham eller ham eller at vi må hente tilbake en eller annen.

Det snakkes til og med blant noen om Zlatan Ibrahimovic inn.

Så skal jeg ikke være bombastisk, men med mindre skadekrisen tar oss fullstendig så la oss nå gå på den veien vi har valgt.

Det kan ikke være slik at vi legger en strategi– og om ikke alt fungerer som man ønsker i løpet av tre, fire, fem eller seks kamper – ja, da skal man velge korttidsløsninger.

Jeg ser helt klart at en rutinert vinnertype kunne hatt en betydning, men da måtte han ha spilt.

Jeg tror ikke en Zlatan som var statisk allerede for tre år siden er veien videre for et United-lag som vel egentlig ønsker å fremstå på en helt annen måte enn de gjør nå – og vil gjøre med Zlatan (eller også en Mario Mandzukic).

Det var også noen grunner til at vi lot Lukaku gå – og en av dem var spillestil.

Nå må vi (les: hele klubben) fortsette på den veien som er valgt – uansett. Selv om vi må tåle flere smeller og det kanskje ikke går like bra som jeg (eller vi) håper.

For meg handler United nå om en ny start. Ja, det er kjedelig, men jeg føler meg nesten tvunget til å gjenta det. Uansett hvor enige eller uenige noen måtte være.

Vi har til en viss grad kunnet vunnet de fem første kampene (skapt større sjanser enn motstanderne) og på en dårlig dag søndag så var vi også i nærheten av poeng. Og nei 3-2 i målsjanser til West Ham mot oss er ikke krise. Sånn er Premier League.

Det blir bedre med et par spillere tilbake.

Og jeg tillater meg å tro at det da blir enda bedre når vi bygger videre neste sommer, og jeg er egentlig ikke urolig for at ledelsen plutselig skal sparke Solskjær. Da må det i så fall skje noe alvorlig galt mellom spillergruppa og manageren – selv om vi selvsagt trenger en grei dose med resultater også.

Men hvem vet – det kan jo faktisk hende at noen spillere, hvis vi supportere (og media) ikke fillerister dem etter hver eneste kamp – kanskje også utvikler seg og at vi som kollektiv faktisk ser bedre ut etter fire måneder enn hva vi gjør etter seks-sju kamper.

Seks-sju kamper, altså, og vi er visstnok inne i vår andre krise denne sesongen.

Tålmodighet, folkens!