Full støtte hele veien!

Nylig ble det gitt ut en bok som heter «Too good to go down», som handler om Uniteds nedrykk i 1974. Det ble også laget en dokumentarfilm med samme navn om Uniteds eneste nedrykk siden 1937.

Tittelen sier det meste. Den ironiserer over hva Old Trafford-hierarkiet, og kanskje også enkelte tilhengere, trodde. Manchester United kunne virkelig ikke rykke ned.

Vi er jo Manchester United, ikke sant? Og United rykker ikke ned. Til det er vi for gode. Trodde man…

I dag kan ikke United rykke ned. Den påstanden våger vi. Til det er gapet mellom Jørgen Hattemaker og Kong Salomo blitt for stort. Det er likevel klare paralleller mellom det stygge fallet etter Sir Matt og nedturen etter Sir Alex.

Etter ligagull i 1967 og Europacup og andreplass i 1968 endte United de neste sesongene som 11, 8, 8, 18 før det bar utfor stupet med 21. plass og nedrykk i -74.

Etter at Sir Alex leste sine avskjedsord i regnet den maidagen i 2013 med ligapokalen trygt i havn, har United sluttet som nummer 7, 4, 5, 6, 2 og 6. Det smerter å si det, men United er ikke bedre enn tabellplasseringen forteller og snittplasseringen fra 2014 til nå er nummer fem. Fem!

Vi lo og ristet på hodet da José Mourinho påsto at andreplassen i 2018 var kanskje hans største prestasjon som manager. Dette sa en mann som hadde ført lag i Portugal, England, Spania og Italia til totalt åtte ligagull, to Champions League-titler og en rekke cup-pokaler. Det må ha vært en portugisisk humor vi ikke forstod.

Nå forstår vi. Det var ingen spøk. Lik ham eller hat ham, men Mourinho hadde et poeng. United overpresterte da laget tok andreplassen, riktignok 19 poeng etter Manchester City, i 2018.

Da undertegnede intervjuet Gary Neville etter Sir Alex’ avgang sa mannen som var med å vinne 17 liga og cup-titler under Ferguson at United aldri måtte falle ned på Arsenal sitt nivå og være fornøyd med å havne på andre, tredje eller fjerdeplass, fordi i Manchester United er det bare pokaler som teller. Du verden så mye som har skjedd på seks år. Denne våren satt vi og bet negler i håp om å ende på fjerdeplass!

Busby satt ved roret i 25 år mens Ferguson styrte United med jerngrep i 26 år. Åtte år etter Busby sin avgang i 1969 ble Dave Sexton ansatt som den fjerde manageren etter managerlegenden med Wilf McGuinness, Frank O’Farrell og Tommy Docherty som de øvrige.

Det har ikke gått åtte år siden Ferguson sluttet, bare seks, men vi er allerede oppe i fire managere etter managerlegenden. United prøvde og feilet mye etter Busby før Ferguson omsider fikk den gamle skuta på rett kjøl igjen. Alle vet at det tok 26 år fra Busby sitt siste i 1967 til Fergusons første i 1993, men ingen vet om ørkenvandringen blir på 26 år denne gang også.

Den administrative toppsjefen under slutten av Busby-æraen, Louis Edwards, var ingen populær mann. Det var heller ikke sønnen Martin som var styreformann under brorparten av Ferguson-tiden. Han var født med sølvskje i munnen, hadde gått på kostskole og snakket «posh». Det var ikke en mann United-supporterne kunne identifisere seg med. Men én ting skal Martin Edwards ha, utover at han ansatte Ferguson. Han var Manchester-gutt god som noen, han var Rød tvers gjennom og han var en genuin fotballmann.

Dagens administrative leder på Old Trafford, Ed Woodward, er også rik. Han er også upopulær blant Uniteds tilhengerskare, men der stopper også likhetene med Martin Edwards. Woodward er ikke fra Manchester, (ja, det sies at han jobber oftere på klubbens London-kontor enn på Old Trafford), hvor ekte United-supporter han er kan kanskje diskuteres og han er absolutt ingen fotballmann. Han er en finansmann og er dyktig på det. Det var han som tok over som toppsjef i klubben etter David Gill i 2013.

