«Oppgaven han sto overfor var gigantisk, men Ten Hag klarte å snu det»

Av: Lars Morten Olsen

La gå, vi tapte finalen vi gjerne skulle vunnet, men United gikk til de grader ut med flagget til topps.

Vi var en tverrliggertreff unna ekstraomganger og ble på ingen måte utspilt av laget en supporterkollega konsekvent kaller «115 anklager». Og det i en kamp «ingen» på forhånd trodde på seier. 

På tribunen sang Red Army den blå halvdelen i senk, og også før kampen var United best.

Soleklart best, faktisk.

Mens City-spillerne ankom i T-skjorte og manageren i hettegenser, viste United respekt for fotballens 17. mai ved å stille ulastelig antrukket i splitter ny Paul Smith-dress. Sånt kalles stil, det kalles klasse, akkurat sånn Manchester United skal være. 

Sesongslutten ble et antiklimaks, men det finnes så mye positivt å ta med seg fra 22/23-sesongen at det er lov å tro at fremtiden er lys. Erik ten Hag spaserte i fjor sommer inn i en splittet og dysfunksjonell garderobe totalt blottet for samhold, glød og selvtillit. Oppgaven han sto overfor var gigantisk – men Ten Hag klarte å snu det.

Sjetteplass i 21/22 ble til nummer tre nå, og gapet til toppen krympet fra 35 til 14 poeng. Vi kom til finalen i FA-cupen og med seier i ligacupfinalen tok United sitt første trofé på seks lange år.

Joda, det var blekkfeller også.

Som de ydmykende sifrene på Anfield og Etihad, og hvordan vi kollapset og røk ut av Europa League, en pokal som var «up for grabs». Men vi visste at det ikke kunne gå på skinner gjennom hele sesongen. Til det var den grusomme 21/22-sesongen for nær, og prosjekt-Ten Hag for ferskt.

Hardkjøret den forholdsvis tynne troppen ble utsatt for, skal heller ikke undervurderes. Kampprogrammet var til tider ekstremt tett og komprimert med hele ni kamper i oktober og april og åtte i januar og februar.

Vi var uheldige med skader på en del spillere (hvor viktig kunne ikke krigeren Lisandro Martinez) vært i sesonginnspurten?), og til slutt begynte det å røyne på. Til tross for det klarte United å avslutte ligasesongen med tolv poeng av tolv mulige.

Ikke minst klarte United å gjenreise Old Trafford som et fort. 29 strake hjemmekamper uten tap fordelt på hele 25 seirer og fire uavgjorte lar seg høre.

Barcelona, Manchester City, Arsenal, Liverpool, Tottenham og Chelsea var blant lagene som reiste tomhendte hjem. Individuelt var det også mye fint å trekke fram. For ett år siden var det mange som tvilte på Marcus Rashford. Som svar på tiltale slo han tilbake med sin beste sesong siden debuten i 2016.

Rekordmange 30 mål (17 i ligaen, 13 i cupen). Legg til hans elleve assists så forstår man kanskje hvorfor både egne lagkompiser og supportere stemte fram Rashford som sesongens beste spiller. Også andre tok et løft sammenlignet med i fjor. Aaron Wan-Bissaka, Diego Dalot, Luke Shaw og Victor Lindelöf hører alle inn i den kategorien.

Det er all grunn til å være stolt United-supporter i disse dager, og det handler ikke bare om hva manageren og spillerne har gjort. Kanskje det beste av alt er at klubben igjen har begynt å spille på lag med supporterne. Det var nærmest fraværende under den tidligere administrative toppsjefen Ed Woodward, men erstatteren Richard Arnold involverer supporterne i mye større grad.

Det samme med Collette Roche i den administrative ledelsen.

«Våre fans er det som gjør Manchester United til verdens største klubb», skriver hun på manutd.com i kronikken om hvor viktig det er å engasjere supporterne.

«Fans Advisory Board» er et eget rådgivende styre av supportere, opprettet for å bedre supporternes vilkår og for å få mer påvirkningskraft når beslutninger som angår supportere blir tatt. Rick McGagh, som Supporterklubben har fått god kontakt med, er ansatt kun for å jobbe ut mot supportere, og han rapporterer direkte til Richard Arnold. Bare en småting kanskje, men lue og flagg til supportere på FA-cupfinalen, og skjerf til alle på ligacupfinalen, er små drypp som gir supporterne en følelse av at klubben setter pris på deg.

