LESERBREV: Når ble vi så historieløse?

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

DET BEGYNNER Å BLI ENSOMT, LOUIS

Av: Harald Harestad

Dagen da Louis van Gaal ble offentliggjort som Manchester Uniteds neste manager var det til (stort sett) unison jubel blant fansen. Filosof, diktator, livsnyter – en mann for de store anledninger. Jeg var henrykt. Ikke bare på grunn av hans imponerende CV, men mest fordi det virket som om det var han United trengte; en som sa ifra, en som stilte umenneskelige krav til disiplin. En mann som kunne få de store spillerne til å høre etter.

I tiden etter ansettelsen dukket det opp historier i mediene fra tidligere spillere under LvG som omtalte ham som djevelen selv. ”Godt.” tenkte jeg. En djevel til å lede djevlene. Blant disse ”vokt-dem-for…” – historiene dukket det også opp historier som omtalte ham som en fantastisk manager og det fra spillere jeg har likt veldig godt. Jeg elsket at han hadde et godt forhold til Schweinsteiger og Robben. Førstnevnte kom også til klubben i sommer. Dessverre for ham (og oss) tror jeg ikke han er i klubben ut kontraktstiden.

Vi slo Liverpool i alle kampene vi møtte dem.

Vi slo Arsenal 2-1 på bortebane (noe som burde vært 3-0 hadde det ikke vært for en uheldig/udyktig Angel di Maria). Ok, ikke noe gull på første forsøk, men noe var i emning. Vi skulle forsterke, trene bedre. Martial, Schneiderlin, Schweinsteiger, Memphis kom inn. David de Gea ble. Well done, Louis.

Vi er nå kommet til lørdag 20. 2016 og skal man tro Mats Svensson og vår egen redaktør er alt håp om CL-spill ute. Leser man forsiden på united.no i dag kan man lese at det er utenkelig at vi skal slå Shrewsbury. SHREWSBURY. Et lag fra League One.

Jeg leste, for ikke lenge siden, et glimrende leserbrev om potensielle managere som kan overta for LvG. De ulike kandidatene ble godt presentert, dog, José Mourinhos spillestil fikk langt fra en rettferdig bedømmelse.

Etter kampen mot Midtjylland satt jeg med en venn (LFC-supporter) og drodlet litt for meg selv mens Liverpool gjespet seg til 0-0 borte mot Augsburg. Vi var på dette tidspunktet enige om at fotball er en jævlig affære og at de som tror at fotballelskere lever glade, bekymringsfrie liv ikke aner hva de snakker om. Vi var også enige om at de største kritikerne som regel er lagets egne supportere. Jeg vil her trekke frem stakkars Mignolet, som etter min erfaring, ikke har mange venner i egen leir lengre.

Dette vil nok for noen være et litt merkelig poeng og en rar ting å si, men som vår svenske stemme skrev etter fadesen i Danmark – jeg orker ikke mer.

Nei, det handler ikke om Louis van Gaal og hans utenomjordiske taktikkerier som ingen virker å forstå. Nei, det handler ikke om skadesituasjonen eller om Guardiola til City eller Simeone til Chelsea. Det handler ikke om Rooney (speedy recovery, Wazza!) Det handler om et enkelt spørsmål.

Når ble vi, supportere av Manchester United, så forbanna historieløse?

I disse tider er det vanskelig å ikke la seg irritere over endeløse kommentarer som oser over av negativitet, dårlig språkbruk og total fravær av fotballforståelse. I disse dager mister kan man bli uggen av å lese innlegg eller artikler skrevet av mennesker man har tro på, forstår og blir begeistret av, fordi alt er svart som natten. Jeg har stor sans for vår ærede redaktør, men i hans siste innlegg tok jeg meg i være sterkt uenig med ham. Det er lov og dagens mediehverdag tilsier at jeg må understreke MED STORE BOKSTAVER at dette ikke er angrep på ham som person. Jeg må også understreke at alle har rett til sine meninger og jeg vil forsvare den retten til den dagen jeg takker for kampen og trer inn i det store fotballstudioet i skyene.

