30 år siden United fant gull på «elvebredden»

Oppgaven var krystallklar for Alex Fergusons mannskap før den siste serierunden: United mot Middlesbrough på Riverside ville være ensbetydende med et nytt ligagull. 

Samtidig ville United ha fullført et utrolig comeback i tittelkampen mot Kevin Keegans Newcastle som hadde vaklet våren 1996 etter en forrykende høstsesong. 

Manchester United hadde faktisk blitt ligamester selv med tap på Riverside, men det var aldri noen tvil om hvem som var best. David May, Andy Cole og Ryan Giggs scoret målene for United som vant 3-0 på overbevisende vis. 

1995/96-sesongen vil for alltid bli husket for Eric Cantonas utrolige vårsesong der franskmannen var matchvinner i en rekke 1-0-seire. Men den vil også bli husket som det store gjennombruddet for Class of 92. 

Skjønt for en av spillerne i det sagnomsuste akademikullet var mulighetene på førstelaget svært begrensede...

– Evig takknemlig for den umulige oppgaven

Han kunne like gjerne tellet sandkorn i Sahara eller forsøkt å skape fred på jordkloden. Oppgaven reservekeeper Kevin Pilkington fikk virket like umulig. 

Likevel ville han aldri vært den foruten.

Det er ganske utrolig å reflektere over, men det er faktisk 30 år siden 1995/96-sesongen. Det var «Rule Britannia» for alle pengene og Storbritannia var på sitt mest erkebritiske. Mens Britpop-krigen brøt ut mellom arbeiderklassens Oasis og middelklassens Blur, skapte Spice Girls en folkebevegelse blant pubertale tenåringer. 

HUSKER DU KEEGANS TIRADE?

Slik fikk Ferguson Kevin Keegan til å eksplodere

Den uhyre populære Tony Blair ble sett på som redningsmannen som kunne berge Storbritannia fra det konservative partiets klønete og upopulære klør, og folk valfartet til kinoene for å se Val Kilmer i rollen som Batman.

På Old Trafford skulle fansen derimot bli kjent helt andre helter, og de besørget en forrykende duell mellom Manchester United og Newcastle. Alex Fergusons lovende unggutter mot det offensive stjernegalleriet til Kevin Keegan. 

Hos allmennkringkasteren BBC tok ekspertkommentator Alan Hansen på seg rollen som Nostradamus rake motstykke ved å dumme seg ut på direktesendt-tv i åpningshelgen da han proklamerte at «United ikke kunne vinne noe med guttunger». 

Til slutt stod United igjen med «The Double» og Hansen med skjegget i postkassen.

I dag er det derfor naturlig å stille et enkelt spørsmål: Hvordan er det mulig ikke å elske 1995/96-sesongen?

1995/96-sesongen huskes først og fremst av to grunner. Eric Cantonas fenomenale comeback åtte måneder etter de famøste karatesparkene på Selhurst Park. 

Og så var det gjennombruddet til «Class of 92». 

Keeperen Kevin Pilkington var en av bærebjelkene i den gylne årgangen, men da han og lagkameratene skulle ta steget opp på førstelaget, fikk Pilkington utvilsomt den vanskeligste jobben av dem alle.

Den tidligere United-keeperen titter ut på de mektige jordene som omkranser den landlige og idylliske puben vi befinner oss på i Knebworth. 

På de grønne slettene i horisonten har legendariske band som Led Zeppein, Queen, Oasis, Robbie Williams, Rolling Stones og Pink Floyd underholdt millioner av musikkelskere og skapt noen av de mest sagnomsuste konsertene i Storbritannia gjennom 50 år. 

Det hverdagslige desibelnivået er derimot et ganske annet. Når heftig Rock ´n Roll er byttet ut med kvitrende fuglesang, er det lett å glemme at vi bare er drøye fem mil unna sentrum i den travle verdensmetropolen London.

Her finner Pilkington roen. Det gir ham tid til å både tenke og, ikke minst, mimre.

Tankene går ofte tilbake til tiden i «Class of 92», det legendariske ungdomskullet der han spilte med David Beckham, Ryan Giggs, Gary Neville, Paul Scholes og Nicky Butt. Men også til 1995/96-sesongen da flere av lagkameratene hans tok steget opp og inn på førstelaget. Beckham erstattet Andrei Kanchelskis som ble solgt til Everton. Gary Neville danket ut Paul Parker på høyrebacken. Nicky Butt etablerte seg på den sentrale midtbanen som Paul Ince sin arvtaker da «The Guv´nor», som Ince selv yndet å kalle seg, dro til Inter Milan. 

