Mot Real Madrid spilte Ryan Giggs sin 1000. kamp – en kamp hvor han beviste at han fortsatt har det som skal til, og kanskje også litt ekstra. En av de som kanskje kjenner waliseren best er tidligere lagkamerat Gary Neville. De har begge spilt for én og samme klubb i hele sin karriere og var lagkamerater i Manchester United i 20 år.
Etter Giggs imponerende jubileumskamp mot Real Madrid møtte Gary Neville den walisiske trollmannen på oppdrag fra Daily Mail.
– Hvordan føler du deg etter Real Madrid-kampen? Kjenner du det ennå?
– Ja, både fysisk og psykisk. Du forbereder deg til en stor kamp og psyker deg selv opp, før du ikke får sove eller spiser noe særlig etterpå. Jeg kjenner effekten fortsatt. Det er antageligvis det som har endret seg mest etter at jeg rundet 30, restitusjonstiden er lengre.
Annonse
– Hvor lang tid vil du si det tar før du er tilbake på normalt nivå igjen etter kamp? Da du var 17 tok det to dager, hvor lang tid tar det nå?
– Etter en stor europacupkamp tar det fire eller fem dager. To dager etter kamp gjør jeg egentlig ingenting. Første dagen gjør jeg noe restitusjonstrening som innebærer sykling, uttøying, litt yoga og til slutt et isbad. Den andre dagen sykler jeg igjen før jeg tar noen løp fra boks til boks. Bare åtte stykker for å få i gang beina og blodsirkulasjonen.
– Før kampen mot Real Madrid kunne man føle på Manchester-by at en stor kamp var i vente. Hvordan er psyken din sammenliknet med for ti år siden? Er du mer avslappet før kampene? Eller har du øyeblikk med tvil – jeg vet at jeg hadde det – hvor du tenker: «hva vil skje? Vil det gå bra?»
– Det har vært tre perioder i karrieren min egentlig. Først har du perioden hvor du kommer inn i laget da du ikke kjenner nervene, men bare går ut og spiller. Så kommer du i 20-årene og du begynner å tenke mer på kampene og hva som faktisk står på spill. Til slutt har du perioden hvor du er mer erfaren og nyter å spille og er mer avslappet.
– Så jeg var oppspilt, men ganske avslappet. Du har den følelsen, spesielt på 1-1 (etter første kamp) at du tenker: «hva kommer til å skje?» Det er forventninger og nerver jeg tror du trenger. Det er ikke nerver for kampen, det er nerver med tanke på hva som skal skje.
– Når fikk du følelsen av at du skulle spille mot Real Madrid? Vet manageren at han kan stole på deg og gir deg beskjed tidlig?
– Jeg begynte å tenke litt da manageren sa at jeg ikke skulle involveres mot Norwich i det hele tatt par dager før kampen. «OK, jeg kommer til å bli involvert mot Madrid», tenkte jeg. Jeg vet ikke om han hadde bestemt seg, eller om han bare lekte med flere ideer. Men så snart jeg hørte at jeg ikke var involvert mot Norwich var jeg ganske sikker: «jeg skal spille mot Real Madrid og må forberede meg på det».
Stemningen i garderoben
– Etter kampen mot Real Madrid var det en nedstemt atmosfære på stadion og det må det ha vært i garderoben også. Hva er din rolle? Gjorde du noe spesielt, snakket til folk eller prøvde å løfte stemningen?
– Som en erfaren spiller har du ting å falle tilbake på. Du har vært gjennom dette før. Mange av de yngre spillerne har kanskje ikke det, men om fem dager må du fokusere på en annen stor kamp, en cup-kamp hvor alt kan skje. Det er vår jobb å løfte opp guttene, i tillegg til manageren og støtteapparatet, selvfølgelig. Jeg sa ingenting på den første treningsøkta. Jeg tror du må gi dem et par dager. Jeg sa ikke noe spesielt til noen, bare til et par av guttene som gjorde det bra.
