Mine tanker etter 4-0-seieren

Er det sånn det føles?

Å score mål uten å slippe inn.

Å lede komfortabelt.

Å kunne se en 2. omgang helt uten å bekymre seg for at noe skal gå galt.

Men jo da, dette er noe jeg gjerne opplever igjen. Flere ganger.

Ingen dårlige

Var Wigan elendige?

Var United veldig gode?

Tja, jeg heller mot en blanding. Wigan var dårlige, men United løste også oppgaven på forbilledlig måte.

I denne spalten tidligere i sesongen har jeg alltid tatt for meg enkeltspillere. Jeg har hyllet enkelte og vært kritiske til andre. Man kunne tatt for seg mindre gode enkeltdetaljer også tirsdag, men etter en 4-0-seier borte – hvor man aldri var truet – så synes jeg det er bedre å skryte av de som fortjener det. Og denne gangen fortjener hele laget skryt.

David de Gea var god i alle sine inngripener.

Hele backrekka var god. Rafael var tilbake uten at det var synlig at han har vært ute. Han er Uniteds beste høyreback. Rio og Evans hadde også full kontroll på det lille Wigan kom med i midten. På motsatt side hadde også Evra kontroll, og igjen bidro han til et viktig mål (1-0-scoringen).

På midtbanen viste Michael Carrick igjen hvor viktig han er, men det beste var at han kunne få litt hvile midt i 2. omgang. Tom Cleverley leverte som ventet, bevegelig og offensiv i stilen, mens Ashley Young også klarte å være farlig fra motsatt kant (høyre). Ryan Giggs, som undertegnede har vært kritisk til, leverte også en bra kamp. Jeg er spesielt glad for at pasningskvaliteten hans nå er på godt nivå igjen. Det var den ikke tidligere i sesongen, og det var nettopp mot Wigan jeg kritiserte Giggs en masse tidligere i høst.

Og hva skal vi si om dem på topp? Som ikke allerede er sagt? Robin van Persie. Jeg visste mye om hva han kunne, men at han leverer HVER ENESTE uke og med en sånn selvfølgelighet – det hadde jeg egentlig ikke trodd. Og Javier Hernandez – allround-spillet hans har fortsatt brister, men han scorer på bestilling, klager aldri og godtar rulleringen og benkeslitingen han blir utsatt for. At han likevel kan gå inn og score – nesten hver gang han blir bedt om det og av og til uten mye kamptrening – det er rett og slett fantastisk.

Forresten – De Gea, Ferdinand, Evans, Evra, Carrick, Giggs, Young og Chicharito – altså åtte av spillerne som lekte seg med Wigan tirsdag – spilte også fra start i det ynkelige 0-1-tapet borte for samme motstander i april. At det er mulig å svinge SÅ mye…

Plussmål:

Vi ligger sju poeng foran.

Men vi har også fire plussmål mer enn City.

Det er greit å ta med seg.

Prioriteringer:

Premier League er viktigst. Så Champions League. Og til slutt FA-cupen.

Men: Med det kampprogrammet vi har i januar så er det ingen grunn til å hvile spillere mot West Ham søndag. Etterpå er det nemlig åtte dager til Liverpool hjemme, sju dager til Tottenham borte og 6-8 dager til en eventuelt ny FA-cupkamp før det igjen er ny midtukekamp.

Får Vidic et par nye kamper, får vi Rooney tilbake, finner Valencia formen og klarer vi å holde oss unna altfor mange skader så er det potensial til mye, mye moro også videre.

Det bør starte med tilnærmet toppet lag mot West Ham.

Mitt lag mot West Ham:

De Gea – Rafael, Vidic, Evans, Evra – Valencia, Carrick, Cleverley, Young – Rooney/Kagawa, Van Persie

Valencia fordi jeg vil ha ham i form, Kagawa fordi jeg så hvor god han var for Dortmund, og vil at han skal få sjansen til å vise det også for United.

Fortsatt irritert (reprise):

Etter 4-0-seieren mot Wigan på Old Trafford i høst skrev jeg at jeg var irritert. Jeg var irritert over at United, som nå står med 29-0 i målforskjell mot Wigan hvis man ser på sju av de åtte siste kampene, tapte 0-1 mot Wigan på tampen av forrige sesong.

Etter å ha sett United leke seg med Wigan for sjuende gang på åtte forsøk, så klarer jeg fortsatt å tenke oppgitt tilbake til det fortjente og triste 0-1-tapet på DW Stadium.

PS. Jeg lover å legge det tapet bak meg nå.

Enig eller uenig. Logg gjerne inn og si din mening i kommentarfeltet nederst.