Den største helten av dem alle

– Of course you can! You are always welcome to our house.

Det var Harry Greggs svar på spørsmål om jeg kunne komme på besøk igjen. Og han la vekt på «always». Det var telefonsamtalen i desember da vi ønsket hverandre god jul og alt det beste for det nye året. Da Gregg på sedvanlig vis avsluttet samtalen med «God Bless».

LES OGSÅ: Harry Gregg er død 

Telefonsamtalene med Harry Gregg kunne vare lenge. Ofte en time. Harry var den som førte samtalen.

Han kunne legge ut om hunden, naturen, Manchester United og innimellom kom en vits. Plutselig kunne han stoppe opp i noen sekunder for så å spørre på bred irsk dialekt: «Am I boring you?».

Med forsikringer om at det gjorde han ikke, fortsatte turbotungen å gå.

Den egentlige planen var at besøket skulle skje like før jul, men av familiære årsaker spurte Gregg om vi ikke heller kunne utsette det til nyåret.

Dermed bestemte vi det, men til etter 6. februar fordi datoen naturlig nok var av stor emosjonell betydning.

Gjestfriheten hadde ingen grenser og Harry nærmest insisterte på at jeg denne gang skulle overnatte i det store huset til han og Carolyn.

Dessverre gikk det ikke sånn.

Det var med stor sorg jeg grytidlig mandag morgen så Twitter-meldingen hans sønn John la ut via @HarryGreggFoundation om at Harry Gregg hadde sovnet inn.

Ingen lever evig og han var tross alt 87 år, men det er noen mennesker som setter så dype spor at man på en irrasjonell måte nesten forventer at de alltid skal være her. Og Harry Gregg var definitivt en sånn person.

TO AV DE STØRSTE: Sir Alex Ferguson sammen med Gregg under sistnevntes testimonial i 2012.

Som en brevdue

Det var Carolyn som tok telefon på første oppringningsforsøk i desember. Harry var ute.

– Han er som en brevdue. Stikker av på formiddagen, er borte i mange timer, men kommer alltid hjem før det er mørkt, humret hun.

Det store flotte huset ligger langt ute på landet, helt i kanten av en stor granskog. Det var seks, syv år siden Harry og Carolyn flyttet dit.

Sønnen ristet på hodet da han fortalte.

– Han hadde passert 80 og jeg og søsknene mine foreslo at de kanskje burde finne et mindre sted å bo. Vet du hva pappa gjorde? Han fant et hus som bare var enda større!

Men rett skal være rett. Harry og Carolyn stortrivdes der.

I skogen kunne Harry kunne gå i timevis med sin Border Collie. Han fortalte at han likte å gå der med sine egne tanker.

Da de bodde i det første huset som lå nærmere Coleraine, der jeg også var heldig nok til å være på besøk, brukte han energien nede på den lange stranden.

– Hver morgen jogget jeg kilometer etter kilometer til svetten silte, men etter hvert som alderen tæret på ble joggeturene til gåturer. Jeg var fornøyd med å gå der å se ut på havet og tenke. Det var terapi, fortalte han.

50-ÅRSMARKERINGEN: Harry Gregg i Manchester under 50-årsmarkeringen for München-ulykken i 2008.

Deklamerte dikt

Mer enn noe annet, tenkte han på lagkameratene han mistet i flyulykken 1958. Avslutningen på hans biografi «Harry’s Game» oppsummerer det på en rørende måte:

«On the beach, in the still hours before the world awakes, I often see their faces. They are all young men. We all are.»

Det er velkjent at Harry Gregg var helten av flyulykken 1958, men det er ikke like godt dokumentert at han også var en kunstnersjel.

Da jeg roste han for et nydelig dikt han hadde skrevet, bare feiet han det bort og sa: «Danny Blanchflower, DET var en dikter», Danny var bror av Busby Babe Jackie. Men Gregg hadde uten tvil evnen til å lage kunst av ord.

Et av mine fineste minner sammen med Gregg er da han spurte om jeg ville høre han lese opp sitt eget dikt «The Phoenix». Han reiste seg opp fra sofaen, kremtet og satte brystkassen fram før han deklamerte hele det 274 ord lange vakre diktet om Busby Babes og Manchester United.

TESTIOMIAL-KAMPEN: Harry Gregg med United-spillerne og alle de andre før kampen i 2012.

Stolt av Nord-Irland

På grunn av heltedåden i München -58, er det også lett å glemme hva han faktisk gjorde på fotballbanen.

De nakne tall forteller at han spilte 247 kamper for United fordelt på ni sesonger.

Matt Busby gjorde Gregg til verdens dyreste keeper da han betalte Doncaster 23.500 pund. Busby gjorde det klart at han ikke fikk noen «signing on-fee». Gregg brydde seg mindre om det og svarte at han om han hadde vært rik, ville han betalt penger for å spille for Manchester United.

Gregg var også manager for fire klubber; Shrewsbury, Swansea, Crewe og Carlisle, over 500 kamper totalt.

Han spilte 25 A-landskamper for Nord-Irland.