– United har blitt slått ut av Champions League hvert år bortsett fra fire ganger i løpet av dine 20 år i klubben. Føltes det annerledes denne gangen? Tidligere har det vært noen dårlige kamper, mens denne gangen var det spesielt fordi laget presterte såpass bra.
– Ja, det er rart. Jeg har antageligvis ikke vært så skuffet på en lang, lang tid. Men et sted i hodet ditt finner du så mange positive ting også. Jeg mener vi spilte så bra at vi fikk Real Madrid til å se ordinære ut til tider. Det var en prestasjon Europa verdig. Du har vært der selv, når alt stemmer og du kontrollerer kampen.
– Manageren sier alltid følgende om kamper i Europa: «vær forsiktig for taket kan gi etter». Og det gjorde det, men ikke på en måte som du kan gi spillerne, taktikken eller prestasjonene skylden for. Så det var rart. Det var stille og alle var skuffet. Det var et sjokk, men det kom mye positivt ut av det også.
– Når var sist gang du var så skuffet?
– Sunderland i fjor (da laget tapte tittelen i siste minutt da Sergio Agüero scoret for Manchester City mot QPR).
– Bar du med deg den skuffelsen hele sommeren?
– Det var en stor skuffelse. Du prøver å komme over det, men så drar du på ferie og du dagdrømmer og tenker på hva du kunne gjort annerledes. Og så prøver du å bare glemme det igjen, men én måned senere ville Agüero-målet komme på Sky Sports og trigge følelsene igjen. Jeg ble så lei av å se det.
(Saken fortsetter under bildet)
Det røde kortet
– Like etter Nanis røde kort mot Real forsøkte du å få i gang publikum. Du er åpenbart lidenskapelig når det gjelder United, men det er veldig sjelden du viser følelser som det. Hva var grunnen til det?
– Jeg har aldri gjort det før! Jeg tror det var sinne og et forsøk på å gire meg selv opp. Jeg var pumpet. Fansen hadde vært fantastisk hele kvelden og jeg ønsket å få dem opp og få frem det lille ekstra som kunne hjelpe oss. Jeg planla det ikke. Jeg så ballen gikk ut av spill og følte bare et rush av adrenalin. Det var en av de spesielle kveldene på Old Trafford hvor slike ting skjer. Du planlegger det ikke, det bare skjer.
– Da dommeren tok frem det røde kortet…
– Jeg hadde akkurat sagt til ham at Nani så på ballen. Jeg hadde gått tilbake til posisjonen min ved hjørnet av 16-meteren fordi de hadde frispark. Jeg så faktisk på dommeren da han viste det røde kortet. Jeg har aldri noen sinne opplevd et sjokk som det på en fotballbane. Og jeg har aldri sett en fotballstadion i et sjokk som det heller.
– Jeg kan se for meg at du satt i hjørnet ditt i garderoben etter kampen. Hvor lang tid tok det før du sa noe? For du kunne sitte der i en halvtime…
– Det var stille og et par ganger skulle jeg til å si noe som: «vi må sørge for at vi vinner FA-cupen og ligaen nå», men jeg gjorde det ikke. Jeg bare satt der i ti minutter. Det føltes ikke riktig å si noe. Det var et stille øyeblikk. Når du taper en Champions League-finale eller som i fjor mot Sunderland er det mer skuffende fordi det ikke er noe sted å gå etter det. Når du taper en kamp eller spiller dårlig klarer du nesten ikke å vente på neste kamp fordi skuffelsen da vil forsvinne.
– Ditt West Brom-øyeblikk?
– Jeg husker da jeg visste at jeg måtte gi meg. Kampen mot West Bromwich 1. nyttårsdag 2011, da jeg følte meg som et svakt punkt i laget i en alder av 35. Hvor blir det av ditt West Brom-øyeblikk? Hva må til for at du skal gi deg?
