«Er dere forberedt på litt motgang? Jeg er det»

Denne gjorde vondt.

Veldig vondt.

Den var også av typen jeg vil karakterisere som flau. Vi tapte ekstremt fortjent. Vi var aldri i nærheten mot 13. plassen i La Liga, og det i en vinn eller forsvinn-kamp.

Det er lett å forstå sinnet og frustrasjonen blant oss alle. Jeg kjenner selv voldsomt på skuffelsen.

Det var igjen kollektiv svikt, og akkurat som vi nå har blitt ganske vant til at vi vinner som et kollektiv så har de siste tapene våre vært det spektakulært motsatte, fordi vi har sviktet på alle nivåer.

– En rett i dusjen-vurdering

Det er selvsagt lett å se til Harry Maguire eller David de Gea, som forærer Sevilla to mål på hårreisende vis.

Det verste for meg var 1-0 fordi det var øyeblikket som langt på vei definerte kampen. Det styrket dem. Det svekket oss.

Det finnes ingen unnskyldning for Maguires svikt, ei heller at han får den pasningen fra De Gea. Det var mer enn nok tid til å ta en uendelig mye bedre avgjørelse. Alle, ikke minst kapteinen, vet også at dette nå er en naturlig del av Uniteds spill.

Det var egentlig en rett i dusjen-vurdering av Maguire, men selv om Luke Shaw er tilbake på benken så er det begrenset med alternativer.

Likevel, å gi bort den, til et sultent hjemmelag og et hjemmepublikum som tørstet etter hvert eneste lille tegn på suksess, var alt det United måtte unngå torsdag. Sånn sett var det en spektakulær svikt.

Tyrell Malacia var ute med en smell mot Nottingham Forest, men har ikke spilt etter sin feil mot Sevilla forrige torsdag. Jeg er spent på konsekvensene for Maguire, fra en Erik ten Hag som er så klar på forventninger og krav til spillerne, individuelt og kollektivt.

Søndag er Maguire uansett suspendert, men hvilke valg gjør Ten Hag videre? Går Maguire rett inn igjen borte mot Tottenham? Jeg er spent på Ten Hags valg her, selv om vi nå er så på stumpene at han kanskje ikke har noe annet valg.

Her kan du se målene fra kampen:

– Tapte alle kamper i kampen

Samtidig stod det etter den tabben bare 1-0. Jeg mener at den var fullstendig ødeleggende, fordi den bidro til den usikkerheten vi overhodet ikke trengte og ga dem den troen og håpet som alle i Sevilla ønsket.

Likevel: Det var 82 minutter igjen av kampen, kampen var ikke tapt, men både før og etter scoringen tapte vi så godt som alle kamper i kampen.

Casemiro, Eriksen og legg gjerne til Sabitzer tapte midtbanekampen, Antony hadde noen glimt, men de var for få. Backene klarte ikke å justere for Sevillas presspill og i et ikke-fungerende United så er det ikke akkurat sensasjonelt at Martial slet lengst framme. Med unntak av noen få minutter i 2. omgang, på 2-0, da kampen langt på vei føltes tapt, så falt hele backrekka heller litt tilbake enn at de turte å stå opp.

Så dette handlet om individuelle feil, ja, men det var like mye et kollektiv som ble utspilt. Selv de beste sviktet. Ta Casemiro. Jo da, han leverte noen fine pasninger, jeg elsker også at han selv fra sin dype midtbanesposisjon er god til å time løp og være en trussel i feltet, men først var det hans grusomme tversoverpasning som vi trodde ga Sevilla 2-0, bare for at VAR reddet oss. Så ble han knust i hodeduellen før 2-0. Casemiro, altså, trolig vår største stjerne utpå der.

Det vondeste – man så allerede etter et par minutter at Sevilla fremstod mer sultne på denne enn oss.

– Ville sagt ja til dette før sesongen

Så er tittelen på denne kommentaren: «Er dere forberedt på motgang?» I det så ligger det hvordan du reagerer hvis det kommer noen tap til av denne typen?

For meg personlig er dette enkelt nok, og de av dere som har lest tidligere kommentarer eller sett meg i DAGSorden vil vite dette.

Før sesongen var egentlig mitt eneste klare ønske: «Får vi sett nok av Erik ten Hag-fotballen til å tro at vi med ham igjen kan bli best?». Uansett hva som skjer videre i sesongen så er mitt svar på det et rungende «Ja».

I tillegg har han og gutta fikset den første tittelen siden 2017, og med åtte kamper igjen av sesongen så har vi seks poeng og én kamp til gode på Tottenham i topp fire-kampen – eller 10 poeng og én kamp mer spilt enn Brighton, hvis du måtte mene de er den største topp fire-utfordreren vår.

Vi er også i FA-cupsemifinalen.

Hadde du spurt meg før sesongen om jeg hadde vært fornøyd med det som er servert til nå, en tittel, den plasseringen i ligaen åtte kamper før slutt, en exit i Europa League-kvartfinalen og en semifinale i FA-cupen, så ville jeg tatt det uten å blunke.

Torsdagens tap var Uniteds femte på 202 dager. Det var en grusom kveld, men fem tap på 202 dager, fra der vi var da alt startet, er absolutt til å leve med. Fem tap på 43 kamper.

Vi har etter hvert også alltid slått tilbake rett etter et tap.

Etter City-kampen ble det sju seirer og to uavgjorte på de neste ni.

Etter bortetapet mot Villa ble det ni seirer og én uavgjort på de neste ti.

Etter 3-2-tapet mot Arsenal ble det ni seirer og to uavgjorte på de neste elleve, og etter tapene mot Liverpool og Newcastle ble det tre seirer og én uavgjort på de fire neste etter hver av de kampene.