Måten klubben hedret Ian Stirling, supporteren som døde i mars, hadde neppe skjedd for få år siden.

Endelig står det nå en statue av Jimmy Murphy utenfor Old Trafford. Anerkjennelsen av denne store mannen som holdt flagget vaiende etter flyulykken i 1958 kom selvsagt altfor sent, men samtidig kan ikke dagens ledelse lastes for tidligere forsømmelse og feilgrep.

Det opprinnelige forslaget om Murphy-statue kom fra spillernes eksforening, men søknaden lå lenge nederst i bunken av uviktige papirer på pulten til Woodward. Angivelig fordi han mente statuen kostet for mange penger. Eksspillerforeningen fortjener nok hovedæren for statuen, men også supporter-grupperinger som Manchester United Supporters Trust (MUST) og Manchester Munich Memorial Foundation (MMMF) var med på laget.

Pat Burns, leder i MMMF, sier til United-Supporteren: «Det mest gledelige er hvor fin prosessen var, og hvordan båndet mellom fans, klubb og Murphy-familien ble sterkere underveis helt fram til statuen sto klar.»

Og apropos München-tragedien: Hvor stort var det ikke å se United stille med hele U14-laget til minneseremonien i Trudering? Et flott bevis på at ledelsen vil at den yngre generasjonen skal forstå klubbens historie, tradisjon og verdier.

Vi er på ingen måte i mål og det er forbedringspotensial.

Eksempelvis var det en nedtur at vi ikke fikk presentert et eneste spillerintervju her i United-Supporteren i sesongen som gikk. Vi sendte utallige forespørsler, men for første gang ble det ikke et eneste spillerintervju i løpet av en sesong. Like fullt føler vi som Supporterklubb at kjemien mellom klubb og supportere er bedre enn på lenge.

Jeg fikk selv et intervju med akademisjef Nick Cox på tampen av sesongen, et intervju som kommer på trykk i neste nummer. Supporterklubben får også (trolig) rekordmange sesongbilletter kommende sesong. Med andre ord flere enn 500 sesongkort, som igjen faller våre trofaste medlemmer til gode.

Og apropos: Den årlige datoen for å registrere det offisielle medlemstallet er 31. mai. Den datoen var vi 45 942 medlemmer sterke. Rekord for andre året på rad!

Det er mye å gledes over og mange ting å være stolt av, men i skrivende stund har vi fortsatt de samme forhatte eierne.

Måten Glazer-familien har drøyet og trenert salget (hvis det blir salg), er ikke annet enn skammelig. Det er over et halvt år siden Glazers via Raine Group la en strategi for salg, og den første deadline (hvilket dumt ord å bruke når det overhodet ikke var noen deadline) for å legge inn bud på klubben var 17. februar.

Likevel har ingenting skjedd.

Det har gitt Erik ten Hag dårlige kort på hånden før kanskje historiens viktigste transfervindu. Sannsynligvis har manageren måttet ha plan A, B og C – minst – med tanke på budsjett og hvem han skal forholde seg til. Det kom ikke som noen overraskelse, men Avram Glazer viste igjen sitt sanne ansikt med sine besøk til Wembley.

På klubbens regning, 250 000 pund per reise ifølge Transfermarkt, var han til stede og solte seg i glansen både på ligacupfinalen, kvinnelagets FA-cupfinale og FA-cupfinalen i juni.

For mange supportere var ikke det verste synet City løfte FA-cup-pokalen, men snarere bildet av Avram Glazer, freidig nok, ved Sir Alex Fergusons høyre side på Wembley-tribunen.

Selve nissen på lasset i egen person.

Her satt altså mannen som kanskje har gjort mest for United i positiv forstand side om side med mannen (med familie) som har ødelagt mest for United.

Kontrastenes verden konsentrert ned til en diameter. Akkurat det kunne vi vært spart for.

Sist, men ikke minst: God sommer og tusen takk for støtten. 

Dette er lederartikkelen fra siste nummer av US.