– Når jeg ikke påvirker kamper lenger, når jeg slutter å bidra. Jeg må være forsiktig. Du snakker om ditt West Brom-øyeblikk, men jeg har hatt et par av dem.
– Virkelig?
– I år mot Cluj og mot Tottenham hjemme. Jeg kom på etter pause mot Tottenham. Både laget og jeg var elendige. Hjemme mot Cluj var jeg sjokkerende. Når jeg kommer inn i rytmen – noe som vanligvis er ved juletider når det begynner å bli kaldere, kampene kommer tett og mange av spillerne går litt ned i prestasjonene – det er et massivt pluss for meg. Og manageren vet når han skal bruke meg.
Den 1000. kampen
– Spilte din 1000. kamp i karrieren på tirsdag noen rolle for deg?
– Jeg vil ikke virke avvisende og si at den ikke betydde noe, men nei, den gjorde ikke det. Når jeg legger opp vil jeg se tilbake på det og jeg er virkelig stolt av å ha fått 1000 kamper, men alt bygde seg opp mot Norwich-kampen og jeg ønsket bare å bli ferdig med det. De greiene der betyr egentlig ikke så mye for meg.
Trenerrollen
– Du har gjort unna noen treningskurs og tar profflisensen nå. Hvor ser du deg selv om tre år? Som trener?
– Jeg tror det. Det er derfor jeg tar kursene, for å forberede meg så godt som mulig. Som fotballspiller ser du ikke så altfor langt frem i tid så jeg må endre tenkemåte når jeg gir meg. Jeg må si til meg selv: «hvor vil du være om to eller tre års tid?» Du har ideelle scenarioer hvor du kanskje er i støtteapparatet i United for å lære hvordan alt fungerer i en fotballklubb og deretter ta en managerjobb.
– Manchester United er selvfølgelig drømmejobben. Jeg vil ikke presse deg til jobben, men er det en annen jobb for Ryan Giggs enn å lede denne klubben?
– Ja, det tror jeg. Vi har snakket om det på profflisenskurset at du ideelt sett bør ha litt erfaring med å trene og organisere på treningsfeltet. Det er læretiden din. Nå er det ikke sikkert at det skjer. Det kan hende jeg gir meg og blir tilbudt en god managerjobb.
– Vil du ta den?
– Vel, det vet jeg ikke før jeg har fått tilbudet og vet hva alternativene er. Ideelt sett vil du ha læretiden din som du vil også som fotballspiller før du går inn på førstelaget.
– Du har oppnådd nesten alt. I de neste 30-40 årene, hva vil være en bragd for deg? Hva vil gi deg tilfredsstillende avslutning?
– Jeg tror ikke det er noe. Det har aldri vært en avslutning i min fotballkarriere fordi jeg alltid har tilstrebet neste mål. Du hører på folk som har lagt opp og at det ikke finnes noe som kan erstatte det å spille, men jeg gleder meg til å ikke måtte utsette kroppen min for det jeg har gjort gjennom karrieren. Og ikke føle den skuffelsen jeg føler.
– Jeg mener, jeg har kamerater som er skuffet etter kampen mot Real, men de føler ikke det som jeg føler. De er skuffet, de er gale United-fans, men jeg er skuffet og det påvirker livet ditt og det påvirker humøret de neste to eller tre dagene. Jeg kommer ikke til å savne det. Jeg kommer ikke til å savne det jeg utsetter kroppen min for, de ofrene du gjør.
– Gutten min kommer hjem hver dag og vil spille fotball, og noen ganger må jeg si: «nei, jeg kan ikke. Jeg må slappe av». Jeg kan ikke vente på at slike ting skal ta slutt. Men profesjonelt sett tror jeg det må være noe innenfor fotballen, noe som skal tilfredsstille deg. Men hva det skal være, det vet jeg ikke.
jeg har hatt et par av dem.
