Overveldet og knust på samme tid

Hilde Andreassen og datteren Live fikk en test-tur til Manchester, mot at de fortalte oss andre om opplevelsen på united.no.

Her er reisebrevet etter lørdagen i Manchester.

Overveldet og knust på samme tid

(Se billedserie midt i saken)

Av: Hilde Andreassen

Jeg inngikk et livslangt forhold til Manchester United i 1979. Det vil si at jeg aldri før har opplevd at West Bromwich har slått oss på hjemmebane. Da er det ganske utgjort at de klarte å bryte den 35-årige forbannelsen første gang jeg besøker Old Trafford. Direkte ufint, spør du meg!

Jeg er knust. Jeg innrømmer det. Frem til nå har alle forsøk på å glede meg over opplevelsen av å være på stadion vært fånyttes. Det handler ikke om at WBA, godt hjulpet av våre egne karer, klarte å ødelegge festen vi ønsket oss på Old Trafford. Nei, det handler mer om det laget vårt viste på banen. Eller rettere sagt – ikke viste. Jeg grubler på laguttak og bytter, irriterer meg over slurv og feil, bekymrer meg over mangel på tempo – og har lyst til å klype noen spillere over nakken fordi de til tider virker uengasjerte. Og så har jeg lyst til å kaste kuruker på alle de hundrevis av publikummere som forlater stadion et kvarter før kampslutt når vi ligger under med ett mål. Er man så uinteressert så bør man overlate billetten til de som bryr seg. Jeg kjenner også at jeg irriterer meg over at de borgerlige vant valget, og at Ian Rush scoret alt for mange mål på åttitallet. Standpunktkarakteren i tysk på videregående var også helt feil.

Sånn kan det bli når fotballivet butter i mot. Men så ser jeg meg rundt på hotellrommet, hvor resten av familien sover. Fire splitter nye drakter har debutert på kamp i dag, og nå henger de pent over en stol – klare for omvisning på Old Trafford i morgen. Fjorårsdrakten med «Champions 20» i gullskrift på ryggen ligger øverst i kofferten, og minner meg på hvor bortskjemt jeg egentlig er.

Så nå skal jeg legge fra meg skuffelsen, og hente fram alle de andre følelsene jeg og vi har kjent på i dag. Allerede under frokosten, da den ene røde drakten etter den andre dukket opp, kjente vi forventningene bygge seg opp. Informasjonsmøtet med utdeling av billetter bidro heller ikke til å dempe stemningen, og en liten vandring i sentrum bekreftet bare at noe stort var på gang. Kampdag!

Bussturen fra hotellet til stadion gikk som en lek i trivelig selskap med andre supportere, og den lille spaserturen fra parkeringsplassen føltes som en vandring på rød løper. Det boblet i hjertet og kilte i magen, og som forelder var det en fantastisk følelse å se øynene til ungene glitre om kapp med sola. Vi er priviligerte som kan gi ungene våre denne opplevelsen, det er jeg veldig klar over.

Saken fortsetter under billedserien.

Vi kom fram til stadion i god tid før kamp, og i det vakre været var det bare å nyte folkelivet utenfor stadionveggene. Både på informasjonsmøtet og under bussturen fikk vi mye nyttig informasjon, og overalt utenfor stadion var det folk som sto parate til å hjelpe oss. Det skulle ikke mange flakkende blikk til før en eller annen vennlig stemme spurte om vi trengte hjelp.

En tur innom supporterbutikken, Megastore, var en selvfølge. Da oppdaget vi at vi hadde scoret veldig på å kjøpe draktene våre i sentrum, på Sportsdirect i Arndale Shopping Centre. Vi sparte omlag 30 prosent på det valget, og det er ikke rent lite når man kjøper drakter til fire stykker. Og da har vi jo nesten finansiert Old Trafford i Lego, noe som står høyt på ønskelista. MIN ønskeliste.

Utenfor stadion står forøvrig både souvernirbodene og matvognene på rekke og rad. Vi klarte å trøkke i oss en hamburger før kampen startet, uten at det var noe kulinarisk høydepunkt. Men mat er mat – en fotballkamp er ikke stedet for jåleri. Heller ikke i matveien.

Det å gå opp trappene til tribunen, og etter hvert få se gressmatta åpenbare seg – det var det mest magiske øyeblikket av dem alle. Som et ubrukt lerret, klar for fotballkunst. Da kjente jeg nakkehårene reise seg, og tårene sprengte på. Hilde fra Dønna hører hjemme på Old Trafford. Jeg gjør det.

Vi gikk tidlig opp på tribunen, slik at vi ble vitne til hvordan seteradene ble fylt – helt til over 75.000 mennesker holdt oss med selskap. Det er mye folk det! Jeg hadde faktisk forberedt meg på at jeg kom til å gråte. Skikkelig heftig. Men i stedet var jeg bare inderlig glad, fornøyd og stolt. Og ivrig! Spillerne har vel sjelden eller aldri fått så mange klokkeklare nordnorske beskjeder. Nå – i en sen kveldstime – klarer jeg også å glede meg over at vi fikk oppleve at Old Trafford eksploderte da Rooney scoret på frispark. Det er en liten trøst.

Når det butter i mot, er det forøvrig helt perfekt å ha unger rundt seg. Som da Live (11) kom med stjernespørsmålet under en heller dyster busstur tilbake til hotellet:

– Mamma? Når Fellaini header ballen…tror du ballen når inn til det ekte hodet hans da?

må man jo le. Og plutselig går livet videre. Dog tre poeng i manko.