Hvis laget responderer på samme måte nå så står vi foran et par hyggelige uker med FA-cupsemifinale, Tottenham borte, Villa hjemme, samt Brighton og West Ham borte.

– Topp fire er alt det handler om

Men hva hvis vi nå får noen ekstra tap? Hva om det blir FA-cupexit søndag, tap mot Tottenham og mer neglebiting i topp fire-kampen, og så trøblete kamper også mot et formsterkt Villa og Brighton i kampene i Premier League etter det igjen?

For meg er det ganske enkelt:  Jeg tok ligacup-tittelen med begge hender. For oss var dette denne gangen alt annet enn en Mikke Mus-cup, og hvis vi nå fullfører den topp fire-jakten vi ligger ok plassert i, så vil dette være en suksess-sesong.

Det gjelder nærmest uansett resultater den neste måneden. Selv uten FA-cupfinale eller en tittel der.

Ryker topp fire så vil dette være altfor dårlig, selv med ligacuptittelen. Noe annet er det ikke mulig å si når utgangspunktet er som det er så tett på ligaslutt.

Så er jeg nok mer der at: Jeg bryr meg nesten ikke om hvordan vi sikrer topp fire-plassen, så lenge vi tar den.

Dette blir nå enten suksess eller kollaps.

Ting tar tid

Erik ten Hag har hele veien sagt:

– Det er masse rom for forbedring.

– Vi kommer til å treffe på noen fartsdumper.

Jeg kan legge til selv at svært lite utvikling går rett til værs og forblir der, så selv om jeg er fascinert av hvor spektakulært vi har tapt den siste tiden så er ikke fem fartsdumper på 202 dager og 43 kamper spesielt overraskende.

Alle går også på fartsdumper. Også de beste.

Jeg må da dra en vise jeg har kommet med før, men Mikel Arteta jager nå seriegull med et Arsenal som har imponert stort med sin stabilitet i Premier League denne sesongen. Han vant 16 av sine første 28 kamper i 2019/20-sesongen, men kun en sluttspurt med 15 av 15 mulige poeng i de fem siste ligakampene i hans første hele sesong reddet en plass på øvre halvdel (!!) i sesongen deretter (8. plass).

Pep Guardiola stormet ut av startblokkene med sitt nye City-lag i 2016/17-sesongen, men vant så plutselig bare fire av 15 kamper fra oktober til desember og sviktet igjen da det dro seg til i mars og april den sesongen. Guardiola ledet City til 3. plass, FA-cupsemifinale, Champions League 8. delsfinale og 4. runde i ligacupen i sin første sesong med et City-lag som egentlig var bygget for ham allerede da.

Jürgen Klopp ledet Liverpool til en 8. plass, før han etter 15 måneder i jobben plutselig bare vant to av 12 kamper i alle turneringer.

Jeg nevner dette for å understreke at ting tar tid. Selv for de beste. Og personlig tror jeg at Erik ten Hag med United kan vise seg som en av de aller beste.

Jeg tok denne sammenlikningen for å understreke at hvis vi står igjen med en ligacuptittel og en ganske grei topp fire-plassering og så tydelig har en manager som har en plan, så vil dette i mine øyne være en suksess-sesong – selv om det er mye som kan og må forbedres.

En sesong med mange utfordringer

Alle vet også hva slags utfordringer vi har hatt underveis: Ronaldo-saken, Sancho, VM-gullet og sen retur for Martinez, Casemiros sju kampers lange suspensjon, Varane-skader, Eriksen-skaden, Martial-skaden, Garnacho-skaden, et tøffere kampprogram enn samtlige andre lag i hele fotball-Europa, og nå nylig også smeller på Rashford og Shaw.

Vi har klart å levere selv om vi en stund har vært litt på stumpene, på ulike måter.

Men vi er fortsatt der. Nå mangler vi Varane, Martinez, McTominay og Garnacho og utgangspunktet har åpenbart vært bedre for Shaw og Rashford.

Så er du forberedt på noen tap? Tåler du noen tap? Jeg gjør det.

Er en ligacuptittel og topp fire bra nok? jeg mener det.

Ser du mulighetene eller begrensninger? Jeg ser muligheter.

Det er for meg helt forståelig at Erik ten Hag ikke kaster noen enkeltspillere under bussen, men tenk så mye han har lært om stallen denne sesongen. Jeg blir overrasket om vi ikke ser konsekvensene av det i sommer.

Vi har tross alt en manager som denne sesongen ikke har vært redd for å ta valg, selv om de kanskje der og da går utover det sportslige, tenk Ronaldo, tenk da Rashford kom for sent til et møte, tenk da Sancho bare ble sendt vekk eller da Martinez fikk ekstra VM-ferie og tid til å nullstille, tenk hvor mange kamper Wout Weghorst har vært den eneste ordentlige spissen vår.

Tenk to-tre klare forsterkninger i sommer, og en videre opprydding, slik at Ten Hag i enda større grad får sitt lag. Torsdag var fire av spillerne i startelleveren og fem av de 16 som ble brukt Ten Hag-spillere. Resten av fra Sir Alex, Van Gaal, Mourinho og Solskjær.

Jeg er forberedt på at vi snubler i noen fartsdumper de neste ukene. Jeg skulle gjerne unngått kollektive kollapser og individuelle grusomheter som mot Sevilla, men jeg tror det er utopi å klare å endre det nå helt på tampen.

Jeg skal imidlertid tåle noe av det så lenge gutta til slutt bare klarer å komme i mål i topp fire-kampen, og jeg utelukker heller ikke at gutta langt på vei leverer det som er nødvendig med en gang.