Mine tanker etter Arsenal

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper.

Her er hans vurderinger etter at United avanserte i FA-cupen fredag kveld.

Mine tanker etter Arsenal

Glem Askeladden, piken med fyrstikkene, pannakaka og de tre bukkene bruse.

Dette er det beste eventyret noensinne.

Og så tar det jo aldri slutt.

Same old Arsenal, kunne vi sagt om fredagens kamp. Eller enda bedre: Gode, gamle United.

Du vet det er bra når Romelu Lukaku før pause ser ut som han gjør for Belgia – og United slår Arsenal akkurat som vi gjorde det med Ji-Sung Park og Cristiano Ronaldo på banen og Sir Alex Ferguson på sidelinjen.

Dette var Fergie-fotball på sitt beste.

Spillerne

Personlig synes jeg Paul Pogba og Luke Shaw var de to beste.

Pogba var god i starten og fantastisk i 2. omgang.

Arsenal trøkket på, og United var avhengig av å ta vare på ballen da vi først vant den for å unngå å bli presset inn i egen femmeter. Der var franskmannen avgjørende. Han var svært god både på kanten av egen 16-meter og i overgangene, han var presis i avleveringene, viste stor motor – og var selvsagt helt avgjørende før det avgjørende 3-1-målet.

Luke Shaw var strålende defensivt gjennom det meste av kampen, i tillegg til at han faktisk bidro bra offensivt – det som ofte er et ankepunkt mot ham.

Likevel, det var kollektivet som vant denne kampen. Alle gjorde en viktig jobb.

Vi slet litt på høyresiden, der Arsenal angrep mest. Ashley Young og Ander Herrera slet spesielt etter pause med å få tak på Arsenal-spillerne, men heldigvis gikk hjemmelaget seg alltid fast med småspillet sitt på vei inn i 16-meteren.

Herrera var imidlertid meget god før pause, Young jobbet knallhardt gjennom hele kampen selv om Arsenal la hardt press på ham, Victor Lindelöf var god igjen og Eric Bailly kan etter denne kampen faktisk håpe på at han har en sjanse når Ole Gunnar Solskjær skal velge sin beste partner til Lindelöf.

Romelu Lukaku ble ikke brukt mye av lagkameratene i starten av kampen, men da han først ble brukt så klarte ikke Arsenal-spillerne å ta ballen fra ham.

Og så én viktig ting: hvis det for eksempel hadde vært Paul Pogba som la de to målgivende pasningene så ville vi nesten ikke snakket om annet. Husk det – til de av dere som liker å snakke belgieren ned.

Alexis Sánchez’ comeback var også mer enn godkjent. En ting var målet før pause, men i 2. omgang så var det faktisk han – og Pogba – som var de to viktigste spillerne da vi klarte å ta gode overganger uten å miste ballen.

Jesse Lingard avsluttet på nydelig vis til 2-0, og var god i denne kampen. For en motor han har. Og så elsket jeg at det var han – og Ashley Young – som var førstemann på pletten da Rashford og Arsenal-forsvareren kranglet litt på slutten.

Forresten, ingenting er som et lite masseslagsmål når man leder 3-1.

Dermed var det altså åtte av åtte.

Det var bare Cardiff, bare Huddersfield, bare Bournemouth, bare Newcastle, bare Reading, Tottenham, bare Brighton og så Arsenal.

Eller kanskje vi faktisk burde si: Det var bare Arsenal.

Så gode er vi blitt.

Jeg var litt bekymret etter den siste halvtimen mot Brighton forrige helg, men samtidig vet vi av erfaring at Sir Alex pleide å legge inn et lite treningshardkjør i januar for å kunne høste fruktene av det i mars og april. Kanskje var det det vi så – et United-lag som var kjørt knallhardt på trening hele uka – hardere enn normalt – fordi man trodde at man kunne gjøre det og likevel ta Brighton.

Solskjær eller Pochettino?

Så er jeg selv blant dem som er ganske klar på at vi ikke skal ta noen avgjørelse om veien videre før sesongslutt. Det trengs jo ikke.

Jeg er også blant dem som har hatt Mauricio Pochettino som en soleklar ener – hvis United får tak i ham – og Supporterklubbens informasjon er altså at argentineren kan være klar for et klubbytte til United til sommeren.

Men.

Ole Gunnar gjør jo ingenting galt. Alt fungerer.

Ole Gunnar er også vår mann, medlem i Supporterklubben som han er.

Han snakker som Ferguson.

Fotballen vi nå spiller er moderne.

Han har vist at han har flere strenger å spille på taktisk.

Spillerne er fornøyde, og har åpenbart tatt til seg hvert eneste ord og instruksjon.

De ansatte på Carrington er fornøyde, og det sier sitt at førstelagets pressesjef, Karen Shotbolt, begynte å synge Solskjær-sangen da vi intervjuet Solskjær for en drøy uke siden og kom inn på sangene nordmannen er nevnt i.

I skrivende stund så tror jeg fort at vi også tar Paris St. Germain på hjemmebane i Champions League – og i så fall blir det interessant å kontre på dem under returkampen i Paris.

Personlig tror jeg også akkurat nå at vi klarer topp-4 – fordi form og flyt er så klart i vår favør, samtidig som jeg ser klare svakheter både hos Tottenham, Chelsea og Arsenal.

Husk nemlig at vi også har City, Chelsea og Liverpool hjemme – og at vi altså er ferdig med Tottenham. Arsenal borte bør vi heller ikke frykte etter fredagens prestasjon.