Det er Woodward og styret med Joel og Avram Glazer i spissen som har ansatt og sparket tre managere i løpet av fem og et halvt år. Moyes hadde fem år (!) igjen av kontrakten da han fikk sparken. Van Gaal ble sendt på dør tolv måneder før hans avtale gikk ut, mens Mourinho hadde halvannet år igjen av sin kontrakt da han fikk beskjed om å ryke og reise. Solskjær er fjerde managerforsøk etter Ferguson og nå er det på tide med stabilitet, kontinuitet og ro i rekkene.

Klubben rotet det til etter Sir Matt og har havnet i en skikkelig smørje etter Sir Alex. Sten for sten bygde Ferguson et imperium. Det heter seg at imperier tar lang tid å bygge, men kan rakne fort. Noen enkel løsning finnes ikke, men det hersker ingen tvil om at det vil ta tid å snu den svære oljetankeren.

Jobben til Solskjær er intet mindre enn gigantisk. Kravene og presset er større enn noen gang. Det gjør ikke mindre vondt at Liverpool og Manchester City, våre to største rivaler, gjør det så bra, men det er bare å innse at gjenreisningen av Manchester United er et prosjekt som vil ta mange år. Ikke en gang reisverket er igjen etter Ferguson, og det er setningsskader på grunnmuren.

Etter det pinlige 0-4-tapet for Everton sa en rasende Gary Neville at det var noe stygt ugress i Manchester United-hagen som Solskjær måtte kvitte seg. Japansk ugress som angriper selve grunnmuren og huset. Han siktet selvsagt til enkelte spillere. Det var ikke tapet i seg selv som ergret Neville, men at arbeidsmoralen var langt under det som er forventet i en klubb som Manchester United. Han la til at det var direkte flaut at Solskjær måtte gå bort til United-seksjonen og be om unnskyldning, og at Solskjær hadde hans hundre prosent støtte.

Og der er vi nå. Nå er det bare full støtte som gjelder. Solskjær trenger det og Manchester United trenger det. 2018/19 var en av de merkeligste sesongene i moderne tid. Den føltes mye lenger enn ni måneder fordi så mye skjedde underveis. Vi supporterne gikk gjennom hele følelsesregisteret. Håp, glede, uvisshet, forbløffelse, skuffelse, sinne, frustrasjon og oppgitthet.

Men aldri apati. Vi brydde oss hele tiden og vi bryr oss nå. Det er derfor det gjør vondt når United taper og møter motgang som United har støtt på den senere tid. Det er derfor det er deilig når ting snur til glede og opptur og «Ole’s at the wheel» rungende fra Old Trafford eller Uniteds borteseksjon lyder som verdens vakreste sang. Supporterklubbens medlemstall skjøt i været etter at Solskjær overtok og United vant kamp etter kamp. Turer og billetter gikk unna som de berømte varme hvetebrødene.

Gledelig er det, men Solskjær og Manchester United trenger støtten også når det ikke går bra. Ja, faktisk er det enda viktigere å stå last og brast med laget og manageren i motgangens time, selv om det selvsagt er mye mer gøy når vi vinner.

Ole Gunnar Solskjær, mannen som bare gikk under navnet «legend» i garderoben mot slutten av sin aktive karriere, har skrevet kontrakt til juni 2022. Legendestatusen hans blant supporterne fungerer neppe som noen garanti mot å få sparken hvis resultatene uteblir. I moderne fotball der pengene rår og tålmodighet er et ord du finner i fremmedordboka er det lite rom for nostalgi og romantikk.

Håpet er likevel at Woodward og Glazer innser at de selv har klønet det til såpass mye siden 2013, at de skjønner at jobben med å bygge opp igjen Manchester United vil ta tre år – minst.

Solskjær trenger full støtte hele veien inn mot sitt mål å ta United tilbake til toppen. Fra eierne, fra Woodward, fra deg og fra meg.

God sommer!