Paul Scholes fikk jobben med å erstatte Mark Hughes på topp før rødtoppen senere ble flyttet ned som playmaker på midten.

Tøffe, men likevel gjennomførbare oppgaver.

Kevin Pilkingtons utfordring derimot …

Å danke ut Peter Schmeichel, den danske kolossen som var regnet som verdens beste keeper.

Historien om tidenes akademikull i engelsk fotball, sett fra Pilkingtons ståsted, er imidlertid ingen trist historie om en unggutt som fikk for få muligheter, eller som ble frosset ut av klubben. Den handler om en målvakt som i dag er evig takknemlig for den skolen han gikk.

– På min første trening med seniorlaget trente jeg med Peter Schmeichel, Gary Walsh og Jim Leighton. Det var standarden og jeg elsket hvert eneste minutt. Du ønsker å lære fra de beste, og Schmeichel var den beste, forklarer Pilkington til United-Supporteren.

– Én ting var å se ham på trening og i kamp, men det var også nyttig å snakke med ham på jevnlig basis. Vi delte ofte hotellrom på bortekamper og jeg prøvde å suge til meg så mye kunnskap jeg kunne. Helt frem til 2000-tallet tror jeg det var undervurdert hvor viktig en god keeper var. Nå ser du gode målvakter bli kjøpt og solgt for enorme summer, men slik var det ikke på 1990-tallet, forteller Pilkington som i dag er keepertrener i Luton Town.

Speiderne gikk i pausen

 «Class of 92» er på mange måter historien om de lokale kompisene som gikk gradene i Uniteds akademi under kyndig og meget bestemt ledelse av Eric Harrison. I tillegg var det David Beckham som kom fra Chingford i London. 

Men sommeren 1991, da det legendariske kullet skulle ta fatt på sin like legendariske sesong som ga dem tilnavnet, manglet laget faktisk en keeper. Redningen, om vi skal holde oss til keeper-terminologien, kom fra utkanten av Nottingham.

United-speideren Ray Medwell trålte området fra Midlands og ned til London på jakt etter talenter for Manchester United. Han hadde fått øynene opp for en unggutt som voktet målet til Harrowby United. Selv om han var tynn og noe hengslete, hadde Medwell likt det han så av tenåringen som spilte med voksne menn.

– Jeg spilte allerede seniorfotball selv om jeg bare var 16-17 år og kombinerte karrieren med skolegang. Én dag kom Ray for å se meg i aksjon, men det ante ikke jeg og det var trolig like greit for da spilte ikke nervene meg et puss. Som keeper har du noen ganger dager der absolutt alt går din vei og dette var en slik dag. Selv om jeg ikke ante noe om det, hadde Ray allerede snakket med foreldrene mine før kampen. I bilen, på veien hjem etter kampen, spurte pappa om jeg var interessert i å dra på prøvespill for Manchester United. 

– Hva sa du da? 

– Jeg var sikker på at han spøkte, ler Pilkington. 

–  Det virket sprøtt at mektige Manchester United skulle være interessert i meg, smiler han. 

Men interessen fra Old Trafford var høyst reell. 

Pilkingon hadde riktignok vokst opp som ihugga Nottingham Forest-fan, men det forholdet ble kjapt erstattet med en nyvunnen kjærlighet for et annet lag i rødt. Nå handlet det bare om å overbevise trenerne. Den første muligheten kom i en reservelagskamp mot Preston. 

Og denne kampen ble det rake motstykket til den forrige. Skolegutten Kevin sviktet nemlig helt da han skulle opp til eksamen. 

–  Jeg var elendig i 1. omgang. Det var helt fryktelig. Flere klubber, deriblant Forest, var representert med speidere på tribunen for å se meg i aksjon. Alle speiderne gikk i pausen, med unntak av Uniteds folk, beretter Pilkington. Uniteds trenerteam stolte nemlig på det Ray Medwell hadde fortalt dem om den hengslete unggutten. De bestemte seg for å gi ham et par sjanser til. 

–  De neste kampene gikk mye bedre, veldig mye bedre, smiler den tidligere United-keeperen. Pilkington fikk tilbud om lærlingkontrakt med en klar beskjed om at han skulle bli keeper på det talentfulle U-18-laget.

Første del av denne saken ligger åpen for alle lesere på united.no. Resten av historien vil du finne i United-Supporteren. Der kan du lese om den dramatiske sesonginnspurten for 30 år siden, Pilkingtons videre karriere og seieren i FA-cupfinalen mot Liverpool.