Det er altså min følelse, som fan. Jeg har også inntrykk av at flere av dere føler det på samme måte. Det handler ikke bare om håp. Nå handler det om tro.

Så Ole Gunnar har fått fansen med seg over hele verden, spillerne og de ansatte. United spiller nå også en fotball vi elsker, og ikke minst kjenner igjen, og han har vist at han har flere strenger å spille på taktisk. Og så har vi faktisk vunnet absolutt alt i denne perioden.

Det har han fått til på 39 dager.

Si det høyt en gang til deg selv: Tretti-ni-dager. Det er egentlig helt vanvittig.

Jeg vil allerede si at det i mitt hode ikke er noen alternativer til Pochettino og Solskjær. I alle fall ikke i skrivende stund.

Glem disse…

Å skulle tenke Zinedine Zidane nå? Helt tullete. Du henter ikke en fyr som har trent én klubb, ikke kjenner vår klubb eller landet når du har et alternativ som Solskjær. Zidane fikk riktignok verdens beste spillertropp til å levere, men det er jo egentlig det Solskjær gjør nå med en tropp som riktignok ikke er verdens beste.

Marco Rose i Salzburg vinner alt og skal være den neste store, men det virker åpenbart at han må via for eksempel Tottenham før han får en virkelig storjobb.

Gareth Southgate skapte entusiasme for det engelske landslaget, men hvorfor velge han da vi har en Solskjær som er minst like god på det i United?

Diego Simeone skal faktisk ikke en gang være med i diskusjonen, i mine øyne. Jo da, fantastisk for Atletico, men han står jo for noe helt annet enn det vi nå forstår at vi vil ha.

Laurent Blanc, Ryan Giggs og Eddie Howe er ikke et alternativ.

Det beste alternativet foruten Pochettino og Solskjær er vel egentlig Max Allegri i Juventus.

Men hvis disse seks månedene med Solskjær fortsetter sånn nogenlunde som det har startet, så mener jeg likevel at det er Solskjær eller Pochettino.

– Vanskelig ikke å ville se mer av dette

Personlig er jeg ikke så opptatt av hvordan denne sesongen ender helt konkret resultatmessig, med tanke på valget som skal gjøres. Dette fordi det ofte er så ørfine marginer som avgjør i fotball, og vi vet at Solskjærs regime handler om seks måneder, antakeligvis null forsterkninger og en start 11 poeng bak topp-4.

For meg handler det mest om Solskjær-regimet klarer å holde på den entusiasmen og fotballen vi har sett til nå.

Jeg tåler et tap hvis det grunnleggende i det vi har sett til nå fortsatt ligger der.

Hvis det fortsetter til mai med entusiasme, positiv fotball og resultater – ja, da forstår jeg nesten ikke at vi faktisk skal se andre steder – selv om Pochettino kan fås.

Det er spesielt to punkter vi ikke vet noe om så langt, og det er hvordan laget reagerer når det ligger under. Husk nemlig at vi etter åtte kamper og 12 timers fotball med Solskjær ved roret enda ikke har ligget under.

Vi vet heller ikke hvordan dette slår ut når hverdagen kommer, og det er mitt største spørsmål – hva skjer da?

Negativiteten i og rundt klubb og førstelag da Mourinho forsvant var så stor at Solskjær og Mike Phelans inntreden skapte en enorm kontrast. Etterpå har United egentlig  seilt på en sky, og jeg er usikker på om disse månedene med en midlertidig manager – og en endring etter negativiteten med Mourinho – faktisk betyr at vi kommer ordentlig ned på jorda igjen før den permanente manageren skal velges.

Jeg tenker da på hva som skjer hvis vi plutselig taper tre kamper, og ikke kan nå topp-4. Hva da? Hvordan reagerer spillergruppa, da? Er det da like morsomt? Kanskje får vi altså ikke det svaret før etter sesongen.

Det som kan skje er at denne oppturen sånn nogenlunde varer ut hele sesongen. Solskjær får så jobben fordi det er glimrende levert, men i november 2019 så ligger vi plutselig åtte poeng bak City og Liverpool igjen – hva da? Den type «hverdag» kommer. De beste fikser det.

Kravene til Solskjær som permanent manager vil også være enda større enn nå. Får han jobben permanent handler det om ligagull igjen.

Solskjær trolig også billigere

Pochettino vil også være atskillig dyrere enn Solskjær å få fra sin nåværende klubb, og hvis det faktisk er mulig å få ham så tror jeg våre amerikanske eiere – som er businessmenn som er opptatt av å tjene mest mulig penger på United – nærmest vil være forpliktet til å gi ham et par milliarder til spillerkjøp med en gang  – for å gi ham best mulig forutsetninger fra første spark på ballen.

Til sammenlikning ville nok Solskjær, uansett hvor knallhard han kan være, være villig til å ta jobben så godt som helt uten lovnader om spillerkjøp.

Jeg vurderer fortsatt Pochettino skyhøyt, men om vi var tvunget til å ta avgjørelsen rundt neste manager i dag – og argentineren var tilgjengelig – så er det jo likevel egentlig umulig ikke å tenke at «jeg ønsker å se mer av prosjekt Solskjær».

Det tenker i alle fall jeg.

Sånn sett er jeg glad avgjørelsen ikke trenger å tas nå.

Jeg får jo se mer av Solskjær denne sesongen, men hvis det faktisk fortsetter ganske så bra også videre så tror jeg det blir vanskelig for meg også da å tenke noe annet enn at jeg også vil se Solskjær videre – uansett hvor fantastisk Pochettino er.

Ole Gunnar Solskjær er nemlig ganske så fantastisk han også.