Dere får lese ”Mine tanker” selv, det anbefales, og jeg tror de aller fleste av dere gjør det, men uansett, her kommer det:

Jeg vet og er klar over at samtlige supportere av andre klubber i PL simpelthen elsker hva som skjer på Old Trafford. Jeg vet at TV 2s eksperter har avskiltet LvG og roper på hans avskjed. Jeg leste nettopp en kommentar fra en av oss, på United.no, og igjen; alle har rett til sine meninger, inkludert meg. Denne kommentaren bestod i all hovedsak av utropstegn, et krav om at herr van Gaal må få sparken og at ”Joségutten” må inn.

Ikke noen stor overraskelse der og kanskje har denne personen rett? Men, til redaktøren, til Mats Svensson og til sistnevntes kommentar, vil jeg si; ro dere ned. Trekk pusten nå. Kok litt kaffe og kikk ut vinduet. Funder litt på naturens mysterier, si til kona, kjæresten, barna, bestekompisen, hunden eller hva det nå måtte være, at dere er glade i dem. Så, kan dere tenke fotball igjen, fordi jeg vet at det som skjer med og i klubben vår nå tynger dere. Det tynger meg også.

Vi står nå midt i kaoset og det er kun de som holder hodet kaldt, som lar andre skrike i fra seg, som kommer ut av kaos rikere av erfaring. Fergusons situasjon, tidlig i hans karriere, ligner fælt på det som skjer for tiden. Et lag under oppbygging med flere unge lovende spillere som var hentet inn før sesongen 89/90 i Ince, Webb og Pallister. Samme kan vi si om denne sesongen. Memphis, Martial. Lingard får sitt gjennombrudd. Shaw starter sesongen glimrende, før hans grusomme skade setter ham ut av spill i lang tid. På Fergusons treårsdag henges det opp et banner som sier: ”Three years of excuses: Ta-ra Fergie”. Det trenger nok ikke LvG tenke for mye på. Kontrakter er ikke verdt papiret det er skrevet på, virker det som.

Vi vet alle hva som skjedde til slutt, sesongen 89/90.

Ferguson tok gull i FA-cupen og resten er en forgylt historie med glitter, sukker, champagne, mål, stjerner og en kavalkade av glade dager som ikke ligner grisen.

Moralen: hold ut de harde tider. Glem ikke hvem vi er. Jeg har sagt det før, men vi må glemme hvordan vi spilte og hvordan ting så ut før. Det er nå som gjelder. MEN! Det betyr ikke at vi skal være redde for å tape for Shrewsbury? Det betyr ikke at alt håp om CL-spill er ute? Midtjylland vant 2-1. Vi har et bortemål pluss en returkamp. Jeg vet at Old Trafford ikke lengre er den store festningen vi er vant til, men la det være de andres supportere som skriker om hennes fall. Ikke oss. Vi vet hva som skal til. Laget vet hva som skal til.

Vi vil tidsnok få vite hva som skjer med klubben vår og sann mine ord, vi kommer tilbake. Vi er ikke Liverpool. Sånn er det bare. La ekspertene snakke og skifte mening like ofte som jeg skifter sokker. La tabloidene suger dere inn med klikk-verdige overskrifter og fylle hodene deres med løgn og fantasier. Det kommer ikke til hjelpe dere. Jeg husker hvordan det var på toppen og jeg vet at det, foreløpig, bare er én mann og et lag der ute som faktisk kan gjøre noe med situasjonen som den er nå. Den mannen heter Louis van Gaal og laget heter Manchester United.

Jeg vet det er ensomt her nå, Louis. Men vit at jeg er der. Jeg er ikke enig med deg om alt, men selv om vi aldri har møttes, har jeg en følelse av at du respekterer våre forskjeller og at vi står sammen om laget vårt. Jeg vet også at du tar i mot min applaus ved kampstart og min jubel skulle vi vinne. Jeg vet også at du deler min sorg når vi taper og at du, som meg, hater det å ikke vinne.

Glory, glory, Man United.