I VM 1958, bare fire måneder etter flyulykken, ble han kåret til verdens beste keeper foran blant andre Sovjet-legenden Lev Yashin.

Han kom på turneringens lag sammen med spillere som Pele, Garrincha og Just Fontaine.

Han snakket aldri høyt om egne bedrifter, men klarte ikke å skjule stoltheten av at vesle Nord-Irland ikke bare kvalifiserte seg til VM, men også gikk videre fra en sterk gruppe med Argentina, Tsjekkoslovakia og Vest-Tyskland. Ikke før møtet med Frankrike i kvartfinalen gikk nordirene ut.

Gregg ga æren for fremgangen til manager Peter Doherty, samt en enestående lagånd som minnet om den han opplevde med Busby Babes.

– Se her, ta denne som en gave, sa Gregg sist jeg møtte ham, og ga meg «Spirit om -58», som handler om hvordan det lille landet gjorde det historisk sterkt i VM det året.

Ikke venn med alle

Det er blitt skrevet mange varme ord om Harry Gregg etter at han døde og godt er det. Han var en gentleman i ordets rette forstand, men var samtidig ikke nødvendigvis en mann som var lett å like.

Eller sagt på en annen måte: Han var av en slik karakter at du enten hadde stor sans for eller ikke likte i det hele tatt.

Han kunne være nådeløs ærlig, og var i stand til å si rett ut det andre så vidt våget å tenke.

Han røk kraftig uklar med Lou Macari da Macari var manager og Gregg assistentmanager i Swindon. De vekslet ikke et ord på flere år.

I 2008 var alle overlevende etter flyulykken invitert til Champions League-finalen i Moskva. Dagen før finalen sto alle Busby Babes-spillerne pent og pyntelig i en rekke mens Manchester United-president og mangeårig formann Martin Edwards tok én etter én høytidelig i hånden.

Ken Morgan har fortalt meg at han sto ved siden av Harry Gregg og nærmest krympet seg da han så reaksjonen til sin gamle lagkamerat. Da Edwards rakte fram hånden mot Gregg, gjemte Gregg sin hånd demonstrativt bak ryggen slik at Edwards sto igjen med en utstrakt arm og så dum ut.

Greggs reaksjon bunnet i at han mente klubben, med Edwards på toppen, hadde gjort altfor lite for de overlevende og pårørende etter flyulykken.

På samme måte la Gregg aldri skjul på at han og Sir Bobby Charlton ikke kom særlig godt overens.

CHARLTON OG GREGG: Ikke bestevenner, akkurat. Nå er Charlton den eneste gjenlevende United-spilleren etter München-ulykken.

Derimot er dagens manager Ole Gunnar Solskjær en person som Gregg hadde den høyeste respekt for.

Ifølge Gregg møttes de to første gang i 1998 i forbindelse med 40-årsmarkeringen av flyulykken.

– Vet du hva Ole gjorde? Han gikk fram til meg og spurte om han kunne få lov til å trykke min hånd.

Den høflige og respektfulle måten å gå fram på var noe Gregg hadde sans for.

– Jeg svarte at det kunne han med glede gjøre, men at jeg nok var for gammel til at han kunne vite hvem jeg var. Ole sa at han utmerket visste hvem jeg var og hva jeg hadde gjort.

Fortjener en statue

Av alle de hundretalls personene jeg har intervjuet, har få, kanskje ingen, gjort så sterkt inntrykk som Harry Gregg.

Det handler selvsagt om hans helt spesielle historie og hans imponerende evne til å formidle den, men det dreier seg vel så mye om personlighet med en usedvanlig sterk utstråling. Han hadde en tilstedeværelse som få, og han hadde en nesten magnetisk kraft til å få din oppmerksomhet.

Samtidig var han verdens mest jordnære person.

Denne hverdagshelten som med stor fare for sitt eget liv, bare 25 år gammel, krøp inn et eksplosjonstruet fly og reddet flere menneskeliv, men som selv hatet å bli kalt helt.

Ja, han hørtes rett og slett irritert ut når det superlativet ble nevnt om ham.

Harry Gregg var et stort menneske som snakket ned sine egne bragder, men som dessverre også i altfor liten grad fikk den hederen han fortjente.

For eksempel var det en mangeårig kampanje for å gi ham Sir-tittelen av det britiske kongehuset, men det kom aldri lenger enn til OBE og den kom så sent som i 2018. For øvrig en ærestittel som gjorde ham både ydmyk og stolt.

Forresten går det an å gi Sir-tittelen post mortem. Det ville i det minste gjøre familien stolte.

Henry Winter i The Times foreslår at Manchester United kan reise en statue av Gregg utenfor Old Trafford, et forslag som støttes fra denne penn.

Manchester United har hatt mange store navn. Den ene helten har overtatt etter den andre gjennom generasjoner, men Harry Gregg er den største helten av dem alle.

Derfor er det passende at legenden George Bests ord fra 2002 får stå som avslutning her:

– Harry, you are my hero – and I mean that.